10 år uten rettferdighet

For ti år siden, mens europeere flest var på ferie eller glante på Beijing-OL, eskalerte den spente situasjonen i Georgia. Sporadiske skuddvekslinger ved grensen til utbryter-området Sør-Ossetia ble til full krig da georgiske styrker gikk til angrep på den selvutnevnte republikken. Russland reagerte bemerkelsesverdig raskt og sendte umiddelbart tropper inn i Georgia til støtte for osseterne. 

I løpet av kort tid sto russiske soldater dypt inne i Georgia og truet med å angripe hovedstaden Tbilisi. En våpenstillstandsavtale ble meglet frem av den franske presidenten og trådte i kraft 12. august. Krigen varte bare i fem dager, men forbrytelsene som ledsaget den foregikk mye lenger.  

Les mer om Georgia her.

I områdene under russisk kontroll foregikk det storstilt etnisk rensing. Så sent som 20. oktober gikk jeg blant rykende hus i en landsby der plyndring og ødeleggelse foregikk. Bare noen få gamle mennesker var igjen, hele den georgiske befolkningen var fordrevet. 25 000 etniske georgiere fra Sør-Ossetia ble internflyktninger og kan fremdeles ikke vende tilbake. 

Forbrytelsene fortsetter med andre ord i dag. 

I løpet av høsten 2008 ledet Helsingforskomiteen et større dokumentasjonsprosjekt. Sammen med georgiske, østerrikske og russiske kolleger gjorde vi flere undersøkelsesreiser til områdene berørt av krigen og intervjuet mellom 60 og 70 vitner til og ofre for overgrep, slik som utenomrettslige henrettelser, frihetsberøvelse, tortur, voldtekt og plyndring. 

Materialet vårt viste at det foregikk systematiske angrep på sivilbefolkningen, antagelig med sikte på å endre den etniske sammensetningen i Sør-Ossetia. I den første, militære fasen av krigen begikk begge parter antagelig krigsforbrytelser i form av angrep på sivile mål som resulterte i at mange ble drept.  

I den andre fasen foregikk overgrepene mot den etnisk georgiske sivilbefolkningen i områdene under russisk kontroll. Forfølgelsen av den etnisk georgiske befolkningen kan utgjøre en forbrytelse mot menneskeheten. Folkerettslig krenket og krenker Russland Georgia og okkuperer en betydelig del av landet. Men selv om georgiske myndigheter hadde rett til å håndheve kontroll over Sør-Ossetia, har de også ansvar for å ikke begå krigsforbrytelser i forsøket å få slutt på okkupasjonen. 

Mens våre georgiske kolleger bisto ofre som ønsket å henvende seg til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, sendte vi materialet vårt til Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Målet med prosjektet vårt var å oppnå rettferdighet i form av reell etterforskning av overgrep og straffeforfølgelse av overgripere, særlig av de politiske og militære lederne som bærer hovedansvaret for forbrytelsene. 

Materialet vårt viste at det foregikk systematiske angrep på sivilbefolkningen, antagelig med sikte på å endre den etniske sammensetningen i Sør-Ossetia.

Aage Borchgrevink

I årene fra Sovjetunionens oppløsning til i dag har Kaukasus-regionen vært åsted for en rekke væpnete konflikter. Fire har utspilt seg i Georgia, i Tsjetsjenia i Russland har det vært to svært blodige kriger og konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan over Nagorno-Karabakh er fremdeles uløst. Hundretusener er drept i disse krigene som har en ting til felles: Det har vært straffefrihet for overgrep. 

Straffefrihet har vært en driver for konfliktene. Når ledere ustraffet kan starte kriger som kan gi dem politisk og økonomisk gevinst, er terskelen lav for at nye konflikter kan bryte ut. Den russiske okkupasjonen av Krim-halvøya i 2014 og den pågående intervensjonen i Øst-Ukraina er eksempler på det. Man kan også nevne stridighetene i Nagorno-Karabakh i 2016, da over hundre soldater ble drept i løpet av noen dager. De samme personene står bak overgrep i flere av disse konfliktene. 

Noe som gjorde krigen i 2008 spesiell var at Georgia hadde ratifisert Roma-vedtektene og var medlem av Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Hvis Georgia og Russland ikke evnet eller ville etterforske, kunne dermed domstolen gripe inn og åpne etterforskning. Erfaringsmessig var det ingen grunn til å tro at lokale justismyndigheter ville etterforske effektivt, men i Georgia forelå muligheten for at internasjonal etterforskning kunne bli åpnet. 

Forbrytelsene i Sør-Ossetia var små av omfang sammenlignet med Tsjetsjenia, men åpningen av en internasjonal strafferettslig etterforskning i Georgia kunne endre dynamikken i Kaukasus. Straffefriheten kunne utfordres og terskelen heves for ledere som er villige til å starte kriger. 

I årene etter krigen arbeidet vi dermed med å undersøke status i etterforskningsarbeidet i Russland og Georgia. Mens Russland var ganske tydelige på at de i utgangspunktet ikke ønsket å etterforske, hevdet Georgia lenge at de etterforsket overgrep. Gjennom å intervjue over hundre vitner og ofre, samt undersøke hvorvidt Georgia hadde undersøkt åsteder, kunne vi dokumentere at lite foregikk i etterforskningen etter de første ukene i 2008. 

Det fremsto som om begge parter hadde interesse av å ikke etterforske, muligens fordi begge parter hadde ledere som kan være ansvarlig for forbrytelser. Vi dokumenterte våre funn i en serie på fire rapporter som vi sendte til ICC. Etter valget i Georgia i 2012, da president Mikheil Saakasjvili mistet makten, hadde vi flere møter med georgiske justismyndigheter der vi oppfordret dem til å be ICC åpne etterforskning. De nye myndighetene sa at ikke trodde Domstolen ville makte å holde Russland ansvarlig og ønsket ingen ubalansert etterforskning der bare georgiere ble tiltalt. 

I 2016 åpnet ICCs gambiske sjefsanklager, Fatou Bensouda, på eget initiativ etterforskning av krigen i 2008, til store protester fra Russland. Beslutningen var en milepæl i internasjonale straffejustis. Det var første gang ICC kom til Europa og domstolens første sak utenfor Afrika. Det tok lang tid før etterforskningen ble åpnet, og fremdeles er den i et tidlig stadium, men håpet om at de ansvarlige for overgrep en dag skal tiltales og stilles for retten lever fremdeles. 

Det som skiller krigen i Georgia fra samtlige andre væpnete konflikter i Det tidligere Sovjetunionen er dermed at en stor internasjonal domstol er direkte engasjert og kan konfrontere det grunnleggende problemet med straffefrihet. Derfor er denne etterforskningen strategisk viktig. Den kan potensielt endre spillereglene i en kriminalisert region og heve terskelen for at nye væpnete konflikter bryter ut ikke bare i Georgia, men i hele det tidligere Sovjetunionen. 

Vårt budskap derfor er at alle stater som er opptatt av menneskerettigheter og stabilitet støtter opp om Domstolen, som vil ha større utfordringer enn noen gang før når den etterforsker russiske lederes ansvar for overgrep. Russland har tidligere vist liten vilje til å samarbeide med andre staters justismyndigheter. Varslere og vitner i saker som omhandler russiske ledere har blitt drept i utlandet. 

Det kan virke ironisk om Russlands daværende statsminister Vladimir Putin, som ifølge media personlig ledet det russiske angrepet på Georgia, skulle tiltales for forbrytelser i Sør-Ossetia, og ikke for blodbadet i Tsjetsjenia. På den annen side ble den amerikanske gangsterkongen Al Capone i sin tid dømt for skattesvik, og ikke drapene han sto bak.