Etter at Russland iverksatte angrepet på Ukraina for et år siden har landet bedt om og gradvis fått stadig mer potente våpen fra Vesten. I tillegg støtter Norge og andre vestlige land humanitært, økonomisk og politisk i en skala vi ikke har sett tidligere. «Vi stiller opp for Ukraina så lenge det er nødvendig», sier vestlige ledere. «Ukraina kjemper for sin egen eksistens, men også for et Europa og en verden hvor rett står over brutal makt.»
De vestlige militære bidragene har riktignok ikke kommet uten nøling. Et annet viktig spørsmål hvor det fortsatt er nøling er knyttet til oppgjøret med all uretten Russland begår.
Uretten har to hovedkomponenter.
Russlands angrep er et klart brudd på FN-pakten artikkel 2(4), og utgjør en internasjonal kjerneforbrytelse. I rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble den kalt «forbrytelse mot freden», slik en fremstående jurist fra Sovjetunionen, Aron Tanin, hadde foreslått. I dag kaller vi den «aggresjon», og Den internasjonale straffedomstol (ICC) kan etterforske, tiltale og dømme ledere for den. Men bare på visse betingelser. Siden Russland står utenfor ICC kan domstolen ikke behandle saker om aggresjon direkte, bare som konteksten for de andre forbrytelsene som blir begått.
Disse forbrytelsene er den andre hovedkomponenten og kan omfatte krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. En rekke aktører bidrar til å dokumentere dem. Ukraina-krigen vil bli den grundigst dokumenterte i historien. De internasjonale organisasjonene gjør sitt, som FNs uavhengige undersøkelseskommisjonen ledet av den norske juristen Erik Møse. Det gjør også et stort antall ukrainske og internasjonale ikke-statlige organisasjoner. ICC og mange europeiske stater deltar også i det omfattende arbeidet, selv om den største byrden faller på Ukrainas egne myndigheter.
Basert på den dokumentasjonen som finnes er det ingen tvil om at krigsforbrytelser er blitt begått i stor stil. FNs undersøkelseskommisjon konkluderte i sin første rapport med at «krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett har blitt begått i Ukraina siden 24. februar 2022. Russiske væpnede styrker er ansvarlige for det store flertall av de identifiserte bruddene.»
Flere aktører hevder at også forbrytelser mot menneskeheten blir begått av russiske styrker, det vil si mord, utryddelse, deportasjon og andre umenneskelige handlinger begått som ledd i et systematisk eller utbredt angrep på sivilbefolkningen. Menneskerettighetsgruppen Human Rights Watch konkluderer med at «russiske styrker har begått klare krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten».
Nylig kom USAs vise-president Kamilla Harris med et lignende utsagn. Hun fortalte på Sikkerhetskonferansen i München 17. februar at USA «formelt hadde fastslått at Moskvas styrker hadde begått forbrytelser mot menneskeheten. Vi har undersøkt bevisene … og det er ingen tvil».
Mer kontroversielt er det å påstå at folkemord blir begått. Canadas tidligere justisminister og advokat for Nelson Mandela, Irwin Cotler, argumenter likevel for at Russland bryter FNs konvensjon mot folkemord, blant annet ved «direkte og offentlig å oppfordre til folkemord» og ved «å planlegge og utføre et stort antall grusomme forbrytelser». Til sammen utgjør dette en risiko for at folkemord vil bli begått, og verdenssamfunnet har en plikt til å forebygge det.
Selv om det vil være problemer med å få arrestert de som blir tiltalt for slike forbrytelser så lenge Putin styrer Russland, er det sannsynlig at en god del kommer til å bli dømt. De kan bli tatt til fange på slagmarken og dømt i ukrainske domstoler. Nye makthavere i Russland kan tenkes å ville bidra til et rettsoppgjør. Internasjonale arrestordrer kan føre til arrestasjoner i mange år fremover.
Det er ikke her hullet i folkeretten befinner seg. Problemet er at ingen eksisterende domstol kan behandle angrepskrigen, «aggresjonen». I hvert fall ikke når det gjelder president Putin, statsministeren og utenriksministeren som alle har «immunitet» i nasjonale domstoler. Hvis ICC hadde hatt jurisdiksjon ville problemet vært løst. Men siden stormaktene USA, Storbritannia og Frankrike har sørget for at det er et krav at den angripende staten må være medlem av ICC for at domstolen skal kunne behandle aggresjon, og siden Russland har vetomakt i Sikkerhetsrådet, er ICC-veien stengt.
Det finnes bare én måte å tette hullet på: å etablere en internasjonal spesialdomstol for Russlands aggresjon mot Russland, slik Ukraina har bedt om. Samtidig bør man starte en prosess med å endre reglene slik at ICC kan behandle aggresjon selv om bare den angrepne staten er medlem eller gir domstolen jurisdiksjon.
Tyskland, Frankrike, Storbritannia, EU og flere andre stater har nå sagt at de støtter en spesialdomstol og arbeider med å samle støtte. Europarådets og EUs parlamentarikere er heller ikke i tvil. Folkerettsjurister har kommet med forslag til hvordan det kan gjøres.
Hvor står Norge? Jo i dialog med andre land, opptatt av at domstolen må ha bred internasjonal støtte og at manglende samarbeid fra Russland vil gjøre det vanskelig å samle bevis og gjennomføre straff.
Vanskelighetene er der, men vi ønsker oss et Norge som tydelig signaliserer at dette er noe vi helhjertet støtter opp om. Vanskelighetene kan løses. Og med sin brede kontaktflate og folkerettslige troverdighet kan Norge bidra til å fremme støtte til spesialdomstolen blant stater utenfor Europa.
Aggresjonsforbrytelsen er «den opprinnelige synden», bakgrunnen for alle de andre forbrytelsene. Ukraina har rett når de ber om at de som beordret angrepet må straffes.
Det vil gi et håp om rettferdighet for de mange ukrainske ofrene. Og bidra til å tette et hull i folkeretten for fremtiden. Vi må sørge for at det koster mer å angripe en annen stat og forårsake så mye lidelse som i Ukraina.
—
Rettsoppgjør for Ukraina var tema for en internasjonal konferanse i regi av Universitetet i Bergen, på årsdagen for krigen. Lindeman og Ekeløve-Slydal deltok på konferansen. Se den her
Kontakt oss
Employee