Grunnlaget for norsk minoritetspolitikk
Det finnes ingen norsk lov om minoriteters rettigheter og status. Utgangspunktet for Norges politikk er de internasjonale menneskerettighetene.
Menneskerettighetene har generelt en sterk status i norsk lovgivning. Det er et eget kapittel i grunnloven om menneskerettigheter (kapittel E) og en egen lov om menneskerettigheter. Dessuten inneholder mange andre lover bestemmelser som beskytter menneskerettighetene.
Norske domstoler tar ofte stilling til menneskerettighetsspørsmål. Høyesterett har avgjort mange saker.
Likevel ender noen saker om påståtte brudd på menneskerettighetene i FN eller i Europarådet. Det kan skje hvis en eller flere personer mener at de norske domstolene tar feil og klager Norge inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol eller andre internasjonale organer.
Hvis Norge blir dømt av Menneskerettighetsdomstolen, er myndighetene forpliktet til å avslutte krenkelsen og å reparere følgene av den så langt som mulig. Men domstolen kan bare vurdere om Norge har brutt Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, ikke andre internasjonale lover.
Det grunnleggende internasjonale dokumentet er Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som ble vedtatt i FN i 1948. Erklæringen er ikke en lov, men er utgangspunktet for mange internasjonale lover.
En av de viktigste er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som ble vedtatt i 1966. I artikkel 27 gir den minoriteter rett til språk og kultur. En annen er FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som også ble vedtatt i 1966.
Mange andre FN-konvensjoner inneholder bestemmelser som beskytter minoriteter, blant annet mot diskriminering. Den kanskje viktigste er FNs konvensjon mot rasediskriminering. FNs konvensjon om barnets rettigheter har en egen artikkel (30) som sier at barn som tilhører minoriteter eller et urfolk ikke kan «nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk.»
FN har vedtatt en egen erklæring om rettighetene til personer som tilhører minoriteter, men ingen lov.
Europarådet har vedtatt to generelle menneskerettighetskonvensjoner eller lover, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon som handler om sivile og politiske rettigheter og en om økonomiske og sosiale rettigheter.
Som 38 andre europeiske land har Norge også sluttet seg til Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter, som ble vedtatt i 1994. Det er særlig denne konvensjonen som ligger til grunn for Norges politikk når det gjelder minoriteter, sammen med Den europeiske pakt om regions- og minoritetsspråk (Språkpakten), som ble vedtatt i 1992.
Rammekonvensjonen inneholder de viktigste prinsippene for hvordan myndighetene skal beskytte personer som tilhører minoriteter. En egen komité har i oppgave å kontrollere om statene følger disse prinsippene. Norge har vært igjennom fire omganger med slik kontroll. Kontrollen er viktig både fordi norske myndigheter må fortelle om sin politikk og fordi politikken blir vurdert av europeiske eksperter.
Norges rapporter er tilgjengelig både på norsk og engelsk og er en viktig kilde til kunnskap om hva som er norsk politikk når det gjelder minoriteter.
Linker:
- Grunnloven
- Menneskerettsloven
- Verdenserklæringen om menneskerettigheter
- Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
- FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
- FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
- FNs konvensjon mot rasediskriminering
- FNs konvensjon om barnets rettigheter
- Erklæring om rettighetene til personer som tilhører minoriteter
- Den europeisk konvensjon om menneskerettigheter
- Den europeiske sosialpakt om økonomiske og sosiale rettigheter
- Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter
- Den europeiske pakt om regions- og minoritetsspråk (Språkpakten)
Vurdering av Norge av Europarådets komité om nasjonale minoriteter