Rett til utdanning

Barn har ifølge menneskerettighetene rett til utdanning. Dette er ikke en teoretisk rettighet. Staten må faktisk sørge for at alle barn gjennomfører grunnleggende skolegang og skolegangen må være gratis. Helt siden FNs verdenserklæring ble vedtatt i 1948, har denne rettigheten blitt anerkjent av verdenssamfunnet. Artikkel 26 i Verdenserklæringen slår også fast at alle skal ha adgang til yrkesopplæring og det skal være like muligheter for alle til å ta høyere utdanning på grunnlag av kvalifikasjoner.

Utdanningen skal dessuten ha høy kvalitet. Den skal utvikle den menneskelige personlighet, styrke respekten for menneskerettighetene og fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og ulike grupper i samfunnet, som for eksempel nasjonale minoriteter.

I Norge har alle rett til å gå på videregående skole, men ikke en plikt. Etter å ha fullført ungdomsskolen står hver og en fritt til å velge videre utdanning, arbeid eller andre sysler. Men det er færre arbeidsplasser tilgjengelig i dag enn tidligere som ikke krever utdanning. Norge er blitt et utdanningssamfunn, det vil si et samfunn som legger vekt på høy utdanning.

En annen viktig bestemmelse i menneskerettighetene er at foreldrene har rett til å bestemme hva slags undervisning barna deres skal få, så lenge minstekrav til kvalitet er oppfylt. Særlig gjelder dette undervisning om religion og livssyn. Men ifølge Barnekonvensjonen skal barnet alltid tas med på råd i saker som angår det. Og når det er fylt 15 år kan ikke foreldrene lenger bestemme hvilken utdanning barnet skal ta.

Barn som tilhører en minoritet har rett til å leve i pakt med sin egen kultur, religion og språk sammen med andre i sin gruppe. Skolen skal lære barnet å respektere sine foreldre og sin egen kulturelle identitet, språk og verdier. Men barnet skal også høre om de nasjonale verdiene i det landet der det bor og om kulturer som er forskjellige fra dets egen kultur.

Minoritets­rettighetene inneholder noen viktige tillegg, blant annet at staten skal sørge for å fremme kunnskapen i hele befolkningen om de nasjonale minoritetenes kultur, historie, språk og religion. Det skal blant annet skje i lærerutdanningen og i lærebøkene. En særskilt oppgave er å fremme like muligheter for å kunne ta utdanning på alle nivåer for personer som tilhører nasjonale minoriteter.

Lærebøker i samfunnsfag kan for eksempel inneholde en innføring i historien til de reisende i Norge, om språket og andre sider ved kulturen. Skolene kan også gjennomføre prosjekter og andre tiltak for å øke kunnskapen om de reisende og andre nasjonale minoriteter.

Hvis barn eller foreldre som tilhører nasjonale minoriteter er uenige i måten skolen underviser om minoritetskultur eller språk og kultur på, kan de ta dette opp med læreren og skolens ledelse. Det er også mulig å kontakte Barneombudet eller Likestillings- og diskrimineringsombudet om forhold som har med skole og utdanning å gjøre.

• Helsingforskomitéen anbefaler at Regjeringen informerer skolene bedre om at de må ha dialog med minoritetselever og deres foreldre om hvordan skolen kan bidra til kunnskap om minoriteten og innfri elevens rettigheter fullt ut.
• Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet bør ha egne kontaktpersoner for personer som tilhører de nasjonale minoritetene.