Rett til kultur
‘Kultur’ er et mye brukt ord som er vanskelig å definere. Det viser til levemåter, skikker, språk, religion, musikk, dans, malerkunst, håndverk og andre måter å uttrykke seg på.
Alle mennesker har del i en eller flere kulturer. En måte å se det på er at mennesker i liten grad er styrt av instinkter men at det utvikler seg mønstre i måten de oppfører og uttrykker seg på. Slike mønstre kan sies å utgjøre en kultur. Vi snakker gjerne om lokal kultur, nasjonal kultur, minoritetskultur eller global kultur. Alt etter hvor omfattende en kultur er.
Da FN utformet menneskerettighetene la de stor vekt på å innhente synspunkter fra personer som tilhører ulike kulturer, religioner og livssyn. Eleanor Roosevelt og de andre som arbeidet med å utforme Verdenserklæringen ville hindre at menneskerettighetene fikk en kulturell slagside. Samtidig ville de at rettighetene skulle ta hensyn til at kultur er viktig for alle mennesker.
Resultatet finner vi blant annet i artikkel 27, som gir rett til å ta del i samfunnets kulturelle liv, kunst og vitenskapelig fremgang. Og de som har skapt noe – i kunst, litteratur eller vitenskap – har rett til beskyttelse av sine åndelige eller materielle interesser.
Også mange av de andre rettighetene handler indirekte om retten til kultur, for eksempel å beskytte personer som tilhører en minoritetskultur mot diskriminering. Alle har dessuten forenings-, forsamlings- og ytringsfrihet som de kan bruke til å utøve og fremme sin kultur. Foreldre og etter hvert barna selv kan fritt bestemme hvilken religion eller hvilket livssyn de vil ha. Og retten til utdanning omfatter en rett til å kjenne sin egen så vel som andre kulturer.
Når det gjelder retten til kultur for personer som tilhører minoriteter så beskytter den først og fremst at man kan ha sin egen levemåte, bruke sitt eget språk, selv bestemme hvilken religion eller hvilket livssyn man vil ha og utøve ulike tradisjonelle håndverk og kunstarter.
Da norske myndigheter forsøkte å gjøre det vanskelig eller umulig for romanifolket/taterne å utøve en reisende levemåte handlet de i strid med denne rettigheten slik vi nå forstår den. Selvsagt kan andre rettigheter bli vanskeligere å innfri, som rett til skole og helse, når familien reiser. Men da må myndighetene finne en måte å samarbeide med familien på for å finne gode løsninger. De kan ikke uten videre kreve at familien blir bofast. Men de kan for eksempel komme frem til en kompromissløsning om at elevene bare reiser i visse perioder.
Grunnlaget for den norske politikken når det gjelder de nasjonale minoritetenes rett til kultur er Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter. Det finnes ingen egen norsk lov som fastslår rammene for den norske politikken. Helsingforskomitéen mener derfor at:
- Stortinget bør vedta en egen lov som sikrer nasjonale minoriteters rettigheter, inkludert retten til kultur og språk
- Tilskuddsordninger for å støtte minoritetskulturer bør forvaltes i nært samarbeid med personer som tilhører minoritetene. Ordningene bør være fleksible slik at også uorganiserte enkeltpersoner kan motta støtte
Fra og med 2019 blir tilskudd til nasjonale minoriteter forvaltet av Kulturrådet. Formålet med ordningen er å formidle kunnskap om situasjonen for minoritetene, styrke minoritetenes språk og å støtte identitetsskapende arbeid for barn og unge, dokumentasjon av diskriminering, holdningsskapende arbeid, selvhjelpsvirksomhet og samarbeid mellom de nasjonale minoritetene.