Rett til språk

Minoritets­rettigheter beskytter ikke først og fremst en minoritetsgruppe, men hvert enkelt medlem av gruppen. Slik rammekonvensjonen beskriver rettighetene forplikter de myndighetene til å beskytte rettighetene til personer som tilhører nasjonale minoriteter.

Slike personer kan fritt velge om de vil bli behandlet som medlem av minoriteten. Myndighetene skal sørge for at det ikke oppstår noen ulempe som følge av dette valget.

Noen av rettighetene, som for eksempel forsamlings- og organisasjonsfrihet, gir riktignok bare mening når de utøves sammen med andre. Et møte med bare én deltaker er strengt tatt ikke et møte. En organisasjon kan heller ikke ha bare ett medlem. Men like fullt er det opp til hver enkelt om hun eller han vil utøve sine rettigheter ved å delta på møter eller ved å melde seg inn i organisasjoner, facebook-grupper eller andre typer nettverk.

Retten til språk, som er en sentral minoritetsrettighet, er også en rettighet som blir utøvd sammen med andre. Staten er forpliktet til å sikre at personer som tilhører en minoritet kan bevare og utvikle sin identitet. I identiteten inngår språk, tradisjoner, kulturarv og religion.

I denne forpliktelsen ligger også å beskytte personer som bli diskriminert eller utsatt for vold på grunn av sin språklige identitet.

Minoritetspersoners ytringsfrihet omfatter friheten til å motta og meddele opplysninger og idéer på minoritetsspråk. Hvis det er mulig skal en person som tilhører en minoritet kunne bruke språket sitt i kommunikasjon med myndighetene. Og hvis noen blir arrestert, må vedkommende bli underrettet og kunne forsvare seg på et språk hun forstår.

Mer relevant er kanskje retten til å bruke navn på minoritetsspråket, inkludert tradisjonelle stedsnavn der det er etterspørsel etter slike angivelser.

Staten skal sørge for utdanning og forskning for å fremme kunnskap om nasjonale minoriteters kultur, historie, språk og religion. Lærerutdanning og lærebøker er blant de viktigste tiltakene.

Personer som tilhører en nasjonal minoritet har rett til å opprette og drive sine egne private utdannings- og opplæringsinstitusjoner. Men staten er ikke forpliktet til å støtte dem økonomisk.

Relevant i Norge er også at personer som tilhører en nasjonal minoritet, har rett til å lære sitt minoritetsspråk. Men hvordan dette skal gjøres i praksis er det opptil myndighetene og medlemmer av minoriteten å finne ut av.

I områder med mange personer som tilhører minoriteten, skal det så langt som mulig bli gitt muligheter for å lære minoritetsspråket eller motta undervisning på dette språket. Men dette skal ikke gå utover læringen av det offisielle språket.

Hvordan ta vare på minoritetsspråk?

I Norge er samiske språk, kvensk, romanes og romani definert som minoritetsspråk. De er dermed beskyttet av Den europeiske minoritetsspråkpakt, som Europarådet vedtok i 1992. Den slår fast at vern om de historiske regions- eller minoritetsspråkene i Europa er med på å holde oppe og utvikle kulturell rikdom og tradisjoner i Europa. I Norge begynte Minoritetsspråkpakten å gjelde i 1998. I alt 25 land har forpliktet seg til å overholde pakten.

Norge blir vurdert hvert tredje år av en ekspertkomité i Europarådet. Regjeringen publiserer både sine egne rapporter og Europarådets vurderinger på engelsk og norsk. Ifølge den siste vurderingen fra juli 2018, er både romani og romanes nesten usynlige i den norske offentligheten. Språkene «mangler prestisje og det er behov for særlige tiltak for å beskytte og fremme dem, særlig innenfor utdanning.»

Denne anbefalingen er i tråd med ordlyden i pakten, som ikke bare krever at staten skal akseptere og gjøre det lovlig å bruke minoritetsspråkene. De må også ha en aktiv politikk for å sørge for at de overlever og utvikler seg. Det krever «besluttsom handling»; blant annet ved å etablere forskning og undervisning ved universiteter og lignende institusjoner. Det må eksistere tilbud for de som ønsker å lære seg språket.

Europarådets vurdering er at Norge fullt ut har anerkjent romani som et uttrykk for «kulturell rikdom» i Norge og oppfordrer til bruk av språket. Men på en rekke andre punkter blir politikken underkjent. Myndighetene har blant annet ikke sørget for at det finnes opplæringstilbud.

Et doktorgradsstudium av romani og holdninger blant de reisende til å bruke det avdekker mange av utfordringene. Ifølge forskeren, Jakob Wiedner, er romani opprinnelig et nordindisk språk som historisk sett er påvirket av mange andre språk gjennom romfolkenes vandring fra det indiske subkontinentet til Europa i sen-Middelalderen. Norsk romani er en versjon av språket hvor en har beholdt mange av ordene, men hvor den opprinnelige grammatikken er blitt erstattet av norsk grammatikk.

Å revitalisere språket innebærer derfor at man må velge om man vil gå tilbake til den opprinnelige grammatikken eller om man vil videreføre den måten språket snakkes på i dag. Disse og andre spørsmål knyttet til språket er det ingen enighet om blant romanifolk/tatere.

Men selv om det er uenighet om mange enkeltspørsmål, er det ingen tvil om at norske myndigheter har et ansvar for å sørge for at språket overlever og utvikler seg. Hittil har de støttet enkeltprosjekter for å kartlegge ord og hvordan språket blir praktisert. Prosjektene har vært i regi av de reisendes egne organisasjoner som har samarbeidet med profesjonelle språkforskere. Den første boken på norsk romani er utgitt og det finnes også en digital norsk-romani ordbok.

Helsingforskomitéen mener at myndighetene må intensivere støtten til språkvern og -utvikling. En løsning kan være:

• Å etablere et universitetssenter eller -institutt for minoritetsspråkene i Norge, som kan undervise og forske på blant annet norsk romani
• Senteret må samarbeide nært med personer fra romanifolket og ha dialog om hvordan kunnskap om språket kan styrkes

Noen av de nasjonale minoritetene har satset mye på å revitalisere språket sitt i en offentlig sammenheng. Siden 2007 har kvensk institutt, kvensk språkråd og kvensk språkting spilt en viktig rolle når det gjelder å ta vare på og videreutvikle kvensk. Universitetet i Tromsø vil fra høsten 2019 tilby kvensk i lærerutdanningen.

Det er ulike holdninger blant romanifolk når det gjelder offentliggjøring av språket og statens rolle i å ta vare på det. Selv om mange kan være enige om et langsiktig mål om offentlig- og tilgjengeliggjøring, blir det understreket at dette bare bør skje når folket er klart og villig til det. Hvis ikke kan det bli oppfattet som et nytt overgrep.

Løsningen må være dialog om disse spørsmålene med ulike grupperinger innenfor folket og at myndighetene uttrykker og lever etter en holdning om å ville bidra til å bevare språket på kulturens egne premisser. Det finnes eksempler på at språk kan revitaliseres uten offentliggjøring, som eventuelt kan komme på et senere tidspunkt.