Forord

Hva det vil si å ha status som nasjonal minoritet i Norge i dag? Hvilke rettigheter har man, og hvordan kan medlemmer av minoritetene og andre grupper i samfunnet forholde seg til denne statusen?

Denne veilederen beskriver noen av de sentrale rettighetene for minoriteter. De aller fleste menneskerettigheter er felles for alle mennesker og er nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948 og internasjonale konvensjoner (lover) som bygger på denne erklæringen.

Men det finnes også noen rettigheter til kultur og språk bare for medlemmer av minoriteter. Det er særlig disse rettighetene som er i fokus i veilederen. Veilederen sier også noe om hvordan rettighetene kan praktiseres og hvordan man kan drive politisk påvirkningsarbeid for å styrke respekten for dem.

Vi håper veilederen kan bidra til å klargjøre hva det vil si at noen folkegrupper i Norge har fått status som nasjonal minoritet. Det vil skinne igjennom at vi mener at statusen representerer noe positivt både for minoritetene og for samfunnet som helhet. Den gir muligheter.

Veilederen er blitt til som del av et prosjekt rettet mot medlemmer av romanifolket/taterne, men den inneholder synspunkter og kunnskap som er relevant også for medlemmer av de andre nasjonale minoritetene i Norge, nemlig jøder, kvener, romfolk og skogfinner. Og for majoritetsbefolkningen.

Å tilhøre en minoritet betyr ikke at du må representere den eller identifisere deg med den. Minoritets­rettigheter er som «gode klær» du tar på deg når dårlig vær gjør at du trenger ekstra beskyttelse. Skinner solen trenger du dem kanskje ikke. Hver og én bestemmer hvordan hun eller han vil kle seg.

Veilederen er skrevet av Gunnar M. Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær, i samarbeid med Ana Pashalishvili, prosjektmedarbeider i Den norske Helsingforskomité.

Takk til mange enkeltpersoner og organisasjoner som har bidratt med synspunkter og deltatt på Helsingforskomitéens arrangementer om minoritets­rettigheter. Også takk til Håvard Sandvik, politisk rådgiver for Venstres stortingsgruppe, som bidrog med et foredrag om hvordan man kan drive politisk påvirkningsarbeid i dagens Norge, med særlig fokus på Stortinget. Vi har brukt noen av hans poenger i veilederen.

Også takk til Kommunal- og moderniseringsdepartementet for økonomisk støtte til å utarbeide og utgi veilederen.

Bjørn Engesland

Generalsekretær
Oslo, mars 2019

Hvordan er det å tilhøre en minoritet i Norge?

Romanifolket/taterne, eller de reisende som noen foretrekker å kalle gruppen, fikk status som nasjonal minoritet i 1999. En nasjonal minoritet er en etnisk, religiøs og/eller språklig minoritet med langvarig tilknytning til landet. Slik definerer regjeringen begrepet i Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001). Basert på denne definisjonen har hittil fem folkegrupper fått en slik status. I tillegg til de reisende er det jøder, kvener, romfolk og skogfinner.

Forskere regner med at de reisende har vært i Norge i om lag 500 år. Også de andre nasjonale minoritetene har vært i Norge lenge; minst over 100 år. Samene har en annen status, som er slått fast i grunnloven § 108 og i sameloven. De har vært i Norge i flere tusen år.

En minoritet er i ordets bokstavelige betydning et mindretall, og står overfor et flertall eller en majoritet. Men ordet kan også henvise til at en gruppe er diskriminert, undertrykt og har liten makt. Sånn sett kan også et flertall i befolkningen ha minoritetsstatus, slik som urfolk i Bolivia eller slik de svarte hadde under apartheid i Sør-Afrika.

Det er ingen tvil om at de reisende utgjør et mindretall i Norge; noen tusen personer av en befolkning på 5,3 millioner. Det finnes ingen offisiell statistikk over antall personer i ulike etniske grupper i Norge. Det viktigste er likevel at de reisende har vært utsatt for assimilasjon eller fornorsking helt opp til moderne tid. Staten og storsamfunnet har motarbeidet de reisendes kultur og forsøkt å fjerne den fra Norge.

Assimilasjon betyr at myndighetene forsøker å få minoriteten til å bli mest mulig lik majoriteten. Personer som tilhører minoriteten må tilpasse seg storsamfunnets kultur og regler. De må gi opp eller endre sine grunnleggende kulturelle verdier. Hvis de gjør det, kan de bli fullstendig likestilt med andre personer i samfunnet. Men det er ingen selvfølge at de blir det. Mange romanifolk/tatere som forsøkte å gjøre som myndighetene ba dem om, for eksempel å bli bofaste og å få seg en «vanlig» jobb, fikk likevel problemer fordi de ble møtt med fordommer og diskriminering.

Assimilasjon kan også innebære at barn som tilhører minoriteten blir fjernet fra familien for å få opplæring i majoritetskulturen. De kan for eksempel bli plassert i fosterhjem, adoptert eller plassert i barnehjem og internatskoler.

Fornorsking er et annet ord for assimilasjon i Norge. Både samer og nasjonale minoriteter har vært utsatt for en slik politikk.

Det er på denne bakgrunnen at Helsingforskomitéen har engasjert seg for romanifolket/taternes rettigheter. Først og fremst har vi hørt på mange historier om urett og vurdert dem opp mot menneskerettighetene. Dernest har vi argumentert for at den norske politikken burde granskes, slik den ble av et Regjeringsutvalg som i 2015 la frem sine rapporter med tittelen Assimilering og motstand. Regjeringen har opprettet en egen nettside for å følge opp utvalgets forslag.

Helsingforskomitéen har også utfordret norske myndigheter på om dagens tiltak for å bøte på fortidens urett er gode nok. Blant annet har vi kritisert at kommuner har hatt ulik praksis når det gjelder å gi erstatning til reisende og andre som ble mishandlet på barnehjem.

Fornorskingspolitikken førte til omfattende diskriminering, brudd på retten til privat- og familieliv ved at et stort antall familier ble splittet, brudd på rett til utdanning ved at mange barn ikke fikk den utdanningen de hadde krav på og brudd på retten til ikke å bli utsatt for nedverdigende og umenneskelig behandling for eksempel ved tvangssterilisering eller overgrep på barnehjem. De reisende møtte også ofte på mange hindringer når de forsøkte å bosette seg.

Norske myndigheter har tatt et oppgjør med denne politikken. Det begynte på 1980-tallet og er videreført gjennom tiltak som støtte til kultur- og språkprosjekter og til drift av organisasjoner. Glomdalsmuseet har en egen avdeling for de reisendes historie og kultur og mange andre museer har også engasjert seg.

Den nye politikken kommer også til uttrykk ved at myndighetene har etablert institusjoner og ordninger for å bekjempe diskriminering og at regjeringen har gitt uttrykk for at den ønsker et samfunn preget av kulturelt mangfold. «Det er mange måter å være norsk på», blir det sagt.

Oppsider og utfordringer

Å tilhøre en minoritet i dagens Norge har mange oppsider. Reisende gir uttrykk for at de ønsker å unngå et stempel som misfornøyde og mistilpassede. Det er de ikke, selv om det fortsatt kan eksistere negative oppfatninger om folkegruppen i storsamfunnet.

Blant oppsidene er også et sterkt fellesskap og tilhørighet til nettverk. Familiebåndene kan være sterkere blant de reisende enn blant personer i majoritetsbefolkningen. «Jeg er stolt av folket mitt», er et ofte hørt uttrykk. «Det er for lite kjent hvordan de reisende har bidratt til å utvikle norsk musikk- og fortellertradisjon», er et annet.

Å tilhøre en egen folkegruppe – i tillegg til at man er fullt ut norsk – gir en tilleggsdimensjon.

Men samtidig er det ikke til å komme bort fra at mange fortsatt sliter med ettervirkninger av den tidligere fornorskingspolitikken og de negative holdningene som mange reisende har blitt møtt med.

I denne veilederen legger vi vekt på at hver enkelt må få mulighet til å definere for seg selv hva det vil si å tilhøre en nasjonal minoritet.

Noen romanifolk/tatere er vokst opp i kulturen, mens andre opplevde å bli tatt bort fra familie og slekt. Noen ønsker å være aktive i foreninger og facebook-grupper, mens andre ønsker å unngå offentlig oppmerksomhet og heller være aktiv i familiens og slektens anliggender.

Alle har de samme minoritets­rettighetene selv om utgangspunktet er forskjellig.

Heller ikke majoritetsbefolkningen er en ensartet gruppe. Her inngår innvandrergrupper sammen med såkalt etnisk norske, som i seg selv er en sammensatt gruppe.

Menneske- og minoritets­rettigheter skal sikre at alle som bor her blir behandlet med respekt og får muligheter til å utvikle sin egenart.

Menneske­rettigheter

Minoritets­rettighetene er en del av menneskerettighetene, som ble vedtatt i FN etter andre verdenskrig. Menneske­rettighetene slår fast at alle mennesker har tanke- og ytringsfrihet, organisasjons- og forsamlingsfrihet. Det er forbudt med tortur og mishandling og det er rett til privat- og familieliv. Staten skal legge til rette for arbeid, helse og bolig, og bekjempe diskriminering på basis av etnisk tilhørighet, hudfarge, nasjonalitet, kjønn, religion, livssyn eller seksuell legning.

Da verdens stater vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948, mente de at det ikke var behov for særegne rettigheter for minoriteter. Respekt for menneskerettighetene ville også beskytte minoritetene, mente de. Ordet minoritet finnes derfor ikke i Verdenserklæringen.

En annen grunn til at minoriteter ikke ble nevnt var at mange mente at minoritets­rettigheter lett kunne bli misbrukt, slik for eksempel Hitler hadde gjort med de tyske minoritetene i Polen og Tsjekkoslovakia. Invasjonene i disse landene ble begrunnet med at tyskerne som bodde der ble dårlig behandlet.

Også idag kan slike argumenter mot minoritets­rettigheter bli brukt. De kan misbrukes til å splitte folk og gi et påskudd for nabostater til å blande seg, blir det hevdet.

Men det er noen viktige forskjeller mellom minoritets­rettighetene slik de ble definert før andre verdenskrig og slik de er blitt definert senere. Før andre verdenskrig var de gjerne del av avtaler mellom to eller noen få stater. Etter første verdenskrig hadde mange nye stater blitt dannet, og dermed kunne for eksempel ungarere havne både i den nye staten Ungarn og i nabolandene Romania og Tsjekkoslovakia. Minoritets­rettigheter var en måte Ungarn kunne sikre at ungarere i nabolandene ble godt behandlet.

I dag er minoritets­rettigheter slått fast i internasjonale erklæringer og lover som gjelder for et stort antall stater. De bygger på at menneskerettighetene også gjelder for personer som tilhører minoriteter, og at de fritt kan velge om de vil være medlem av minoriteten.

At minoritets­rettighetene er en del av menneskerettighetene betyr at medlemmer av minoriteter på lik linje med andre må respektere at menneskerettighetene gjelder for alle mennesker. Kvinnediskriminering, å slå barn som en del av oppdragelsen eller å sjikanere homofile er like forbudt for minoritetspersoner som for andre. Staten har en plikt etter menneskerettighetene til å forhindre det. En minoritet med en kultur som favoriserer menn, må tilpasse seg.

Minoritets­rettigheter er derfor ikke det samme som kulturrelativisme. Kulturens regler og praksis blir ikke sett på som absolutte. Hvis foreldre ikke respekterer at barn har egne rettigheter og bruker fysiske straffemetoder, så har staten en plikt til å beskytte barna. Det nytter ikke å henvise til kultur eller religion.

Men det betyr ikke at staten har rett til å ta barna fra foreldrene. Den bør i første omgang informere foreldrene om hvilke lover som gjelder og komme frem til enighet med dem gjennom dialog om hvordan de kan endre sin oppdragelse slik at den er i samsvar med menneskerettighetene. Instanser innenfor kommuner, barnevern og skoler må derfor få god opplæring i rettighetene til nasjonale minoritetene.

Det kan også være på sin plass å understreke at det ikke er noe som tyder på at minoriteter i større grad bryter barns, kvinners eller homofiles rettigheter enn andre. Poenget er bare at personer som tilhører minoriteter og personer som tilhører majoriteten her er underlagt de samme reglene.

Hva går menneskerettighetene ut på?

Hovedtanken i menneskerettighetene er at vi alle, uten at vi har gjort oss fortjent til det på noen måte, har visse rettigheter som staten må respektere og beskytte.

• Sivile rettigheter verner liv, integritet, religionsfrihet, rettssikkerhet, privat- og familieliv, ytrings-, forsamlings-, forenings- og bevegelsesfrihet
• Politiske rettigheter verner retten til å ta del i sitt lands styre gjennom stemmerett og rett til å stille til valg
• Økonomiske rettigheter verner retten til arbeid, til å danne og delta i fagforeninger, til å streike og til en tilstrekkelig levestandard
• Sosiale rettigheter verner rett til understøttelse ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og andre forhold som den enkelte selv ikke rår med
• Kulturelle rettigheter verner retten til undervisning og til å ta del i kulturlivet og nyte godt av vitenskap og opphavsrett

De sivile rettighetene beskytter oss først og fremst mot staten. Myndighetene kan ikke hindre oss i å si hva vi mener, så lenge vi ikke oppfordrer til rasistisk vold eller diskriminering. De må tillate at vi har og uttrykker den religionen eller det livssynet vi selv velger. Og vi kan fritt arrangere møter, stifte eller være med i foreninger og reise slik vi ønsker.

Myndighetene kan heller ikke sette oss i fengsel uten lov og rettferdig dom. Å ta livet av oss eller torturere og mishandle oss er strengt forbudt. Staten skal respektere vår integritet, og det vil si at den ikke skal skade oss på kropp eller sinn.

Selv om disse rettighetene først og fremst handler om at statlige myndigheter ikke skal begrense oss, så må de noen ganger beskytte oss mot andre. Hvis privatpersoner forsøker å drepe meg, så må myndighetene tre inn på min side og beskytte meg.

De politiske rettighetene har et annet mål. De sikrer at vi kan være med på å bestemme ved å gi oss stemmerett og rett til å stille til valg. Vi har rett til å engasjere oss i styre og stell og hvordan samfunnet utvikler seg.

Norge har et godt utviklet demokrati. Det betyr at hver og en av oss har gode muligheter for å være med å påvirke hvem som skal sitte på Stortinget eller i kommunestyret der vi bor. Ja, vi kan til og med lykkes med å bli valgt inn selv.

Likevel er det et spørsmål om alle som bor i Norge har like gode muligheter. Mange vil peke på at fattige og sårbare grupper er underrepresentert, mens rike og kjente personer kommer mye lettere til. Er minoriteter og innvandrere godt nok representert i politikken?

Dette er en utfordring vi aldri blir ferdig med. Vi må sørge for at flest mulig kan være politisk aktive slik at innflytelse og makt ikke bare blir for noen få. Mange av de internasjonale lovene om menneskerettigheter handler om å få myndighetene til å støtte de som faller utenfor, enten det er kvinner i mannsdominerte samfunn, personer med nedsatt funksjonsevne, barn eller minoriteter.

De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene blir ofte kaldt positive rettigheter. De sier at myndighetene må legge forholdene til rette og hjelpe oss når vi trenger det, for eksempel når vi er arbeidsløse, er blitt syke eller husløse.

Staten må sørge for at vi får undervisning og kan ta del i vitenskap og kultur.

Minoritets­rettigheter

Ifølge et kjent sitat er vi «alle like, men noen er likere enn andre». Sitatet handlet egentlig om dyr og er hentet fra George Orwells bok Animal farm («Dyregården»). Det er grisene som har ledet opprøret mot menneskene på gården og som nå har styringen. Det blir et voldsomt skille mellom grisene og de andre dyrene når det gjelder makt og muligheter. Når grisene blir kritisert svarer de at riktignok er alle dyr like, men noen dyr er likere enn andre.

Orwells bok er en kritikk av Sovjetunionen, som var basert på en revolusjon mot undertrykkende styre under den russiske tsaren, men hvor en liten gruppe ledere i kommunistpartiet etter hvert satt med all makt og ble de nye undertrykkerne.

Menneske­rettighetene beskytter oss mot misbruk av makt og undertrykkelse. Men selv i stater hvor menneskerettighetene blir respektert, kan noen grupper oppleve at de i praksis ikke har like gode muligheter som andre.

I norsk historie har både etniske, religiøse og seksuelle minoriteter opplevd negativ forskjellsbehandling. Også personer fra visse landsdeler har opplevd å bli sett ned på og blitt diskriminert når de for eksempel flyttet til Oslo og forsøkte å finne seg bolig og arbeid.

I mange samfunn opplever kvinner at de blir diskriminert i forhold til menn. Hvis du er kvinne og i tillegg tilhører en etnisk eller religiøs minoritet, kan dine muligheter i praksis være svært begrensete.

Minoritets­rettighetene er menneskerettighetenes svar på slike problemer. De beskytter deg både mot diskriminering og slår fast at du ikke trenger å skjule din identitet. Tvert imot, myndigheter og storsamfunnet skal både akseptere og støtte at du har en annen identitet enn majoriteten.

Hvorfor trenger vi minoritets­rettigheter?

Det er flere grunner til at vi trenger minoritets­rettigheter.

Som nevnt risikerer personer som tilhører minoriteter å bli forskjellsbehandlet – ikke på grunn av noe de har gjort, men bare fordi de tilhører en minoritet. Dette går selvsagt mest utover den personen som er offer for diskrimineringen, men har også skadelige effekter for staten og samfunnet.

En negativ virkning av diskriminering i utdanning og arbeidsliv er at samfunnet går glipp av talenter. Diskriminering kan føre til at statlige myndigheter blir dårligere til å utføre sine oppgaver. Den kan også hemme vitenskapelig fremgang og kulturlivet.

I noen samfunn blir personer som tilhører majoriteten foretrukket i jobbsammenheng på grunn av fordommer mot personer som tilhører minoriteten. Slik diskriminering kan undergrave både selvrespekten til den som får jobben uten å være best kvalifisert og til den som blir forbigått. Når dette skjer i stort omfang sprer det seg en følelse av urettferdighet i samfunnet, som i sin tur kan føre til konflikter.

I norsk historie har minoriteter med opprinnelse i Finland, blitt mistenkt for å være illojale. Norske myndigheter fryktet at de norske kvenene var mer lojale mot Finland enn mot Norge, og satte i gang tiltak for å gjøre dem mer «norske».

En annen grunn til at minoriteter trenger ekstra beskyttelse er at de ofte har liten makt og innflytelse. Deres interesser taper ofte i valg og politisk maktkamp fordi de er få. Så selv om staten er demokratisk kan minoritetenes interesser bli overkjørt med den konsekvens at deres kultur over tid blir svekket.

Personer som tilhører minoriteter kan dessuten være ofre for stereotypier, det vil si unyanserte og inngrodde oppfatninger om hvordan de er som mennesker. Oftest tegner oppfatningene et negativt bilde av personligheten og fører til diskriminering.

Diskrimineringen kan i sin tur føre til at de blir ekskludert fra utdanning, helsetilbud, arbeid og bolig. De får rett og slett et dårligere liv enn personer som tilhører majoriteten på grunn av at samfunnet ikke inkluderer dem.

Alle disse faktorene kan føre til konflikt. Undertrykte minoriteter har gjennom historien gjort opprør mange steder i verden. I sin ytterste konsekvens kan slike konflikter føre til at ekstreme grupper i majoritetsbefolkningen bestemmer seg for å fjerne minoriteten helt fra landet. Folkemordet i Rwanda i 1994 er et forferdelig eksempel på hvor galt det kan gå.

Også i Europa har det helt opp til vår tid vært voldelige konflikter mellom minoriteter og majoritetsbefolkningen eller staten.

Hva går de ut på?

Som et svar på disse problemene har det vokst frem en forståelse blant annet i europeiske land om at minoritetskonflikter og utfordringer knyttet til at befolkningen er sammensatt av mange ulike grupper bare lar seg løse ved å gi minoriteter rett til kultur og språk. Staten må også sørge for et effektivt vern mot diskriminering.

Det er særlig Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet som har ført an i denne utviklingen, som kulminerte med vedtaket av Rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter 10. november 1994. Norge har sammen med 38 andre stater forpliktet seg til å følge denne konvensjonen. Det er dette dokumentet som ligger til grunn for minoritets­politikken i Norge i dag.

FN vedtok i 1992 en erklæring om minoritets­rettigheter.

Ifølge minoritets­rettighetene skal staten sikre:

• Likhet for loven for personer som tilhører en nasjonal minoritet
• Full likestilling mellom minoritetene og majoritetssamfunnet
• Forby diskriminering basert på tilhørighet til en nasjon minoritet
• Arbeide for at de nasjonale minoritetene kan bevare tradisjon, religion, kultur og språk

Når det gjelder det siste punktet, så har norske myndigheter valgt som hovedmetode å gi statlige tilskudd til organisasjoner og prosjekter. De første tre punktene er først og fremst ivaretatt gjennom generell lovgivning som forbyr diskriminering. Norge har dessuten ombud og andre tilsyns- og klageordninger for å hindre diskriminering i praksis.

Rett til språk

Minoritets­rettigheter beskytter ikke først og fremst en minoritetsgruppe, men hvert enkelt medlem av gruppen. Slik rammekonvensjonen beskriver rettighetene forplikter de myndighetene til å beskytte rettighetene til personer som tilhører nasjonale minoriteter.

Slike personer kan fritt velge om de vil bli behandlet som medlem av minoriteten. Myndighetene skal sørge for at det ikke oppstår noen ulempe som følge av dette valget.

Noen av rettighetene, som for eksempel forsamlings- og organisasjonsfrihet, gir riktignok bare mening når de utøves sammen med andre. Et møte med bare én deltaker er strengt tatt ikke et møte. En organisasjon kan heller ikke ha bare ett medlem. Men like fullt er det opp til hver enkelt om hun eller han vil utøve sine rettigheter ved å delta på møter eller ved å melde seg inn i organisasjoner, facebook-grupper eller andre typer nettverk.

Retten til språk, som er en sentral minoritetsrettighet, er også en rettighet som blir utøvd sammen med andre. Staten er forpliktet til å sikre at personer som tilhører en minoritet kan bevare og utvikle sin identitet. I identiteten inngår språk, tradisjoner, kulturarv og religion.

I denne forpliktelsen ligger også å beskytte personer som bli diskriminert eller utsatt for vold på grunn av sin språklige identitet.

Minoritetspersoners ytringsfrihet omfatter friheten til å motta og meddele opplysninger og idéer på minoritetsspråk. Hvis det er mulig skal en person som tilhører en minoritet kunne bruke språket sitt i kommunikasjon med myndighetene. Og hvis noen blir arrestert, må vedkommende bli underrettet og kunne forsvare seg på et språk hun forstår.

Mer relevant er kanskje retten til å bruke navn på minoritetsspråket, inkludert tradisjonelle stedsnavn der det er etterspørsel etter slike angivelser.

Staten skal sørge for utdanning og forskning for å fremme kunnskap om nasjonale minoriteters kultur, historie, språk og religion. Lærerutdanning og lærebøker er blant de viktigste tiltakene.

Personer som tilhører en nasjonal minoritet har rett til å opprette og drive sine egne private utdannings- og opplæringsinstitusjoner. Men staten er ikke forpliktet til å støtte dem økonomisk.

Relevant i Norge er også at personer som tilhører en nasjonal minoritet, har rett til å lære sitt minoritetsspråk. Men hvordan dette skal gjøres i praksis er det opptil myndighetene og medlemmer av minoriteten å finne ut av.

I områder med mange personer som tilhører minoriteten, skal det så langt som mulig bli gitt muligheter for å lære minoritetsspråket eller motta undervisning på dette språket. Men dette skal ikke gå utover læringen av det offisielle språket.

Hvordan ta vare på minoritetsspråk?

I Norge er samiske språk, kvensk, romanes og romani definert som minoritetsspråk. De er dermed beskyttet av Den europeiske minoritetsspråkpakt, som Europarådet vedtok i 1992. Den slår fast at vern om de historiske regions- eller minoritetsspråkene i Europa er med på å holde oppe og utvikle kulturell rikdom og tradisjoner i Europa. I Norge begynte Minoritetsspråkpakten å gjelde i 1998. I alt 25 land har forpliktet seg til å overholde pakten.

Norge blir vurdert hvert tredje år av en ekspertkomité i Europarådet. Regjeringen publiserer både sine egne rapporter og Europarådets vurderinger på engelsk og norsk. Ifølge den siste vurderingen fra juli 2018, er både romani og romanes nesten usynlige i den norske offentligheten. Språkene «mangler prestisje og det er behov for særlige tiltak for å beskytte og fremme dem, særlig innenfor utdanning.»

Denne anbefalingen er i tråd med ordlyden i pakten, som ikke bare krever at staten skal akseptere og gjøre det lovlig å bruke minoritetsspråkene. De må også ha en aktiv politikk for å sørge for at de overlever og utvikler seg. Det krever «besluttsom handling»; blant annet ved å etablere forskning og undervisning ved universiteter og lignende institusjoner. Det må eksistere tilbud for de som ønsker å lære seg språket.

Europarådets vurdering er at Norge fullt ut har anerkjent romani som et uttrykk for «kulturell rikdom» i Norge og oppfordrer til bruk av språket. Men på en rekke andre punkter blir politikken underkjent. Myndighetene har blant annet ikke sørget for at det finnes opplæringstilbud.

Et doktorgradsstudium av romani og holdninger blant de reisende til å bruke det avdekker mange av utfordringene. Ifølge forskeren, Jakob Wiedner, er romani opprinnelig et nordindisk språk som historisk sett er påvirket av mange andre språk gjennom romfolkenes vandring fra det indiske subkontinentet til Europa i sen-Middelalderen. Norsk romani er en versjon av språket hvor en har beholdt mange av ordene, men hvor den opprinnelige grammatikken er blitt erstattet av norsk grammatikk.

Å revitalisere språket innebærer derfor at man må velge om man vil gå tilbake til den opprinnelige grammatikken eller om man vil videreføre den måten språket snakkes på i dag. Disse og andre spørsmål knyttet til språket er det ingen enighet om blant romanifolk/tatere.

Men selv om det er uenighet om mange enkeltspørsmål, er det ingen tvil om at norske myndigheter har et ansvar for å sørge for at språket overlever og utvikler seg. Hittil har de støttet enkeltprosjekter for å kartlegge ord og hvordan språket blir praktisert. Prosjektene har vært i regi av de reisendes egne organisasjoner som har samarbeidet med profesjonelle språkforskere. Den første boken på norsk romani er utgitt og det finnes også en digital norsk-romani ordbok.

Helsingforskomitéen mener at myndighetene må intensivere støtten til språkvern og -utvikling. En løsning kan være:

• Å etablere et universitetssenter eller -institutt for minoritetsspråkene i Norge, som kan undervise og forske på blant annet norsk romani
• Senteret må samarbeide nært med personer fra romanifolket og ha dialog om hvordan kunnskap om språket kan styrkes

Noen av de nasjonale minoritetene har satset mye på å revitalisere språket sitt i en offentlig sammenheng. Siden 2007 har kvensk institutt, kvensk språkråd og kvensk språkting spilt en viktig rolle når det gjelder å ta vare på og videreutvikle kvensk. Universitetet i Tromsø vil fra høsten 2019 tilby kvensk i lærerutdanningen.

Det er ulike holdninger blant romanifolk når det gjelder offentliggjøring av språket og statens rolle i å ta vare på det. Selv om mange kan være enige om et langsiktig mål om offentlig- og tilgjengeliggjøring, blir det understreket at dette bare bør skje når folket er klart og villig til det. Hvis ikke kan det bli oppfattet som et nytt overgrep.

Løsningen må være dialog om disse spørsmålene med ulike grupperinger innenfor folket og at myndighetene uttrykker og lever etter en holdning om å ville bidra til å bevare språket på kulturens egne premisser. Det finnes eksempler på at språk kan revitaliseres uten offentliggjøring, som eventuelt kan komme på et senere tidspunkt.

Rett til utdanning

Barn har ifølge menneskerettighetene rett til utdanning. Dette er ikke en teoretisk rettighet. Staten må faktisk sørge for at alle barn gjennomfører grunnleggende skolegang og skolegangen må være gratis. Helt siden FNs verdenserklæring ble vedtatt i 1948, har denne rettigheten blitt anerkjent av verdenssamfunnet. Artikkel 26 i Verdenserklæringen slår også fast at alle skal ha adgang til yrkesopplæring og det skal være like muligheter for alle til å ta høyere utdanning på grunnlag av kvalifikasjoner.

Utdanningen skal dessuten ha høy kvalitet. Den skal utvikle den menneskelige personlighet, styrke respekten for menneskerettighetene og fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og ulike grupper i samfunnet, som for eksempel nasjonale minoriteter.

I Norge har alle rett til å gå på videregående skole, men ikke en plikt. Etter å ha fullført ungdomsskolen står hver og en fritt til å velge videre utdanning, arbeid eller andre sysler. Men det er færre arbeidsplasser tilgjengelig i dag enn tidligere som ikke krever utdanning. Norge er blitt et utdanningssamfunn, det vil si et samfunn som legger vekt på høy utdanning.

En annen viktig bestemmelse i menneskerettighetene er at foreldrene har rett til å bestemme hva slags undervisning barna deres skal få, så lenge minstekrav til kvalitet er oppfylt. Særlig gjelder dette undervisning om religion og livssyn. Men ifølge Barnekonvensjonen skal barnet alltid tas med på råd i saker som angår det. Og når det er fylt 15 år kan ikke foreldrene lenger bestemme hvilken utdanning barnet skal ta.

Barn som tilhører en minoritet har rett til å leve i pakt med sin egen kultur, religion og språk sammen med andre i sin gruppe. Skolen skal lære barnet å respektere sine foreldre og sin egen kulturelle identitet, språk og verdier. Men barnet skal også høre om de nasjonale verdiene i det landet der det bor og om kulturer som er forskjellige fra dets egen kultur.

Minoritets­rettighetene inneholder noen viktige tillegg, blant annet at staten skal sørge for å fremme kunnskapen i hele befolkningen om de nasjonale minoritetenes kultur, historie, språk og religion. Det skal blant annet skje i lærerutdanningen og i lærebøkene. En særskilt oppgave er å fremme like muligheter for å kunne ta utdanning på alle nivåer for personer som tilhører nasjonale minoriteter.

Lærebøker i samfunnsfag kan for eksempel inneholde en innføring i historien til de reisende i Norge, om språket og andre sider ved kulturen. Skolene kan også gjennomføre prosjekter og andre tiltak for å øke kunnskapen om de reisende og andre nasjonale minoriteter.

Hvis barn eller foreldre som tilhører nasjonale minoriteter er uenige i måten skolen underviser om minoritetskultur eller språk og kultur på, kan de ta dette opp med læreren og skolens ledelse. Det er også mulig å kontakte Barneombudet eller Likestillings- og diskrimineringsombudet om forhold som har med skole og utdanning å gjøre.

• Helsingforskomitéen anbefaler at Regjeringen informerer skolene bedre om at de må ha dialog med minoritetselever og deres foreldre om hvordan skolen kan bidra til kunnskap om minoriteten og innfri elevens rettigheter fullt ut.
• Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet bør ha egne kontaktpersoner for personer som tilhører de nasjonale minoritetene.

Rett til kultur

‘Kultur’ er et mye brukt ord som er vanskelig å definere. Det viser til levemåter, skikker, språk, religion, musikk, dans, malerkunst, håndverk og andre måter å uttrykke seg på.

Alle mennesker har del i en eller flere kulturer. En måte å se det på er at mennesker i liten grad er styrt av instinkter men at det utvikler seg mønstre i måten de oppfører og uttrykker seg på. Slike mønstre kan sies å utgjøre en kultur. Vi snakker gjerne om lokal kultur, nasjonal kultur, minoritetskultur eller global kultur. Alt etter hvor omfattende en kultur er.

Da FN utformet menneskerettighetene la de stor vekt på å innhente synspunkter fra personer som tilhører ulike kulturer, religioner og livssyn. Eleanor Roosevelt og de andre som arbeidet med å utforme Verdenserklæringen ville hindre at menneskerettighetene fikk en kulturell slagside. Samtidig ville de at rettighetene skulle ta hensyn til at kultur er viktig for alle mennesker.

Resultatet finner vi blant annet i artikkel 27, som gir rett til å ta del i samfunnets kulturelle liv, kunst og vitenskapelig fremgang. Og de som har skapt noe – i kunst, litteratur eller vitenskap – har rett til beskyttelse av sine åndelige eller materielle interesser.

Også mange av de andre rettighetene handler indirekte om retten til kultur, for eksempel å beskytte personer som tilhører en minoritetskultur mot diskriminering. Alle har dessuten forenings-, forsamlings- og ytringsfrihet som de kan bruke til å utøve og fremme sin kultur. Foreldre og etter hvert barna selv kan fritt bestemme hvilken religion eller hvilket livssyn de vil ha. Og retten til utdanning omfatter en rett til å kjenne sin egen så vel som andre kulturer.

Når det gjelder retten til kultur for personer som tilhører minoriteter så beskytter den først og fremst at man kan ha sin egen levemåte, bruke sitt eget språk, selv bestemme hvilken religion eller hvilket livssyn man vil ha og utøve ulike tradisjonelle håndverk og kunstarter.

Da norske myndigheter forsøkte å gjøre det vanskelig eller umulig for romanifolket/taterne å utøve en reisende levemåte handlet de i strid med denne rettigheten slik vi nå forstår den. Selvsagt kan andre rettigheter bli vanskeligere å innfri, som rett til skole og helse, når familien reiser. Men da må myndighetene finne en måte å samarbeide med familien på for å finne gode løsninger. De kan ikke uten videre kreve at familien blir bofast. Men de kan for eksempel komme frem til en kompromissløsning om at elevene bare reiser i visse perioder.

Grunnlaget for den norske politikken når det gjelder de nasjonale minoritetenes rett til kultur er Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter. Det finnes ingen egen norsk lov som fastslår rammene for den norske politikken. Helsingforskomitéen mener derfor at:

• Stortinget bør vedta en egen lov som sikrer nasjonale minoriteters rettigheter, inkludert retten til kultur og språk
• Tilskuddsordninger for å støtte minoritetskulturer bør forvaltes i nært samarbeid med personer som tilhører minoritetene. Ordningene bør være fleksible slik at også uorganiserte enkeltpersoner kan motta støtte

Fra og med 2019 blir tilskudd til nasjonale minoriteter forvaltet av Kulturrådet. Formålet med ordningen er å formidle kunnskap om situasjonen for minoritetene, styrke minoritetenes språk og å støtte identitetsskapende arbeid for barn og unge, dokumentasjon av diskriminering, holdningsskapende arbeid, selvhjelpsvirksomhet og samarbeid mellom de nasjonale minoritetene.

Hvordan fremme minoritets­rettigheter?

Minoritets­rettighetene forplikter myndighetene til å følge noen prinsipper og regler. Men de er også redskaper hvert enkelt medlem av en minoritet kan bruke for å beskytte sine interesser. De er formulert i et generelt språk og må tolkes i hver enkelt situasjon. Det gjør derfor ofte stor forskjell om sivilt samfunn, organisasjoner og enkeltpersoner engasjerer seg for å fremme og virkeliggjøre dem.

Rettighetene gir ingen fasit. Det må stadig være en samtale om hva de innebærer hvor både personer som tilhører minoriteten og andre kan engasjere seg.

Den norske regjeringen er ganske åpen om sin politikk. Det er derfor mulig å vurdere om den er god nok, om den blir fulgt i praksis og hvilke konsekvenser den har. FN og Europarådet har dessuten slått fast at myndighetene plikter å konsultere med minoriteter og urfolk når disse blir direkte eller indirekte påvirket av politiske beslutninger. Konsultasjonen skal være fri, forutgående og informert. Men hvordan konsultasjonen skal skje i praksis er opp til myndighetene og representanter for minoriteten. Det er utarbeidet egne regler for dette når det gjelder konsultasjon med Sametinget.

I 2003 ble det opprettet et kontaktforum mellom sentrale myndigheter og nasjonale minoriteter. Det er også mange andre møter mellom organisasjoner og enkeltpersoner av reisende og myndighetene, særlig med Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Det er likevel ulike syn på hvor godt myndighetenes konsultasjon med minoritetene fungerer. Det er også ulike syn blant de reisende om hvem som kan snakke på vegne av gruppen.

Generelt er det slik i Norge at det er større sjanse for å få gjennomslag for synspunkter hvis man etablerer en medlemsorganisasjon. Da kan en få økonomisk støtte til drift, representanter for organisasjonen blir invitert til møter og får lettere politikernes gehør. Men det finnes også eksempler på at Facebook-grupper, uformelle nettverk og enkeltpersoner kan vinne frem med sine synspunkter.

Et annet viktig spørsmål er hvilke myndigheter man bør forsøke å påvirke. Generelt gjelder at:

• Hvis du vil påvirke regjeringens politikk, bør du først kontakte Kommunal- og moderniseringsdepartementet som har en egen avdeling for minoritets­politikk
• Hvis du vil påvirke nasjonal politikk, lovgivning, erstatningsordninger og ordninger som gjelder hele landet bør du kontakte partiene eller politikere på Stortinget
• Hvis du vil påvirke lokal politikk bør du kontakte kommunestyre, byråd, ordfører eller personer som arbeider i kommunen
• Hvis du vil påvirke forhold på skolen der barna dine går er det i første omgang læreren og rektoren på skolen du bør ha dialog med

Barnevern, NAV, politi og mange andre offentlige instanser kan også ha innflytelse på hvordan rettighetene til personer som tilhører nasjonale minoriteter blir ivaretatt.

I noen saker kan det være nødvendig både å møte sentrale og lokale myndigheter.

En annen strategi er å melde seg inn i et politisk parti for å forsøke å påvirke politikken på lang sikt.

Hvordan påvirke politikere?

Hvis du vil påvirke stortingspolitikere i en bestemt sak som du vet skal opp til behandling, for eksempel et lovforslag, er det viktig å vite når det er lurt å be om møte. Arbeidet med nye lover og andre saker foregår etter et fast mønster.

Først skjer det et forberedende arbeid, gjerne i regi av et departement. Det kan også være et lovutvalg som lager forslaget. Her sitter ofte ansatte i departementer og eksperter.

Det forberedende arbeidet munner ut i et konkret forslag, som blir sendt ut på offentlig høring. Høringer er beskrevet på regjeringens hjemmeside, hvor dokumenter knyttet til forslaget er publisert på siden til det departementet som står bak forslaget. Det er mulig for alle å kommentere forslaget innen en angitt tidsfrist.

Etter at departementet har gått igjennom alle kommentarene sendes det endelige forslaget til Stortinget. Her blir det først behandlet i en komité før det eventuelt blir vedtatt av Stortinget som helhet.

I perioden fra politikerne på stortinget har mottatt forslaget og til komiteen har laget sin innstilling er de særlig mottakelige for synspunkter på forslaget.

Et viktig spørsmål er hvilke politikere du bør påvirke. Du bør kartlegge hva de ulike partiene mener om forslaget, og finne ut hvem som sitter for de ulike partiene i den komiteen som behandler forslaget. Men det kan være like viktig å finne politiske rådgivere som arbeider med det. Det kan du finne ut ved å kontakte partienes sekretariat på stortinget. Rådgivere kan ha bedre tid til å møte deg enn travle politikere. Å møte politikeren sammen med rådgiveren kan gi ekstra god effekt.

Hvis lovforslaget kommer fra regjeringen vil regjeringspartiene som regel være positive mens opposisjonspartiene kan ha ulike syn. Hvis du vil justere forslaget kan det være lurt å snakke med regjeringspartiene eller opposisjonspartier du vet vil stemme for forslaget. Hvis du vil stoppe det kan det være lurt å snakke med partier som er uenige eller ikke har bestemt seg.

Uansett grunnen til at du vil snakke med en politiker – om det gjelder forslag til nye lover, spørsmål du ønsker politikeren skal stille til regjeringen eller lokalt til ordføreren eller saker du ønsker politikere skal reise – så gjelder det noen regler for hvordan du bør snakke med vedkommende på for å lykkes.

Du må fremstå som vennlig og løsningsorientert. Politikere har dårlig tid så du må være kort og konsis. Send gjerne epost med forslag til tekst eller et kort notat som begrunner ditt syn. Etter møtet kan du gjerne følge opp på telefon. Ha gjerne klare forslag til endringer, som politikeren kan bruke direkte. Vær også på tilbudssiden når det gjelder utadrettet arbeid, som å skrive leserinnlegg eller lage markeringer.

Det er avgjørende for å lykkes at du kjenner til partiets profil og tilpasser budskapet til denne. Uttrykk takknemlighet for at politikeren ville møte og høre på deg.

Hvem er dine allierte?

Hvis du ikke er vant til politisk påvirkningsarbeid, kan det være lurt å alliere seg med noen som kan det. Det kan øke sjansene for å få gjennomslag for ditt syn hvis du har gode allierte.

Etablerte organisasjoner eller nettverk har ofte større påvirkningskraft enn enkeltpersoner. Hvis politikere skjønner at det er mange som står bak et syn på en sak eller et forslag er det større sjanse for at de lar seg påvirke.

Når det gjelder å fremme minoritets­rettigheter vil organisasjoner av reisende, løsere nettverk eller facebook-grupper kunne ha betydelig gjennomslag når de fremmer felles synspunkter. De vil stå enda sterkere hvis de allierer seg med organisasjoner fra andre nasjonale minoriteter der det er naturlig.

I noen saker kan personer som tilhører nasjonale minoriteter ha felles interesser med personer som tilhører det samiske urfolket i Norge. Da kan det lønne seg å alliere seg med samiske organisasjoner og institusjoner.

I noen saker kan det til og med lønne seg å ha utenlandske allierte. Nasjonale minoriteter i ulike land står ofte overfor lignende utfordringer. Å stå sammen og støtte hverandre over landegrensene kan øke sjansene for å lykkes i påvirkningsarbeidet.

I saker som har sammenheng med hvordan menneskerettighetene respekteres eller praktiseres kan menneskerettighetsorganisasjoner være viktige allierte. Antirasistisk senter vil være en naturlig alliert når det gjelder saker som har med å bekjempe diskriminering og hatkriminalitet å gjøre. Det finnes også andre organisasjoner som arbeider mot diskriminering.

I andre saker kan Helsingforskomitéen eller Amnesty International være gode allierte. De arbeider med et vidt spekter av saker hvor myndighetene må ta hensyn til de kravene som menneskerettighetene stiller.

Slike organisasjoner kan også bistå med råd til enkeltpersoner og grupper som ønsker å etablere nye nettverk eller organisasjoner for å få økt gjennomslag.

Det finnes mange andre mer spesialiserte organisasjoner. Noen av dem finner du som medlemmer hos Frivillighet Norge eller NGO-forum for menneskerettigheter. Noen er presentert i databasen til EØS-midlenes Active Citizens Fund, ngonorway.org.

Også offentlige institusjoner kan være allierte i en mer indirekte forstand. Sivilombudsmannen, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Barneombudet, og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter vil nok ikke delta i påvirkningsarbeid, men de kan ha kommet med uttalelser som støtter ditt syn. Du kan for eksempel sjekke om de har kommentert lovforslaget som du ønsker å påvirke. Hvis de er enige med deg er det et vektig argument du kan bruke.

Du kan også henvise til andre institusjoner og organisasjoner som har kommet med synspunkter som støtter ditt syn. Ikke minst gjelder det de internasjonale tilsynsorganene, som FNs menneskerettighetskomité eller Europarådets komitéer for nasjonale minoriteter og for minoritetsspråk.

Opp til hver enkelt å velge sin vei

I denne veilederen har vi lagt vekt på at det er opp til hver enkelt å velge hvordan hun eller han vil forholde seg til medlemskap i en nasjonal minoritet. Ingen kan bestemme over deg. Dette er en sentral menneskerettighet. Hverken statlige myndigheter, organisasjoner, familiemedlemmer eller andre kan fortelle deg hvordan du skal leve. Og den friheten må du også respektere at andre har.

Selv om veilederen først og fremst henvender seg til personer som ønsker å «gjøre bruk» av sine minoritets­rettigheter, betyr det ikke at den er negativ til personer som ikke ønsker det. Noen føler at det viktigste for dem er å leve som vanlige nordmenn. At de tilhører de reisende er en privatsak som de ikke ønsker å dele med andre. Men de er fortsatt stolte reisende med levende romanispråk- og kultur i eget miljø.

Vanskelige spørsmål kan oppstå hvis medlemmer i den samme familien har helt ulike oppfatninger om hvordan de vil forholde seg til at de tilhører romanifolket. Hvis den ene ønsker å være aktiv i foreninger og drive påvirkningsarbeid for å fremme romanifolkets rettigheter og interesser mens den andre ønsker å holde tilhørigheten skjult, kan det oppstå konflikt.

Slike konflikter finner vi blant personer med minoritetstilhørighet overalt i verden. Men i land med sterk beskyttelse av minoritets­rettigheter har konfliktene en tendens til å avta. Dette er en av grunnene til at Helsingforskomitéen mener at slike rettigheter utgjør noe positivt for alle.

Over tid bidrar de til å avdramatisere tilhørighet til minoriteten og løfter minoritetens anseelse. Stigmatisering, diskriminering og negative stereotyper har den motsatte effekten. Majoritetens oppfatning om personer som tilhører minoritetsgrupper har ofte stor innflytelse på hvordan minoritetspersoner oppfatter sin egen tilhørighet.

Hvis det å være av reisende slekt blir sett på som noe positivt – at man tilhører en gruppe med egen kultur og språk som har hatt betydelig innflytelse på det mange oppfatter som norsk kultur – vil det være mindre «farlig» at noen får vite om tilhørigheten.

Det kan føre til at konflikter mellom de som ønsker å være åpne og aktive og de som ikke ønsker å gjøre noe ut av sin tilhørighet blir av mindre betydning.

I Helsingforskomitéen har vi i mange sammenhenger sett at kunnskap og forståelse av menneskerettighetene har en positiv effekt på relasjonene mellom personer som tilhører grupper som er i konflikt med hverandre. På våre menneskerettighetsskoler for ungdom i det tidligere Jugoslavia har vi erfart at vennskap kan utvikle seg på tvers av konfliktgrensene – bare man har muligheter for å møtes og bli kjent med hverandre.

Løsningen er å se på hverandre som mennesker med rett til å velge sin egen vei. «Jeg må respektere din rett og du må respektere min.»

Grunnlaget for norsk minoritets­politikk

Det finnes ingen norsk lov om minoriteters rettigheter og status. Utgangspunktet for Norges politikk er de internasjonale menneskerettighetene.

Menneske­rettighetene har generelt en sterk status i norsk lovgivning. Det er et eget kapittel i grunnloven om menneskerettigheter (kapittel E) og en egen lov om menneskerettigheter. Dessuten inneholder mange andre lover bestemmelser som beskytter menneskerettighetene.

Norske domstoler tar ofte stilling til menneskerettighetsspørsmål. Høyesterett har avgjort mange saker.

Likevel ender noen saker om påståtte brudd på menneskerettighetene i FN eller i Europarådet. Det kan skje hvis en eller flere personer mener at de norske domstolene tar feil og klager Norge inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol eller andre internasjonale organer.

Hvis Norge blir dømt av Menneskerettighetsdomstolen, er myndighetene forpliktet til å avslutte krenkelsen og å reparere følgene av den så langt som mulig. Men domstolen kan bare vurdere om Norge har brutt Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, ikke andre internasjonale lover.

Det grunnleggende internasjonale dokumentet er Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som ble vedtatt i FN i 1948. Erklæringen er ikke en lov, men er utgangspunktet for mange internasjonale lover.

En av de viktigste er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som ble vedtatt i 1966. I artikkel 27 gir den minoriteter rett til språk og kultur. En annen er FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som også ble vedtatt i 1966.

Mange andre FN-konvensjoner inneholder bestemmelser som beskytter minoriteter, blant annet mot diskriminering. Den kanskje viktigste er FNs konvensjon mot rasediskriminering. FNs konvensjon om barnets rettigheter har en egen artikkel (30) som sier at barn som tilhører minoriteter eller et urfolk ikke kan «nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk.»

FN har vedtatt en egen erklæring om rettighetene til personer som tilhører minoriteter, men ingen lov.

Europarådet har vedtatt to generelle menneskerettighetskonvensjoner eller lover, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon som handler om sivile og politiske rettigheter og en om økonomiske og sosiale rettigheter.

Som 38 andre europeiske land har Norge også sluttet seg til Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter, som ble vedtatt i 1994. Det er særlig denne konvensjonen som ligger til grunn for Norges politikk når det gjelder minoriteter, sammen med Den europeiske pakt om regions- og minoritetsspråk (Språkpakten), som ble vedtatt i 1992.

Rammekonvensjonen inneholder de viktigste prinsippene for hvordan myndighetene skal beskytte personer som tilhører minoriteter. En egen komité har i oppgave å kontrollere om statene følger disse prinsippene. Norge har vært igjennom fire omganger med slik kontroll. Kontrollen er viktig både fordi norske myndigheter må fortelle om sin politikk og fordi politikken blir vurdert av europeiske eksperter.

Norges rapporter er tilgjengelig både på norsk og engelsk og er en viktig kilde til kunnskap om hva som er norsk politikk når det gjelder minoriteter.

Linker:

• Grunnloven
• Menneskerettsloven
• Verdenserklæringen om menneskerettigheter
• Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
• FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
• FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
• FNs konvensjon mot rasediskriminering
• FNs konvensjon om barnets rettigheter
• Erklæring om rettighetene til personer som tilhører minoriteter
• Den europeisk konvensjon om menneskerettigheter
• Den europeiske sosialpakt om økonomiske og sosiale rettigheter
• Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter
• Den europeiske pakt om regions- og minoritetsspråk (Språkpakten)

Vurdering av Norge av Europarådets komité om nasjonale minoriteter

Høyesterett om menneskerettigheter

Den europeiske menneskerettighetsdomstol

Anbefalinger

Helsingforskomitéen arbeider for at menneskerettighetene skal bli respektert og beskyttet. Ikke bare på papiret men i praksis. Komiteen støtter menneskerettighetsarbeid i mange europeiske land og i Sentral-Asia. I noen prosjekter har vi også arbeidet i afrikanske land og deltatt i dialoger med land i Asia (Kina, Vietnam og Indonesia). Komitéen støtter også et globalt nettverk av parlamentarikere som arbeider for religions- og livssynsfrihet.

En erfaring fra dette arbeidet er at etniske og religiøse minoriteter ofte er særlig utsatt for menneskerettighetsbrudd. Dette skyldes ikke at de er dårligere mennesker, begår mer kriminalitet eller oppfører seg provoserende, men at de har en annen levemåte, kultur eller et annet livssyn enn flertallet.

Vi mener at økt respekt for menneskerettighetene, inkludert minoritets­rettighetene, er nødvendig for å løse slike problemer.

Dessverre har også norske myndigheter begått, eller støttet private aktører som har begått, brudd på menneskerettighetene til minoritetspersoner. Men i dag forsøker de å utvikle en bedre politikk som respekterer menneskerettighetene til minoritetspersoner fullt ut.

Eksempler på virkemidler vi mener kan styrke den norske politikken er de følgende:

• Stortinget bør vedta en egen lov som sikrer nasjonale minoriteters rettigheter, inkludert retten til kultur og språk
• Tilskuddsordninger for å støtte minoritetskulturer bør forvaltes i nært samarbeid med personer som tilhører minoriteten
• Regjeringen har bestemt at midlene til den kollektive oppreisningen til de reisende (romanifolket/taterne) skal brukes til å opprette en tilskuddsordning i Kulturrådet. Helsingforskomitéen mener at det må sikres at forvaltningen skjer med betydelig deltakelse fra de reisende
• Det bør etableres et universitetssenter eller -institutt for minoritetsspråkene i Norge, som kan undervise og forske på blant annet norsk romani. Senteret må samarbeide nært med personer fra de nasjonale minoritetene
• Regjeringen må informere skolene bedre om at de bør tilby dialog for elever som tilhører de nasjonale minoritetene og deres foreldre om hvordan skolen kan bidra til kunnskap om minoriteten og innfri elevens rettigheter fullt ut
• Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet bør ha egne kontaktpersoner for personer som tilhører de nasjonale minoritetene