Minoritetsrettigheter
Ifølge et kjent sitat er vi «alle like, men noen er likere enn andre». Sitatet handlet egentlig om dyr og er hentet fra George Orwells bok Animal farm («Dyregården»). Det er grisene som har ledet opprøret mot menneskene på gården og som nå har styringen. Det blir et voldsomt skille mellom grisene og de andre dyrene når det gjelder makt og muligheter. Når grisene blir kritisert svarer de at riktignok er alle dyr like, men noen dyr er likere enn andre.
Orwells bok er en kritikk av Sovjetunionen, som var basert på en revolusjon mot undertrykkende styre under den russiske tsaren, men hvor en liten gruppe ledere i kommunistpartiet etter hvert satt med all makt og ble de nye undertrykkerne.
Menneskerettighetene beskytter oss mot misbruk av makt og undertrykkelse. Men selv i stater hvor menneskerettighetene blir respektert, kan noen grupper oppleve at de i praksis ikke har like gode muligheter som andre.
I norsk historie har både etniske, religiøse og seksuelle minoriteter opplevd negativ forskjellsbehandling. Også personer fra visse landsdeler har opplevd å bli sett ned på og blitt diskriminert når de for eksempel flyttet til Oslo og forsøkte å finne seg bolig og arbeid.
I mange samfunn opplever kvinner at de blir diskriminert i forhold til menn. Hvis du er kvinne og i tillegg tilhører en etnisk eller religiøs minoritet, kan dine muligheter i praksis være svært begrensete.
Minoritetsrettighetene er menneskerettighetenes svar på slike problemer. De beskytter deg både mot diskriminering og slår fast at du ikke trenger å skjule din identitet. Tvert imot, myndigheter og storsamfunnet skal både akseptere og støtte at du har en annen identitet enn majoriteten.
Hvorfor trenger vi minoritetsrettigheter?
Det er flere grunner til at vi trenger minoritetsrettigheter.
Som nevnt risikerer personer som tilhører minoriteter å bli forskjellsbehandlet – ikke på grunn av noe de har gjort, men bare fordi de tilhører en minoritet. Dette går selvsagt mest utover den personen som er offer for diskrimineringen, men har også skadelige effekter for staten og samfunnet.
En negativ virkning av diskriminering i utdanning og arbeidsliv er at samfunnet går glipp av talenter. Diskriminering kan føre til at statlige myndigheter blir dårligere til å utføre sine oppgaver. Den kan også hemme vitenskapelig fremgang og kulturlivet.
I noen samfunn blir personer som tilhører majoriteten foretrukket i jobbsammenheng på grunn av fordommer mot personer som tilhører minoriteten. Slik diskriminering kan undergrave både selvrespekten til den som får jobben uten å være best kvalifisert og til den som blir forbigått. Når dette skjer i stort omfang sprer det seg en følelse av urettferdighet i samfunnet, som i sin tur kan føre til konflikter.
I norsk historie har minoriteter med opprinnelse i Finland, blitt mistenkt for å være illojale. Norske myndigheter fryktet at de norske kvenene var mer lojale mot Finland enn mot Norge, og satte i gang tiltak for å gjøre dem mer «norske».
En annen grunn til at minoriteter trenger ekstra beskyttelse er at de ofte har liten makt og innflytelse. Deres interesser taper ofte i valg og politisk maktkamp fordi de er få. Så selv om staten er demokratisk kan minoritetenes interesser bli overkjørt med den konsekvens at deres kultur over tid blir svekket.
Personer som tilhører minoriteter kan dessuten være ofre for stereotypier, det vil si unyanserte og inngrodde oppfatninger om hvordan de er som mennesker. Oftest tegner oppfatningene et negativt bilde av personligheten og fører til diskriminering.
Diskrimineringen kan i sin tur føre til at de blir ekskludert fra utdanning, helsetilbud, arbeid og bolig. De får rett og slett et dårligere liv enn personer som tilhører majoriteten på grunn av at samfunnet ikke inkluderer dem.
Alle disse faktorene kan føre til konflikt. Undertrykte minoriteter har gjennom historien gjort opprør mange steder i verden. I sin ytterste konsekvens kan slike konflikter føre til at ekstreme grupper i majoritetsbefolkningen bestemmer seg for å fjerne minoriteten helt fra landet. Folkemordet i Rwanda i 1994 er et forferdelig eksempel på hvor galt det kan gå.
Også i Europa har det helt opp til vår tid vært voldelige konflikter mellom minoriteter og majoritetsbefolkningen eller staten.
Hva går de ut på?
Som et svar på disse problemene har det vokst frem en forståelse blant annet i europeiske land om at minoritetskonflikter og utfordringer knyttet til at befolkningen er sammensatt av mange ulike grupper bare lar seg løse ved å gi minoriteter rett til kultur og språk. Staten må også sørge for et effektivt vern mot diskriminering.
Det er særlig Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet som har ført an i denne utviklingen, som kulminerte med vedtaket av Rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter 10. november 1994. Norge har sammen med 38 andre stater forpliktet seg til å følge denne konvensjonen. Det er dette dokumentet som ligger til grunn for minoritetspolitikken i Norge i dag.
FN vedtok i 1992 en erklæring om minoritetsrettigheter.
Ifølge minoritetsrettighetene skal staten sikre:
- Likhet for loven for personer som tilhører en nasjonal minoritet
- Full likestilling mellom minoritetene og majoritetssamfunnet
- Forby diskriminering basert på tilhørighet til en nasjon minoritet
- Arbeide for at de nasjonale minoritetene kan bevare tradisjon, religion, kultur og språk
Når det gjelder det siste punktet, så har norske myndigheter valgt som hovedmetode å gi statlige tilskudd til organisasjoner og prosjekter. De første tre punktene er først og fremst ivaretatt gjennom generell lovgivning som forbyr diskriminering. Norge har dessuten ombud og andre tilsyns- og klageordninger for å hindre diskriminering i praksis.