Hvordan er det å tilhøre en minoritet i Norge?

Romanifolket/taterne, eller de reisende som noen foretrekker å kalle gruppen, fikk status som nasjonal minoritet i 1999. En nasjonal minoritet er en etnisk, religiøs og/eller språklig minoritet med langvarig tilknytning til landet. Slik definerer regjeringen begrepet i Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001). Basert på denne definisjonen har hittil fem folkegrupper fått en slik status. I tillegg til de reisende er det jøder, kvener, romfolk og skogfinner.

Forskere regner med at de reisende har vært i Norge i om lag 500 år. Også de andre nasjonale minoritetene har vært i Norge lenge; minst over 100 år. Samene har en annen status, som er slått fast i grunnloven § 108 og i sameloven. De har vært i Norge i flere tusen år.

En minoritet er i ordets bokstavelige betydning et mindretall, og står overfor et flertall eller en majoritet. Men ordet kan også henvise til at en gruppe er diskriminert, undertrykt og har liten makt. Sånn sett kan også et flertall i befolkningen ha minoritetsstatus, slik som urfolk i Bolivia eller slik de svarte hadde under apartheid i Sør-Afrika.

Det er ingen tvil om at de reisende utgjør et mindretall i Norge; noen tusen personer av en befolkning på 5,3 millioner. Det finnes ingen offisiell statistikk over antall personer i ulike etniske grupper i Norge. Det viktigste er likevel at de reisende har vært utsatt for assimilasjon eller fornorsking helt opp til moderne tid. Staten og storsamfunnet har motarbeidet de reisendes kultur og forsøkt å fjerne den fra Norge.

Assimilasjon betyr at myndighetene forsøker å få minoriteten til å bli mest mulig lik majoriteten. Personer som tilhører minoriteten må tilpasse seg storsamfunnets kultur og regler. De må gi opp eller endre sine grunnleggende kulturelle verdier. Hvis de gjør det, kan de bli fullstendig likestilt med andre personer i samfunnet. Men det er ingen selvfølge at de blir det. Mange romanifolk/tatere som forsøkte å gjøre som myndighetene ba dem om, for eksempel å bli bofaste og å få seg en «vanlig» jobb, fikk likevel problemer fordi de ble møtt med fordommer og diskriminering.

Assimilasjon kan også innebære at barn som tilhører minoriteten blir fjernet fra familien for å få opplæring i majoritetskulturen. De kan for eksempel bli plassert i fosterhjem, adoptert eller plassert i barnehjem og internatskoler.

Fornorsking er et annet ord for assimilasjon i Norge. Både samer og nasjonale minoriteter har vært utsatt for en slik politikk.

Det er på denne bakgrunnen at Helsingforskomitéen har engasjert seg for romanifolket/taternes rettigheter. Først og fremst har vi hørt på mange historier om urett og vurdert dem opp mot menneskerettighetene. Dernest har vi argumentert for at den norske politikken burde granskes, slik den ble av et Regjeringsutvalg som i 2015 la frem sine rapporter med tittelen Assimilering og motstand. Regjeringen har opprettet en egen nettside for å følge opp utvalgets forslag.

Helsingforskomitéen har også utfordret norske myndigheter på om dagens tiltak for å bøte på fortidens urett er gode nok. Blant annet har vi kritisert at kommuner har hatt ulik praksis når det gjelder å gi erstatning til reisende og andre som ble mishandlet på barnehjem.

Fornorskingspolitikken førte til omfattende diskriminering, brudd på retten til privat- og familieliv ved at et stort antall familier ble splittet, brudd på rett til utdanning ved at mange barn ikke fikk den utdanningen de hadde krav på og brudd på retten til ikke å bli utsatt for nedverdigende og umenneskelig behandling for eksempel ved tvangssterilisering eller overgrep på barnehjem. De reisende møtte også ofte på mange hindringer når de forsøkte å bosette seg.

Norske myndigheter har tatt et oppgjør med denne politikken. Det begynte på 1980-tallet og er videreført gjennom tiltak som støtte til kultur- og språkprosjekter og til drift av organisasjoner. Glomdalsmuseet har en egen avdeling for de reisendes historie og kultur og mange andre museer har også engasjert seg.

Den nye politikken kommer også til uttrykk ved at myndighetene har etablert institusjoner og ordninger for å bekjempe diskriminering og at regjeringen har gitt uttrykk for at den ønsker et samfunn preget av kulturelt mangfold. «Det er mange måter å være norsk på», blir det sagt.

Oppsider og utfordringer

Å tilhøre en minoritet i dagens Norge har mange oppsider. Reisende gir uttrykk for at de ønsker å unngå et stempel som misfornøyde og mistilpassede. Det er de ikke, selv om det fortsatt kan eksistere negative oppfatninger om folkegruppen i storsamfunnet.

Blant oppsidene er også et sterkt fellesskap og tilhørighet til nettverk. Familiebåndene kan være sterkere blant de reisende enn blant personer i majoritetsbefolkningen. «Jeg er stolt av folket mitt», er et ofte hørt uttrykk. «Det er for lite kjent hvordan de reisende har bidratt til å utvikle norsk musikk- og fortellertradisjon», er et annet.

Å tilhøre en egen folkegruppe – i tillegg til at man er fullt ut norsk – gir en tilleggsdimensjon.

Men samtidig er det ikke til å komme bort fra at mange fortsatt sliter med ettervirkninger av den tidligere fornorskingspolitikken og de negative holdningene som mange reisende har blitt møtt med.

I denne veilederen legger vi vekt på at hver enkelt må få mulighet til å definere for seg selv hva det vil si å tilhøre en nasjonal minoritet.

Noen romanifolk/tatere er vokst opp i kulturen, mens andre opplevde å bli tatt bort fra familie og slekt. Noen ønsker å være aktive i foreninger og facebook-grupper, mens andre ønsker å unngå offentlig oppmerksomhet og heller være aktiv i familiens og slektens anliggender.

Alle har de samme minoritets­rettighetene selv om utgangspunktet er forskjellig.

Heller ikke majoritetsbefolkningen er en ensartet gruppe. Her inngår innvandrergrupper sammen med såkalt etnisk norske, som i seg selv er en sammensatt gruppe.

Menneske- og minoritets­rettigheter skal sikre at alle som bor her blir behandlet med respekt og får muligheter til å utvikle sin egenart.