Hvordan hadde det seg at du ikke fikk vite noe på et tidligere tidspunkt?
– På grunn av fornorskingen og assimileringen hadde min mor tatt et aktivt valg om å holde det hemmelig. Moren min fortalte meg og søsknene om at vi var romani da jeg var 17. Jeg opplevde det som et slags identitetstap. Men tror det var grunnen til at jeg ble så interessert.
Hvordan reagerte du på din mors budskap?
– Som en ungdom midt i puberteten som forsøker å finne sin egen identitet, ble det for mye for meg, jeg fikk sjokk. Jeg var veldig stolt av å være norsk, så jeg begynte å grine og syntes det var for mye nytt å forholde seg til. Mamma rådet meg til å ikke fortelle det til noen, da hun selv hadde kjent på konsekvensene av å være åpen. Jeg klarte ikke å forestille meg at rasisme og fordommer fortsatt kunne eksistere i det moderne Norge, så jeg fortalte vennene mine alt sammen. Det viste seg at mamma hadde rett.
– Jeg hadde på en måte ikke noe støtteapparat, eller noen å snakke med dette om. Så da fortalte jeg det til vennene mine, men de visste jo ingenting, så da ble det fort ”stygt”. De satte på Sigøynerblod av Kaizers non-stop repeat på en 8 timers biltur. De fikk også Google Translate til å lese opp ord høyt i klassen: tater, gull, stjele, reise. Det hjalp ikke før jeg hylgrein, og selv da fikk jeg beskjed om å ikke ta så på vei. De er ikke mine venner lenger, men jeg holder ikke noe mot dem nå.
Du har vært/er politisk aktiv. Har folk kommentert din romani-tilhørighet i politikken?
– Jeg har, som alt for mange andre yngre kvinner, fått trusler fra eldre sørlendinger for å ha vært synlig i politikken. Om det har noe å gjøre med min romani-bakgrunn, tror jeg ikke.
De få som tør å kommentere min tilhørighet, gjør det gjerne bak et tastatur og da i form av rasistiske eller diskriminerende GIF-er i kommentarfelter. Den mest skremmende opplevelsen jeg har hatt pr. dags dato, var da en representant i bystyresalen i Kristiansand, delte negative kommentarer og holdninger til oss romanifolk/tatere og romer. Personen beskrev oss og lagde et skille på «De late» (romani) og «De skitne» (rom). Utenom disse opplevelsene har jeg flere ganger fått høre fra utenforstående at jeg er heldig som er blitt blond i håret. Det blonde håret har forresten også satt en stopper for at folk tror på meg når jeg forteller om strukturell rasisme, eller for å komme inn i møter hvor kun minoriteter er invitert. Det blonde håret gjør at jeg må “forsvare” meg selv som minoritet.
Det er verdt å merke seg at de negative holdningene i bystyret og i lokallavisa skapte en farlig presedens for samfunnet for øvrig. Det ble kultur for å omtale både romani og rom på en negativ måte (ikke alle klarte å skille mellom gruppene heller). Dette førte igjen til at ungdommer satte fyr på romcamper, statens vegvesen, og folk som solgte ting på gaten generelt fikk mer hat.
Du har tatt et aktivt valg om å være tater. Føler du at du kjenner din egen kultur?
– For noen år siden syns jeg dette var veldig vanskelig. Jeg kan ikke språket, får ikke reist og jeg kjenner ikke kulturen så godt som jeg ønsker. Jeg syns det var vanskelig å si at jeg var en av dem, når jeg ikke fylte alle “kriteriene”. Men så kom jeg på at dette faktisk ikke er min feil. Det er ikke jeg som har glemt språk og kultur, det er den Norske stat og Kirke som har tatt det fra meg. Og, jeg kan kjempe for å få det tilbake, alt sammen. Sammen med organisasjonene og folkene som kjemper for rettferdighet, kan jeg det. Jeg tror det er viktig å huske at du ikke kan bli mindre norsk eller mindre reisende, enn det du velger selv. Det er din identitet, og den er det du selv som har definisjonsmakt over.
En gang i fremtiden, etter kampen er over, skal jeg puste lettet ut og bruke tiden min på å lære meg å lage fantastiske kniver, kjøkkenredskaper, flette kurver o.l.. Kanskje det kunne vært noe, i og med at det tradisjonelle arbeidslivet åpenbart ikke passer meg. Det er alltid lov å drømme.
Kontakt oss
Employee