Stemmen som taler nasjonalismen imot

– Jeg er vant til å bli utsatt for svertekampanjer, både under krigen og etterpå, sier den erfarne menneskerettighetsaktivisten Sonja Biserko. 71-åringen kjemper fremdeles for menneskerettigheter i Serbia og på Balkan. 

Med sitt milde ansikt, korte hår og ovale briller, har hun blitt et kjent fjes på Balkan og i menneskerettighetsmiljøet over hele verden. Sonjas kritikk av hvordan den politiske eliten ivaretar oppgjøret etter krig og folkemord, demokratisk utvikling og menneskerettigheter rammer mennesker i høye posisjoner. Hun utsettes for trusler, press og hets. Men Sonja Biserko lar seg ikke skremme, og har gjennom snart tretti år vært et moralsk kompass i regionen.   

– Gjennom de siste tre tiårene har kvinner blitt mer aktive og mer eksponert i menneskerettighetsbevegelsen, tross motstanden de blir møtt med. Kvinner har vist mot og besluttsomhet, sier hun. 

Mot og besluttsomhet. To ord som også brukes til å beskrive Sonja Biserko av de som kjenner henne. 

Institusjonene som forsvant 

Krigen på Balkan begynte som en krig om statsstrukturer og nasjoner. Midt i debattene som raste på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, stod Sonja. Den gang var hun ansatt i det jugoslaviske utenriksdepartementet – et ideelt utkikkspunkt for å se oppløsningen av den jugoslaviske føderasjonen på nært hold.  

– Jeg forlot posisjonen min i Utenriksdepartementet og ble med i fredsbevegelsen. Krigen hadde påvirket livene til millioner av mennesker.  

Sonja ventet ikke til krigene på Balkan var slutt før hun begynte å kritisere den fremvoksende nasjonalismen på Balkan. Allerede før krigsforbrytelsene der var et faktum, var hun en klar og tydelig kritiker av det nasjonalistiske tankegodset.  

Først var bevegelsen til Sonja en genuin protest mot krigen og politikken til den serbiske krigsforbryteren Slobodan Milosević. Senere begynte bevegelsen å fokusere på de massive menneskerettighetsbruddene som foregikk – alt fra etnisk rensing, massemord, tortur, massevoldtekter og andre grusomheter.  

 – Det var som en respons på dette at Den serbiske Helsingforskomitteen for menneskerettigheter ble startet.  

Ikke minst var hun en nesten fundamentalistisk tilhenger av sterke institusjoner. Institusjonene som nasjonalistene ødela, til fordel for å styre ved hjelp av mobbens makt.  

– Dette var slik de ødela ikke bare Den jugoslaviske føderasjonen og dens institusjoner, men også serbiske institusjoner. Vi lever fortsatt i denne unntakstilstanden. Vi har ikke en moderne stat. 

«En fiende av staten» 

Sonja tror myndighetene i Serbia og på Balkan er klar over potensialet som finnes i sivilsamfunnet.  

 – Derfor kaller de oss «fiender av staten» og «forrædere». Serbias sivilsamfunn – med menneskerettighetsorganisasjonene i første rekke – som kjemper for frie og demokratiske ideer, blir mål for regimet. Også de høyreorienterte og såkalte patriotiske gruppene angriper oss fordi de likestiller liberale ideer med vestlig imperialisme, sier Sonja. 

Daglig slenger disse fiendtlige gruppene ut merkelapper på Sonjas arbeid. Hun og hennes kolleger blir kalt utenlandske leiesoldater, anti-serbiske og lignende.  

Drapstrusler som del av arbeidshverdagen 

– Personlig ble jeg satt under hardt press for min deltakelse i Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY), sier hun. 

Sonja ble ikke bare møtt med propagandakampanjer i media, men også fysiske trusler. Etter at forum på internett, diskusjonssider og kommentarfelt kastet seg på, bidro det til en atmosfære der det ble sagt at alle handlinger mot Sonja var tillatt. Alt var lov. 

– I kommentarfeltene ble det åpent foreslått at det burde gjøres noe med meg. Radikale grep som burde tas av sikkerhetstjenestene – slik som å arrangere en trafikkulykke for å drepe meg eller forgifte meg med et dødelig virus, men også slike ting som utvisning fra Serbia eller rettsforfølgelse for landssvik, sier Sonja. 

Gjennom de siste tre tiårene har kvinner blitt mer aktive og mer eksponert i menneskerettighetsbevegelsen, tross motstanden de blir møtt med

Sonja Biserko

Ingen myndighetspersoner grep inn for å fordømme truslene. I stedet ble hun møtt med fordømmelse. Myndighetspersoner og politikere nektet å stille i debatter med henne til stede.  

 – I stedet for å stå opp for menneskerettigheter har serbiske myndighetspersoner og politikere i stillhet tatt side med mediakampanjene mot meg og slik bidratt til lynsjestemningen i kommentarfeltene, sier Sonja. 

For den generasjonen som vokser opp uten å selv ha klare minner fra krigene, vil den fremdeles tilstedeværende nasjonalistiske retorikken akkompagneres av en klok og tydelig motstemme: Sonja Biserkos stemme. Tusenvis av unge har deltatt på menneskerettighetsskoler og hørt henne forklare og inspirere, de har sett henne i offentligheten, de har møttes på kontoret til Helsingforskomiteen og vært en del av komiteens daglige arbeid. Der har de møtt Sonja og andre viktige menneskerettighetsforkjempere, og sammen lagt grunnlaget for en annen verden enn den dagens politikere snakker om.