Innhold

02

Menneske­rettigheter

Minoritets­rettighetene er en del av menneskerettighetene, som ble vedtatt i FN etter andre verdenskrig. Menneske­rettighetene slår fast at alle mennesker har tanke- og ytringsfrihet, organisasjons- og forsamlingsfrihet. Det er forbudt med tortur og mishandling og det er rett til privat- og familieliv. Staten skal legge til rette for arbeid, helse og bolig, og bekjempe diskriminering på basis av etnisk tilhørighet, hudfarge, nasjonalitet, kjønn, religion, livssyn eller seksuell legning.

Da verdens stater vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948, mente de at det ikke var behov for særegne rettigheter for minoriteter. Respekt for menneskerettighetene ville også beskytte minoritetene, mente de. Ordet minoritet finnes derfor ikke i Verdenserklæringen.

En annen grunn til at minoriteter ikke ble nevnt var at mange mente at minoritets­rettigheter lett kunne bli misbrukt, slik for eksempel Hitler hadde gjort med de tyske minoritetene i Polen og Tsjekkoslovakia. Invasjonene i disse landene ble begrunnet med at tyskerne som bodde der ble dårlig behandlet.

Også idag kan slike argumenter mot minoritets­rettigheter bli brukt. De kan misbrukes til å splitte folk og gi et påskudd for nabostater til å blande seg, blir det hevdet.

Men det er noen viktige forskjeller mellom minoritets­rettighetene slik de ble definert før andre verdenskrig og slik de er blitt definert senere. Før andre verdenskrig var de gjerne del av avtaler mellom to eller noen få stater. Etter første verdenskrig hadde mange nye stater blitt dannet, og dermed kunne for eksempel ungarere havne både i den nye staten Ungarn og i nabolandene Romania og Tsjekkoslovakia. Minoritets­rettigheter var en måte Ungarn kunne sikre at ungarere i nabolandene ble godt behandlet.

I dag er minoritets­rettigheter slått fast i internasjonale erklæringer og lover som gjelder for et stort antall stater. De bygger på at menneskerettighetene også gjelder for personer som tilhører minoriteter, og at de fritt kan velge om de vil være medlem av minoriteten.

At minoritets­rettighetene er en del av menneskerettighetene betyr at medlemmer av minoriteter på lik linje med andre må respektere at menneskerettighetene gjelder for alle mennesker. Kvinnediskriminering, å slå barn som en del av oppdragelsen eller å sjikanere homofile er like forbudt for minoritetspersoner som for andre. Staten har en plikt etter menneskerettighetene til å forhindre det. En minoritet med en kultur som favoriserer menn, tilpasse seg.

Minoritets­rettigheter er derfor ikke det samme som kulturrelativisme. Kulturens regler og praksis blir ikke sett på som absolutte. Hvis foreldre ikke respekterer at barn har egne rettigheter og bruker fysiske straffemetoder, så har staten en plikt til å beskytte barna. Det nytter ikke å henvise til kultur eller religion.

Men det betyr ikke at staten har rett til å ta barna fra foreldrene. Den bør i første omgang informere foreldrene om hvilke lover som gjelder og komme frem til enighet med dem gjennom dialog om hvordan de kan endre sin oppdragelse slik at den er i samsvar med menneskerettighetene. Instanser innenfor kommuner, barnevern og skoler må derfor få god opplæring i rettighetene til nasjonale minoritetene.

Det kan også være på sin plass å understreke at det ikke er noe som tyder på at minoriteter i større grad bryter barns, kvinners eller homofiles rettigheter enn andre. Poenget er bare at personer som tilhører minoriteter og personer som tilhører majoriteten her er underlagt de samme reglene.

Hva går menneskerettighetene ut på?

Hovedtanken i menneskerettighetene er at vi alle, uten at vi har gjort oss fortjent til det på noen måte, har visse rettigheter som staten må respektere og beskytte.

  • Sivile rettigheter verner liv, integritet, religionsfrihet, rettssikkerhet, privat- og familieliv, ytrings-, forsamlings-, forenings- og bevegelsesfrihet
  • Politiske rettigheter verner retten til å ta del i sitt lands styre gjennom stemmerett og rett til å stille til valg
  • Økonomiske rettigheter verner retten til arbeid, til å danne og delta i fagforeninger, til å streike og til en tilstrekkelig levestandard
  • Sosiale rettigheter verner rett til understøttelse ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og andre forhold som den enkelte selv ikke rår med
  • Kulturelle rettigheter verner retten til undervisning og til å ta del i kulturlivet og nyte godt av vitenskap og opphavsrett

De sivile rettighetene beskytter oss først og fremst mot staten. Myndighetene kan ikke hindre oss i å si hva vi mener, så lenge vi ikke oppfordrer til rasistisk vold eller diskriminering. De må tillate at vi har og uttrykker den religionen eller det livssynet vi selv velger. Og vi kan fritt arrangere møter, stifte eller være med i foreninger og reise slik vi ønsker.

Myndighetene kan heller ikke sette oss i fengsel uten lov og rettferdig dom. Å ta livet av oss eller torturere og mishandle oss er strengt forbudt. Staten skal respektere vår integritet, og det vil si at den ikke skal skade oss på kropp eller sinn.

Selv om disse rettighetene først og fremst handler om at statlige myndigheter ikke skal begrense oss, så må de noen ganger beskytte oss mot andre. Hvis privatpersoner forsøker å drepe meg, så må myndighetene tre inn på min side og beskytte meg.

De politiske rettighetene har et annet mål. De sikrer at vi kan være med på å bestemme ved å gi oss stemmerett og rett til å stille til valg. Vi har rett til å engasjere oss i styre og stell og hvordan samfunnet utvikler seg.

Norge har et godt utviklet demokrati. Det betyr at hver og en av oss har gode muligheter for å være med å påvirke hvem som skal sitte på Stortinget eller i kommunestyret der vi bor. Ja, vi kan til og med lykkes med å bli valgt inn selv.

Likevel er det et spørsmål om alle som bor i Norge har like gode muligheter. Mange vil peke på at fattige og sårbare grupper er underrepresentert, mens rike og kjente personer kommer mye lettere til. Er minoriteter og innvandrere godt nok representert i politikken?

Dette er en utfordring vi aldri blir ferdig med. Vi må sørge for at flest mulig kan være politisk aktive slik at innflytelse og makt ikke bare blir for noen få. Mange av de internasjonale lovene om menneskerettigheter handler om å få myndighetene til å støtte de som faller utenfor, enten det er kvinner i mannsdominerte samfunn, personer med nedsatt funksjonsevne, barn eller minoriteter.

De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene blir ofte kaldt positive rettigheter. De sier at myndighetene må legge forholdene til rette og hjelpe oss når vi trenger det, for eksempel når vi er arbeidsløse, er blitt syke eller husløse.

Staten må sørge for at vi får undervisning og kan ta del i vitenskap og kultur.