Historien om Ojub Titiev: Urettferdig fengslet i Tsjetsjenia

Det er ofte tilfellet at de som står i frontlinjen og kjemper for menneskerettighetene er de som er mest i fare for å bli fratatt sine egne rettigheter. Ojub Titiev (60) er en av disse. Bli kjent med hans historie her.

Denne artikkelen ble først publisert i Meduza og er oversatt av Karin Røsstad.

I januar 2018 ble Ojub Titiev arrestert av tsjetsjensk politi, som angivelig skulle ha funnet narkotika i bilen hans. Etter en åtte måneder lang rettssak ble Titiev nylig dømt til fire års fengsel selv om forsvarerne gang på gang hadde pekt på de mange hullene i aktoratets bevisførsel. Menneskerettighetsorganisasjoner mener at hele saken er oppdiktet og knyttet til hans arbeid med menneskerettigheter. Titiev er en 60 år gammel tidligere lærer og boksetrener. Etter drapet på Natalja Estemirova i 2009 ble han leder for organisasjonen Memorials [1] avdeling i Groznyj. Før arrestasjonen var det få som hadde hørt om Titiev, og få som visste at Memorial fortsatt arbeidet i Tsjetsjenia. Det er ikke så rart, for han jobbet i all hemmelighet. Ojub og kollegene hans fungerte som en liten gerilja – bare at de ikke drepte mennesker, men reddet dem. For dette arbeidet ble Titiev i oktober 2018 tildelt Václav Havels menneskerettighetspris av Europarådet. Journalist Sjura Burtin har kjent Titiev i mange år. Da han ble arrestert, reiste Burtin til Tsjetsjenia for å snakke med kolleger, venner og slektninger av Ojub. Gjennom hans livshistorie forteller Burtin også om regionens etterkrigshistorie.

— Jeg husker en gang mamma hadde lappet buksene han, på baken, forteller Ojubs storesøster.

Han gikk i andre eller tredje klasse. Mamma sa: «Du må ha disse her på skolen i dag, de andre er fortsatt våte.» Han kledde misfornøyd på seg, pakket sekken og gjorde seg klar. Han sa ingenting. Mamma sa til meg: «Han har sikkert gått og gjemt seg, ta og list deg etter ham.» Så jeg fulgte etter – han stod og gjemte seg bak hushjørnet hos naboene. Jeg ventet og ventet – han kom ikke fram. Jeg gikk bort til ham og sa: «Mamma kommer til å skjenne på deg…», moren vår var ganske streng. «Bare se, det syns ikke engang. Du får gå sånn i dag, Ojub. Når du setter deg, legger ingen merke til det.» Og så, med nød og neppe, begynte han å gå. Denne episoden tenker jeg på stadig vekk, jeg vet ikke hvorfor…

Jeg hadde ikke tenkt å ta med denne lille historien – den virket helt på siden av saken. Men senere merket jeg at jeg også tenker ofte på den. Antagelig fordi den så tydelig avspeiler Ojubs korrekte, sjenerte og stae natur.

Det er ti år siden jeg ble kjent med Titiev. Han var en venn og kollega av søstera mi, de jobbet i tsjetsjenske fjellandsbyer med å gjenoppbygge raserte skoler og frakte sårede og syke til Moskva for behandling. Han var en middelaldrende og fåmælt mann, som ved første øyekast ikke pekte seg ut på noen spesiell måte.

En gang skulle jeg skrive et stykke om tsjetsjensk adat [1], og da kjørte Ojub meg rundt i fjellene og lot meg få treffe de eldre som bodde der. Av en eller annen grunn kjente han visst alle. Det viste seg at han var en hyggelig mann, og jeg fikk straks følelsen av at han var til å stole på. Dessuten tedde han seg på enkelt landsens vis, og vi ble dus fra første stund, selv om han er betydelig eldre enn meg. Det var da jeg merket at det skjulte seg noe mer bak denne liketille væremåten. Når han fortalte om landsbyene, nevnte han innimellom hendelser fra krigen – han kunne gjengi numrene på hæravdelingene, navnene på befalene, hvor mange som var blitt drept, og de spesifikke og grufulle omstendighetene rundt deres død. Han kunne fortelle hvem som hadde kjøpt hjem kroppen til en død slektning, når det skjedde, hvem som solgte den og hva det kostet. Det virket som at alt dette var noe han visste med sikkerhet, og ikke fra internett.

Senere skjønte jeg at Ojub er mye mer velinformert enn alle andre menneskerettighetsaktivister og journalister jeg kjenner. Han lot til å vite hver bidige detalj om alt som skjedde og hadde skjedd i Tsjetsjenia. Som oftest ga han et kort og konsist svar på ethvert spørsmål. For eksempel kunne han si «Nei, det stemmer ikke», og det var tydelig at han ikke hadde tenkt å utdype videre, men det var akkurat nok informasjon for å forstå situasjonen. Ojub kommenterte aldri sin egen sakkyndighet, og det var slett ikke noe han flottet seg med. Han så ut som en beskjeden landsbylærer som av en uforklarlig grunn var nedlesset med en enorm mengde kunnskap om menneskelige lidelser. Dette var før drapet på Natasja Estemirova, og før Ojub ble leder for Memorial i Tsjetsjenia.

Selv om vi har hatt flere nære samtaler, snakket Ojub aldri om seg selv. Derfor visste jeg ikke hva mer det var å skrive om ham.

— Det er neppe noen i Tsjetsjenia som vil snakke med deg, sa en kvinnelig bekjent av Ojub til meg.

— Selv ville jeg ikke ha gjort det hvis jeg var der…

Hun tok feil. Jeg hadde ikke tid nok til å få snakket med alle som ville fortelle meg om Ojub. Sant nok kan jeg ikke navngi noen av tsjetsjenerne. Jeg kunne ikke besøke noen av dem, og jeg måtte overnatte på hoteller. Alle de lokale som har bidratt til denne historien, har tatt en stor risiko.

Konstruksjon av moské i Titievs hjemby, Kurchaloye, september 2018. Bilde: Dmitry Markov for Medusa

Kapittel 1: Tilgivelsen

I Ojubs barndom skjedde det noe som synes å ha hatt stor innvirkning på ham gjennom livet: Ojubs far, som var politimann, drepte en annen mann. Det var en ulykke, og alle visste at faren var uskyldig. Familien Titiev ba om tilgivelse, og slektningene til den drepte tilga dem. I Tsjetsjenia gjelder loven om blodhevn: Et drap kan ikke gå ustraffet hen. De etterlatte må ta hevn – eller tilgi familien til gjerningsmannen. Det føres langvarige forhandlinger, tilbys kompensasjon, og andre slekters eldste og religiøse ledere trekkes inn i saken. Det er viktig å forstå at blodhevn ikke er en rettighet, men en plikt familien har – omgivelsene forventer rettferdighet. Å la et drap forbli uhevnet innebærer å ødelegge slektens gode navn og rykte, det som hele ens levesett bygger på. Man kan tilgi, men det krever en egen prosedyre og svært gode begrunnelser som alle rundt kan enes om.

En eventuell tilgivelse pålegger gjerningsmannens familie et enormt ansvar. Heretter er de forpliktet til å hjelpe familien til den drepte, de skal være de første som kommer til unnsetning i enhver vanskelig situasjon – som om de forsøker å erstatte den avdøde.

— De er som slektninger for oss, forteller Ojubs søster. — Helt siden den gangen har vi hjulpet dem. Vi hjalp til da sønnen og dattera giftet seg. Og ute på jordene om høsten og våren. Det er vår plikt å være venner med dem – hvis vi vil være en god familie.

Gjerningsmannens sosiale liv blir totalt forandret: Han blir som en død eller i en evig sorg. Han må enten flytte bort eller holde en utpreget lav og ydmyk profil, avstå fra det offentlige liv og unngå å stikke seg fram.

— Faren deres sa opp jobben, han måtte holde seg hjemme og ikke vise seg for noen. Og slik ble han nødt til å leve, mens moren tok seg av familien. Det var veldig tøft for henne, hun var en så sterk kvinne, forklarer en venn av familien Titiev.

Faren til Ojub var en veldig mild mann, og dertil dypt troende, trass i sovjetisk skikk og bruk. Moren var heller streng. Ojub var den yngste av fire brødre. Jeg vet ikke om det har noe å si. Det forekommer meg at småbrødre ofte lider under alt lurvelevenet som storebrødre gjerne steller i stand, at de yngste har mer medlidenhet med foreldrene og prøver å være skikkelige.

Jeg har en anelse om at tragedien med faren har satt dype spor i Ojub – med hans innesluttethet, beskjedenhet og aversjon mot vold. Og jeg tror han har hatt en slags skyldfølelse hengende over seg hele livet.

Kapittel 2: Gymlæreren

Hva som skjedde videre, i barndommen og ungdommen, vet jeg ikke. Jeg vet at han gjorde militærtjeneste i Ukraina og satt to år i en straffebataljon. Som fersk rekrutt nektet han, slik tsjetsjenere ofte pleide, å underlegge seg dedovsjtsjina eller lystre de eldre soldatene[3]. Elleve stykker av dem skulle til å «mørklegge» ham [binde ham for øynene og banke ham opp], da Ojub plutselig trakk fram en kniv. Dette rimer overhodet ikke med hans fredsommelige sinnelag. Men Ojub var oppdratt med særs strikte oppfatninger om ære og verdighet, så jeg tror ikke han hadde noe valg. Erfaringen fra straffebataljonen skulle siden komme ham til uant nytte.

Ojub gikk først på landbruksskole, etterpå studerte han i Novgorod. Så vendte han tilbake til landsbyen Kurtsjaloj [4] og begynte å jobbe som gymlærer på en skole. På midten av 80-tallet startet han og en kamerat en bokseskole, en av de første i Tsjetsjenia. Alle vennene hans sier at han har en inderlig og fanatisk forkjærlighet for sport.

— Han stablet på beina en bokseklubb, som siden den gangen har fostret flere boksemestere, forteller leder for Memorial, Aleksandr Tsjerkasov. — Han fulgte veldig nøye med på den, det er ekstremt viktig for ham hva som skjer videre med klubben og med dem som har gått der, med elevene hans. Den er et av de faste holdepunktene i livet hans.

Jeg kan veldig lett se for meg Ojub i rollen som trener – alvorlig og ordknapp. Jeg ser for meg at han er veldig glad i elevene sine, men uten at han tilkjennegir det, og at han jobber tålmodig med dem. Denne bokseskolen har spilt en enorm og motsetningsfylt rolle i Ojubs liv.

Under perestrojka forlot Ojub lærerjobben. Han drev visst en liten møbelforretning i byen Gudermes [Tsjetsjenias nest største by]. Han giftet seg. Ut i fra historiene om ham virker det som at han var annerledes den gangen – en munter, åpenhjertig og omgjengelig fyr. Slik fortsatte det frem til den første Tsjetsjenia-krigen. Da føderale russiske styrker inntok Groznyj i 1994, sluttet Ojub seg, i likhet med mange andre, til Dudajevs [5] motstandsstyrke. Det til tross for hva storebrødrene mente om saken.

— Appellene lød slik: «Kom igjen, kom ut! Koner og mødre, la mennene deres gå! Om du er mann – selg ei ku og kjøp deg et automatgevær!» Noen ga etter, gode og hederlige folk, forteller Jakub Titiev, Ojubs bror. — Men helt fra første stund, da Dudajev viste seg på TV, sa jeg til brødrene mine: Nei, jeg kommer ikke til å adlyde disse bartene, det er ikke skikkelige mannfolkbarter. Hvis det blir nødvendig, får vi tak i våpen og drar ut, oss fire sammen. Men for øyeblikket er det ingen grunn til å forsvare seg, det er ingen som prøver å ta landet vårt fra oss…

Men Ojub dro likevel. Det var mange ungdommer fra landsbyen som dro ut etter ham – deriblant noen av elevene hans. Han ble imidlertid ikke lenge i Groznyj.

— Mora og søstera hans kom, forteller en av vennene. — De falt rett ned på kne, gråt og tryglet, sa at faren var borte, at han ikke bare kunne la familien i stikken på den måten og så videre. Mora sa til ham: Hvis du ikke hører på meg nå og ikke blir med meg hjem, så er du ikke lenger min sønn. Ojub følte en sånn skyld overfor mora, for at livet hennes alltid var så tungt og vanskelig… Derfor ble han nødt til å dra tilbake.

Ojub adlød og dro hjem. Men elevene ble igjen for å krige – de mistet livet, 17 stykker på én dag. Ojub gikk rundt på marken og plukket opp restene etter dem – en arm her, et ben der, en og annen støvel…

Kyr på motorveien og nye hus i sentrum av den tjetjenske byen Argun. Bilde: Dmitry Markov for Medusa

Kapittel 3: Depresjonen

I lang tid etter dette gikk Ojub ikke ut av huset og snakket ikke med noen. Vennene trodde at han var blitt gal:

— Hele tiden bare satt han der og hogget til gravsteiner, som han plasserte ut på gravene til elevene. Det gikk hardt innpå ham, det at han hadde kommet hjem, mens de hadde omkommet.

Alle sier at Ojub var deprimert i årene som fulgte. Han endret karakter, og ble slik vi har lært ham å kjenne – stille og tilbakeholden. Han begynte å hjelpe sambygdinger med å spore opp slektninger som var tatt til fange eller drept, og få dem frikjøpt fra de føderale styrkene.

— Det var vanligvis kvinner som lette etter savnede. Mennene holdt seg i bakgrunnen, for det var farlig. Men Ojub var ikke redd, han gjemte seg ikke i skjørtekanten, sier en venn.

Jeg tror det var da, i denne sinnstilstanden, at Ojub lærte seg å gjøre svært farlige ting, å gjøre jobben uten å ense frykten. Kan hende forsøkte han å gjøre bot eller håpte å stryke med.

— Han kunne fint bare ha samlet levningene og begravd dem, slik andre gjorde, og så gått tilbake til sine private gjøremål, forteller en av Ojubs naboer. — Alle hadde mistet noen, men livet gikk likevel videre, man forsonet seg med det på en eller annen måte. Men Ojub kom seg ikke over det.

— Det er et adferdsmønster som ikke et så vanlig nå for tiden, forklarer Aleksandr Tsjerkasov. Den gangen ble slike mennesker gjerne ledere i lokalforvaltningen eller tillitsmenn. Det var de som ble sendt ut for å forhandle med militæret, de bar ansvaret på vegne av alle – ikke bare for sin egen familie, men for alle slektningene, kollegene, elevene. For alle som stolte på dem. Han var en sånn en…

— Han utsatte seg for stor fare, virkelig stor, forteller Ojubs nabo. — Husker du Salman Radujev, geriljalederen? De hadde tatt seg inn i Gudermes og drev og skjøt. De føderale svarte med å plaffe løs. Jeg og Ojub dro avgårde til byen, kjørte gjennom sentrum, over broen, det var mange lik. Jeg kjente til og med igjen en – Nikolaj Narenko, han var trafikkpoliti. Folk prøvde å flykte fra byen, fra bombene og skuddene. Og Ojub til å få skysset dem ut av Gudermes. Han kjørte fram og tilbake hele dagen, mens bombene haglet. Den ene skjermen på bilen ble truffet, den fikk et så stort hull. Etterpå gravla han likene…

Det må ha vært på den tiden at Ojub begynte å legge seg på minnet alt han hørte om det som foregikk. Alle kollegene sier at de mange ganger har blitt slått av den fenomenale hukommelsen hans, evnen til å huske datoer, tall og hendelser.

— Jeg tror ikke en datamaskin kan huske så mye engang. Fra 1990 og fremover – han kan ta for seg hvert år, hver måned, hver dag, når skjedde det og det, hva som skjedde den og den dagen. Om for eksempel noen ble drept, så husker han bokstavelig talt alt. Jeg var helt forbløffet over hukommelsen hans, forteller naboen.

—Muslimene har dette synet, akkurat som jødene, sier Tsjerkasov. — At hvis du ikke kan foreta deg noe, ikke engang si noe, så kan du i det minste huske. Det vil telle til din fordel på Dommens dag.

Kapittel 4: Frivillig

Ojubs butikk i Gudermes var fullstendig nedbrent etter krigen. Svigerbrødrene hans gikk i gang med gjenoppbyggingen, men Ojub hadde mistet interessen. Han vendte tilbake til skolen, storebroren Sultan var rektor der. Skolebygningen lå i ruiner, brødrene bygget den egenhendig opp igjen, og Ojub begynte å undervise i gym og historie. Da den andre Tsjetsjenia-krigen brøt ut, ble Ojub på nytt opptatt med å hjelpe sambygdinger ut av filtreringsleirene [6].

I 2000 kom Natasja Estemirova fra Memorial til Kurtsjaloj. Hun samlet inn opplysninger om de som var blitt drept eller bortført. Natasja ble henvist til Ojub, og han tilbød seg å hjelpe henne. Det var slik de ble kjent, med at han begynte å skaffe henne informasjon.

Til å begynne med var det en viss mistro mellom Ojub og de ansatte i Memorial. Menneskerettsforkjemper Svetlana Gannusjkina fikk følelsen av at de ikke ville finne tonen: «Han smiler ikke akkurat så ofte, og er ikke særlig snakkesalig. Hvordan skal man kunne samarbeid med en sånn person? Hans første reaksjon var å sette opp en mine som liksom sa at det vi driver med bare er noe tull. Men etter hvert fikk han se at det er seriøse ting vi jobber med.»

— Du vet, det er en masse bra folk i menneskerettighetsmiljøet, forteller Tatjana Loksjina fra Human Rights Watch.

— Mange kreative typer, spennende samtaler, flotte initiativer. Titt og stadig er det noen som har et oppriktig ønske om å gjøre noe stort og bra, de har klokketro på at de skal få det til – og så tar de seg vann over hodet og kommer ikke videre. Men Ojub innlot seg aldri på noen filosofiske utlegninger om hva som skal bli av oss og av landet vårt. Han prøvde bare veldig hardt å hjelpe virkelige mennesker. Og han gjorde alltid det han hadde lovet. Hvis du ba ham om å sjekke opp i eller finne ut av noe, og han sa at han skulle gjøre det, da var det bankers. Han kunne også si «Nei», han kjente sine begrensninger, noe som også er veldig viktig…

Alle vennene sier at Memorial ble Ojubs redning, at hadde det ikke vært for Memorial, kunne han ha blitt sinnssyk på ordentlig. I begynnelsen jobbet han ganske enkelt som frivillig med å overgi dem informasjon. Han skrev alt for hånd og kjørte ens ærend – 50 kilometer og forbi en rekke kontrollposter – til Khazavjurt for å overlevere dokumentene til moskovittene fra Memorial. Han signerte ikke med sitt eget navn, bare Monitor-1.

I 2000-årene var Tsjetsjenia ennå ikke fullstendig underlagt Ramzan Kadyrovs herredømme. Moskva støttet på en og samme tid flere militante klaner som slåss om makt eller for sin egen uavhengighet – jamadajevtsy, bajsarovtsy, kakievtsy og khasambekovtsy. Alle var temmelig blodstenkede karer. Kurtsjaloj var reviret til Khamzat Edelgiriev, som var sjef for det lokale politidistriktet. Også han var beryktet for sin ufattelige brutalitet, og han fryktet ikke Ramzan, ble det sagt. Han hadde sitt eget hemmelige fengsel i fjellene ved landsbyen Jalkhoj-Mokhk, hvor bortførte ble torturert. Kurtsjaloj politistasjon lå kun en hundre meter unna Ojubs hus.

— Den politistasjonen var et av de mest grufulle stedene i hele Tsjetsjenia, sier Jelena Milasjina, journalist i Novaja Gazeta. — Han tok sjanser hver eneste dag. Vi visste at når vi gikk hjem fra jobb om kvelden, gikk han inn i fiendens leir.

Kapittel 5: Landsbylivet

I samtalene med slektninger og naboer fikk jeg høre om en side ved Ojub jeg aldri hadde hørt om før: I Kurtsjaloj og omegn er han kjent som en høyt aktet mirilsjtsjik – en fredsstifter eller «forliksmann».

Det er viktig å forstå at det finnes to «offentlige sfærer» i Tsjetsjenia. Den ene er den utvendige, den vi hører om på TV. Den andre er teip– eller klansystemet, som kjennetegner vainakh-samfunn [7]. Det er innenfor dette lokale ættesamfunnet at folk frir og røver bruder, gifter seg og skiller seg, fødes og dør, at konflikter blusser opp og løses mellom familiene, blodhevnen ulmer, og forliksmeglinger finner sted.

Her er det slektskapsbånd som er avgjørende. Teip-systemet angår likevel i høy grad samfunnslivet – men ikke offentligheten i vanlig forstand. Hvis det oppstår en konflikt, regnes som et privat anliggende mellom to familier, og selv om alle rundt snakker om den, kommer ingen til å skrive om den i avisa. Men alle tsjetsjenere lever mer eller mindre innenfor begge sfærene, og enhver vrien sak fortolkes innenfor to dimensjoner.

Denne todelingen har alltid eksistert, helt siden Russland erobret Tsjetsjenia for halvannet århundre tilbake. Vainakh-sfæren, som nærmest var usynlig for sovjetiske myndigheter, har fått betydelige følger: En avansert svart økonomi som fikk utvikle seg i Brezjnev-perioden, sufibrorskapenes overlevelse, den momentane statskollapsen i 1991, velorganiserte geriljastyrker, Maskhadov-regimets [8] skjørhet, og mye annet.

— La oss si at noen er blitt uvenner, forteller en av Ojubs slektninger, — eller noen har vært i en bilulykke, og den andre sjåføren har mistet livet. Folk tilkalte Ojub hvis man trengte å forsones. Hvis han kommer for å snakke med dem, kan de ikke avvise ham, fordi det er en høyt aktet mann som kommer. Det var ikke bare slektninger som tilkalte Ojub – også andre sambygdinger, folk fra nabolandsbyen, fra hele Tsjetsjenia. Noen kom til og med reisende til oss fra Ingusjetia, husker jeg.

— Hva var det de kom for?

— Det vet jeg ikke, det er noe som forblir mellom dem. Hvis jeg kom til ham med noe, fortalte han det aldri videre.

— Det finnes shariaregler, etter Koranen, forklarer Jakub Titiev, — og så finnes det leveregler, etter adat, men rettferdigheten må uansett skje fyllest. Folk ser etter en stille og rolig måte å avslutte saken på: «Hva om vi går til Ojub, eller til Usman eller Magomed?» «Ja, la oss gjøre det.» De har hørt rykter om at disse dømmer objektivt og rettferdig. Først inngås en muntlig avtale: «Min dom vil være endelig, begge parter må godta den. Hvis ikke, kan vi bare avslutte her og nå.» Når han har falt sin dom, er det over, punktum. Du har ingen rett til å protestere.

I Memorial var det knapt noen som kjente til denne siden av Ojubs liv. Men man begynner å forstå hvor Ojub har så mange kilder fra.

Kapittel 6: En dystrere side

— Når jeg kom til Tsjetsjenia, pleide vi å sette oss et sted, og så begynte han å fortelle om alt som foregikk, ned til minste detalj, forteller menneskerettsforkjemper Jekaterina Sokirjanskaja. — Om folk som var blitt bortført, holdt i ulovlige fengsler, torturert og til slutt drept. Han jobbet seg gjennom hundrevis av slike saker, hundrevis av menneskeskjebner. De var enten blitt gravlagt ute i gokk, eller bare dumpet, og siden hadde noen begravet dem på en lokal gravplass. Han tok seg tid med undersøkelsene, var ekstremt omhyggelig. Langsomt flettet han sammen løse ender, dobbeltsjekket og justerte – helt til det dannet seg et bilde.

— Ojub forstod at dette måtte skrives ned og dokumenteres, før de ble borte – slektningene og de lokale landsbyboerne som hadde vasket og begravd likene. De kunne ennå huske hvordan den døde så ut, hva vedkommende hadde på seg, men snart ville disse opplysningene være tapt for alltid, fortsetter Sokirjanskaja. — Man måtte dra ut til folk, som oftest til koner og mødre, og få deres vitnesbyrd. Det er veldig krevende psykologisk, det å få dem til å gjenkalle disse historiene på nytt. Og det er utrolig hva folk glemmer: Noen ganger kunne mødrene ikke engang huske øyenfargen til sine egne barn, eller hvilken dag eller måned det skjedde. Noen ting kunne stå veldig tydelig og klart for dem, mens andre detaljer var borte vekk. Vi skjønte at mye informasjon var i ferd med å gå tapt.

Gradvis bygget Ojub opp en unik database for Memorial, hvor man ikke bare kan søke opp savnede, men også identifisere gjerningsmenn, deriblant fra militæret. Han kryssjekket gamle saker, opplysninger fra påtalemyndigheten, innsynsbegjæringer fra advokater, systematiserte all informasjonen om hver savna person og samlet dem på et sted. Noen saker ble slått sammen, for ofte hadde hele grupper av mennesker forsvunnet, for eksempel i nærheten av den samme militærbasen.

I 2000-årene ble mellom tre og fem tusen mennesker bortført og drept av siloviker [9], ifølge Memorial.

— Han skånet meg for dette, og krypterte alle filene – om de som var lemlestet, hengt eller torturert, forteller en kvinnelig ansatt i Memorial. — Alle disse skrekkelige beretningene og bildene skjulte han for meg: «Det er ikke noe for din psyke, ikke noe for et kvinnesinn.» Selv når han ble nødt til å vise meg noe, sa han: «Ikke se der, bare her…» Alt dette levde han med, alt det som hadde skjedd i de to krigene, og så mye som han visste! Han var helt oppslukt av det – det hendte at folk skygget unna ham. Noen syntes han var trettende, til og med mannen min pleide å si: «Jeg blir nedtrykt av ham, han snakker bare om det samme hele tida…»

De hadde ikke kun de døde å tenke på. Etter krigen satt titusenvis av kaukasiere i fengsel for deltakelse i illegale væpnede grupper. En del av dem hadde riktignok kjempet i krigen, men tusener var blitt ofre for falske anklager. I fangeleirene ansås alle sammen som terrorister og ble grovt mishandlet.

— En gang var det noen som ringte meg klokka tre om natta, minnes Svetlana Gannusjkina. — «Jeg vet ikke hvem De er, men telefonnummeret Deres står skrevet på veggen her hos oss.» Jeg spurte: «Hvor ringer du fra?» «Jeg sitter i fengsel. De tok nettopp ut en person, og nå banker de ham opp. De må hjelpe oss…» Jeg fikk vite hvilken leir han satt i, og ringte vakthavende fengselsbetjent. Han sa: «Hvem har fortalt Dem dette?» Jeg sa: «Vedkommende sa at han jobber i deres fengsel. Det finnes vel noen anstendige mennesker hos dere?» Snart fikk jeg en SMS: «De har hjulpet oss masse, fyren kom tilbake bare lettere forslått.» Like etterpå fortalte Ojub at de hadde ringt til ham også. Vi skjønte at vi måtte gjøre noe, sende advokater dit og sånn.

Ojub og kollegene fikk ideen til et støtteprosjekt for fengslede tsjetsjenere og ingusjetere. De mottok klager fra slektninger, skrev til påtalemyndigheten og den føderale kriminalomsorgen, og sendte advokater ut til leirene. Å oppnå rettferdighet var umulig, men de innsatte kunne i alle fall slippe tortur, og de som var syke, kunne omsider få helsehjelp.

— Han hadde jo selv vært i straffebataljon, så han forstod seg på det skjulte livet bak murene, forteller en kollega. — Selv om en innsatt holdt tilbake informasjon og framla problemet sitt i kun én setning, kunne Ojub beskrive det fra innsiden og forklare sammenhengen. For eksempel forstod han når øyeblikkelig handling var påkrevd. Selv en advokat som besøker fengsler, kommer og går – men Ojub hadde perspektivet til en innsatt.

Kapittel 7: Einstøingen

— Da jeg skulle begynne å arbeide med ham, sa moskovittene at han var en slags einstøing, forteller en kvinnelig ansatt i en menneskerettighetsorganisasjon. — Dattera mi var sekretær, hun var til og med redd for å sitte og spise sammen med ham, så alvorlig som han var. Jeg beroliget henne med at han bare virker sånn utenpå, at han egentlig er godhjertet og forståelsesfull. Selv sa han til meg at han nok ikke var en spesielt likandes kar, at folk holdt seg litt unna ham.

— Utad virker han som en sånn barsk fjellmann, sier en kvinnelig ansatt i Memorial. — Men etter hvert skjønner du at han faktisk er veldig følsom og liksom forsøker å dølge det. Det er overhodet ingenting oppblåst og macho ved ham. For eksempel ved festlige anledninger skulle han alltid gi noe til jentene mine. Det å gjøre hyggelige ting for andre var viktig for ham, men også litt flaut. Når han kom med gaver til oss, hadde han et sånt sjenert, barnslig smil: «Her, vær så god…» Det var noe veldig rørende keitete i faktene hans.

— Først senere fikk jeg vite at han har fire barn, forteller en annen av Ojubs kolleger. — Og det mens vi skulle ordne med noen papirer. Jeg vet at han er veldig tett knyttet til den yngste. En gang fortalte han at når han lå og sov, pleide hun å komme og legge et eple under puta hans.

Av Ojubs naboer og slektninger i Kurstaloj fikk jeg høre en drøss av historier som besynderlig nok forener det barske med noe barnaktig.

— Vi jobbet hos dem ute i gården med å legge sement, forteller en nevø. — Ojub stod nedenfor, og jeg bar bøttene bort til ham. Han stod der bøyd og holdt på med noe da Jusuf sa: «Hvis du ikke tar imot nå, heller jeg bøtta over deg…» Ojub kikket opp, og i samme øyeblikk røk håndtaket – han fikk bøtta over hele seg, rett i fleisen. Men Ojub sa ingenting. Bare tørket sementen bort fra øynene og smilte. Hadde det vært Jakub, hadde han skutt oss.

Ojubs nevøer er veldig kjekke gutter, rundt tretti år gamle, bygningsarbeidere. Begge likner litt på Ojub, men på hver sin måte: Den ene er på tsjetsjensk vis tilbakeholden og morsk, mens den andre derimot er åpen, mild og likefrem.

— Ojub kjeftet aldri på meg, hva enn jeg hadde gjort. Han kjeftet aldri på noen…

Nevøen skjuler ansiktet i armhulen, han gråter. Den andre ser dette, og går straks i gang med å fortelle:

— Jeg var i en bilulykke en gang, med helt ny bil. Den andre sjåføren skar seg inn rett foran meg, han oppførte seg veldig urimelig og benektet alt. Jeg kom hjem fly forbanna. Ojub kom bort til meg: «Jusuf, er du skitten på hendene? Kom, du må vaske deg.» Han satte på krana i gården, jeg vasket meg. «Ser du? Alt dette verdslige, det er som skitt, det kommer og går. Kanskje du kan tilgi ham nå – Gud vil tilgi deg i etterlivet. Han er også et menneske, kan hende han gjorde en feil, sånt skjer. Det er ikke noe å være sint for.» Han var rolig – som profeten Ojub.

Jeg tror faktisk at navnene våre har en viss innflytelse på oss. Ikke alltid uten videre, så klart. Men at Ojub bærer preg av navnet sitt, er vanskelig å ikke legge merke til. Profeten Ojub er den samme som bibelens Job – et bilde på tålmodighet.

Kapittel 8: Fjellene

Da jeg reiste rundt i Tsjetsjenia sammen med Ojub, traff jeg en kunnskapsrik eldre mann som fortalte meg om konakhalla – konakhenes æreskodeks. En konakh er en kriger, en beskytter – og et sentralt begrep i tradisjonell tsjetsjensk etikk. For det første må konakhen følge alle regler for god livsførsel nøye, føre et uklanderlig liv. Det er en stadig øvelse i selvbeherskelse og måtehold.

For det andre har konakhen ansvar for de svake. Først og fremst må han ta seg av familien sin – men han kan også innlemme andre i den. For eksempel kan han forplikte seg til å beskytte naboer, barn, kvinner, enslige eldre osv. Noen sagnomsuste konakher tok på seg ansvaret for en hel landsby eller teip. Det innebar at enhver kunne komme til ham for hjelp – og konankhen måtte stille opp for vedkommende på samme måte som for sin egen bror. En konakhs aller viktigste egenskap, forklarte den eldre mannen, er beskjedenhet. Du tar på deg ansvar, men viser det ikke fram.

For å få en ende på volden, kunne konakhen ta på seg andres blodskyld og gjøre seg selv til gjenstand for hevn. Men de aller sterkeste konakhene tok på seg ansvaret for alle rundt seg – og avstod fra vold. En stor konakh bærer ikke våpen, i stedet vekker han til live ugjerningsmennenes samvittighet med sin atferd. Jeg har aldri snakket med Ojub om dette, men jeg tror at det er nettopp dette som er hans referanseramme.

En av Ojubs nære venner fortalte meg: — Du vet, alle disse abrekene [helteskikkelser fra Nord-Kaukasus] våre fra de gamle eventyrene, for ham var de ikke noen mytiske skikkelser. De var ganske enkelt forbilder.

I 2002 ble Ojub fast ansatt i Memorials avdeling i Gudermes. I tillegg til å overvåke drap og bortføringer satte han og kollegene i gang et enorm sosialt arbeid – de arrangerte lese- og skrivekurs, og sammen med organisasjonen Civic Assistance Committee (CAC) ga de hjelp til syke mennesker i de krigsherjede fjellandsbyene.

Helsevesenet var brutt helt sammen – det fantes verken behandlingsteder eller leger. Samtidig var det et enormt antall syke og lemlestede. Først måtte man finne disse menneskene, folk i fjellene hadde glemt at det fantes noe som het legehjelp. Søstera mi Alena reiste rundt i fjellene sammen med Ojub og kollegene fra CAC; de forhørte seg med lokale innbyggere, søkte opp de syke, kjøpte medisiner og fraktet mennesker til behandling i Groznyj og Moskva.

— Det var farlig å reise rundt der, fortalte søstera mi. — Oppe i fjellene holdt skytingen fortsatt på. Jeg husker at vi besøkte en lokal legeassistent i Vedenskij-distriktet. Hun ble så skremt av oss at jeg bare fikk lyst til å gå igjen, hun var redd det skulle skje noe med henne. Med skjelvende hender fomlet hun med diverse mapper og sykejournaler mens hun sa: «Ikke gjør dette, vi burde ikke, bedre om vi bare dør her og nå…» Men det ble gjort en god jobb, mange ble reddet. Til sammen greide vi å hjelpe omtrent åtte tusen mennesker.

Nesten alle skolene i fjellene lå i ruiner eller hadde store skader – under krigen hadde begge partene likt å bruke dem som hovedkvarter. Lærerne i landsbyene forsøkte å sette skolebyggene i stand av egne krefter, timene ble holdt i kalde klasserom og de varmet seg på gamle, små «bjørneovner». På vedovner eller på en elektrisk kokeplate lagde de grøt til barna, kokt på vann eller melk fra lærernes egne kyr. Ojub og Alena fartet omkring i fjellene og prøvde å finne ut av hva som måtte gjøres, de snakket med rektorer, offentlig ansatte, lokale innbyggere og arbeidsfolk. Ojub gjorde overslag og snakket med bygningsarbeidere. Saken stod ham nært, han hadde vært gjennom det samme selv. Et sted måtte taket repareres, et annet sted var det gymsalen, eller det måtte legges ledninger. Et sted ble det bygget en bro over en kløft og lagt vei til skolen.

Enhver tur til fjellene var farlig, når som helst kunne hva som helst skje: Mennesker forsvant stadig vekk, eller ble funnet drept et sted langs veien. I april 2006 kjørte Bulat Tsjilajev, som var sjåfør for CAC, fra Sernovodskoje mot Groznyj. Bilen hans ble stoppet av militære fra den tsjetsjenske bataljonen Zapad, som sperret veien. Bulat ble dyttet inn i bilen deres, og passasjeren hans plassert i bagasjerommet. Siden har ingen sett dem. Mest sannsynlig ble de drept eller torturert i hjel.

Mange fjellandsbyer var fullstendig forlatt. Det passet de føderale bra – geriljaene hadde mistet tilgangen til mat og tilfluktsteder. Militære hadde sprengt de fraflyttede husene i lufta slik at folk ikke skulle vende tilbake. Innbyggerne av en liten aul [en tradisjonell kaukasisk fjellandsby] ba om bistand til å gjenoppta landbruksdriften. CAC kjøpte en traktor til landsbyen til å fikse veiene med, og kveg til flere familier. Livet til Ojub var den gangen fullt av disse kyrne, varebilene og traktorene. Til tross for alle grusomhetene virker det som det var en lykkelig tid for ham.

I den gamle tsjetsjenske verden som Ojub kom fra, var det mulig å gjøre bot og bringe verden tilbake til likevekt. Om du har drept noen, må du betale, enten med blod eller med ydmykhet, slik som hans far. Ojub følte seg skyldig i elevenes bortgang og mente han pliktet å redde titalls andre mennesker som var blitt ofre for krigens lidelser. Han søkte å gjenopprette likevekten – i en verden som på et blunk hadde falt i grus.

Kapittel 9: Natasja

Et annet vendepunkt i Ojubs liv kom da Natalja Estemirova døde, hun som hadde fått Ojub med i Memorial.

— Ojub oppholdt seg i Kurtsjaloj og Gudermes, på den tiden var det de verste stedene du kunne være, og der holdt han på med et eller annet farlig helt i det stille, forteller Tatjana Loksjina. — Jeg kan huske at Natasjka var veldig urolig for ham. Når hun tok med seg folk til ham, ga hun uttrykkelig beskjed om at de ikke under noen omstendighet måtte trekke ham fram i lyset.

Natasja var et menneske av en helt annen støpning og en helt annen verden. Først nylig gikk det opp for meg at de hadde noe felles – begge var skolelærere. Men i Ojubs historie er det kanskje heller kontrapunktet mellom deres personligheter som er hovedtema.

Natasja var et svært glødende og emosjonelt menneske. Som halvt russisk vokste hun opp i Sverdlovsk-regionen, men bodde senere i Groznyj. Hun jobbet som historielærer, og ble sterkt engasjert i menneskerettighetsarbeid allerede før den første krigen. Under den andre ble hun med i Memorial, og hun samarbeidet med journalisten Anna Politkovskaja. Alle kalte henne Natasja.

— Natasja var en europeisk kvinne fullt ut, forteller Loksjina, som var venninne med henne.

Natalia Estemirova

— Med holdningen og gangen til en ballerina. Trass i trange kår gjorde hun seg flid med å kle seg stilfullt. Når hun var på jobbreiser i utlandet, pleide hun å bruke sine siste slanter på alskens flotte skjerf. Hun snakket dårlig tsjetsjensk, og var naturlig nok ikke helt innafor der [dvs. i Tsjetsjenia].

— Mange tror at Natasja var leder for Memorial i Groznyj. Det stemmer ikke, med hennes egenskaper egnet hun seg naturligvis ikke som noen leder, sier Oleg Orlov, som den gangen var leder for Memorial. — Hun var motoren, hjertet i organisasjonen.

Hun var helt klar over farene, men greide ikke å stoppe opp. Hun dro ut til de farligste plassene, iblant på de mest vanvittige måter. Hun hadde rett og slett en fysisk intoleranse mot urettferdighet.

Tatjana Loksjina

— Natasjka var veldig ambisiøs og energisk. Hun var helt klar over farene, men greide ikke å stoppe opp. Hun dro ut til de farligste plassene, iblant på de mest vanvittige måter. Hun hadde rett og slett en fysisk intoleranse mot urettferdighet. Og helst ville hun snakke i første person: «Jeg så, jeg var der, jeg har hørt…» Hun kunne ikke fordra å være taus. I det uendelige forsøkte man å overtale henne: «Natasj, det er veldig viktig informasjon, men vær så snill, ikke bruk ditt eget navn! Du må være helt sprø, du bor jo der…», fortsetter Loksjina

Ojub ga aldri intervjuer – det gjorde derimot Natasja. Kollegene ergret seg, men Natasja var en svært offentlig person, og anså seg selv som en journalist. Hun hjalp Anna Politkovskaja veldig mye. Etter at Anna døde, ville Novaja Gazeta fortsette sitt arbeid i Tsjetsjenia, og de tilbød Natasja å skrive en fast spalte for avisa.

— Natasjka kom til Moskva og berettet det for meg, hun var helt ekstatisk, minnes Loksjina. Men ledelsen i Memorial kom fram til at hun av sikkerhetshensyn ikke kunne gjøre det. De gjorde en avtale med avisredaksjonen om at spalten ikke skulle stå Natasjas navn, men i Memorials. Hun ble helt hysterisk, ble så såret, og som hun gråt!

«Men Natasja da, du bor jo der, med et lite barn! Folk er jo bekymret for sikkerheten din!» Men de endeløse forsøkene på å overtale henne hjalp ingenting. Hun engstet seg noe fryktelig for dattera si, men kunne bare ikke leve i det skjulte.

— Da det ikke ble noe av spalten, fortsetter Loksjina, — begynte hun å skrive for dem under pseudonym. Jeg husker godt da hun kom til meg på nytt i Moskva, omtrent halvannet år før hun døde, hun var i fyr og flamme, så fornøyd. På flyet fra Groznyj hadde en ansatt i det tsjetsjenske pressedepartementet satt seg bort til henne og sagt tvetunget: «Du Natasja, denne her spalten i Novaja Gazeta undertegnet Magomed Aliev. Jeg husker det du skrev for avisa Groznenskij rabotsjij, og det likner veldig. Er det deg, eller?» Og i stedet for å vri seg unna og avvise det blankt, strålte hun opp og smilte: «Åh, er det sant? Kjente du igjen stilen min? Jeg er så glad for at noen leser det jeg skriver…»

Et år før hun døde, ble Natasja skjelt ut av Kadyrov. Det var etter REN TVs store intervju med henne, om at kvinner tvinges til å dekke til hodet. Det var et følsomt, men viktig, tema for henne. I intervjuet forklarte hun at hun selv var tsjetsjener, og at når hun gikk i begravelser eller på besøk til religiøse mennesker, dekket hun selvsagt hodet. Men ingen har rett til å tvinge kvinner til å bruke hodeplagg.

— Kadyrov kalte henne inn på teppet, minnes Loksjina. — Han skjelte og smelte, og truet henne noe fryktelig, hun kom blekgrønn tilbake. Jeg tror Kadyrov hadde antatt at hun var en russer fra Memorial som jobbet i Tsjetsjenia. Men etter intervjuet skjønte han at hun var tsjetsjener, og at han kunne gjøre hva han ville med henne.

Selv snakket jeg med Natasja bare én gang, en uke før hun døde. Jeg kan huske at hun var veldig nervøs. Hun hold på med en henrettelsessak: I juni 2009 ble en bonde offentlig henrettet ved skyting av kadyrovtsy [10] i landsbyen Akhkintsju-Borzoj. Bonden hadde angivelig gitt en sau til noen geriljasoldater.

— De slengte ham ut av bilen, har var slått halvt fordervet, helt i fillebiter. Han var ikke i stand til å snakke eller gjøre noe som helst, forteller Loksjina. — Og så skjøt de ham ned rett for øynene på folk, og sa at slik går det med dem som hjelper geriljaene. Om du gir bort en sau eller en brødskalk, det spiller ingen rolle – vi vil finne ut av det og straffen blir grufull. Men hvis landsbyen ligger i utkanten av skogen, og det kommer bevæpnede menn til deg midt på natta, banker på døra med kalasjnikoven og sier «Gi oss brød!», hvordan kan du da si nei? Uansett, slektningene begravde han raskt og rapporterte at dødsårsaken var slag. Det var Ojub som fortalte oss om denne episoden, vi dro til landsbyen og snakket med folk. Og Natasja ga et intervju til avisa Caucasian Knot (Kavkazskij uzel, nettavis grunnlagt av Memorial).

I intervjuet navnga Natasja politimennene fra Kurtsjaloj som hadde stått for henrettelsen. Like etterpå ga Ojub kollegene sine beskjed om at situasjonen var ekstremt farlig. Natasja jobbet for tiden med minst tre saker om bortføringer, drap og tortur, noe som kadyrovtsy var veldig sinte på henne for.

— Jeg dro dit for å sette meg inn i hva som foregikk, forteller Svetlana Gannusjkina. — Natasja var vettskremt, og vi besluttet at hun måtte reise bort. Men hun ba om en uke til. Vi skulle ha tvunget henne, fått sendt henne avgårde allerede neste morgen. Men vi hadde en avtale med MVD [11] om at hun skulle reise til Stavropol for å snakke med dem om en sammenslåing av vårt savnetregister med deres. Vel, så gikk hun ut hjemmefra om morgenen – men hun møtte aldri opp hos MVD.

Det var den mørkeste morgenen noensinne for Memorials kontor i Groznyj.

— Vi dro for å lete etter henne, løp rundt forbi utenfor huset hennes, minnes Sokirjanskaja. — Og faktisk overhørte det eneste vitnet at jeg snakket med noen bussjåfører. Hun tok meg til siden: «Spør du om Natasja?» Hun fortalte alt og viste meg hvor det hadde skjedd, før hun satte seg forskremt inn i en buss.

Natasja hadde blitt grepet utenfor hjemmet sitt og dyttet inn i en hvit Lada, hun rakk å rope at hun ble bortført. Senere på dagen ble kroppen hennes funnet i et skogbelte nær landsbyen Gazi-Jurt i Ingusjetia. Hun hadde kulehull i bryst og hode.

— Dette kunne ikke Ojub leve med, sier Loksjina. — Hun hadde beskyttet ham, holdt ham skjult – og så hadde hun selv mistet livet, og tilbake satt det ei foreldreløs lita jente…

— Han sa gjentatte ganger: «Det skulle ha vært meg», minnes søstera mi. — Siden det overhodet ikke ligger til ham å bruke svulstige ord, må dette forstås bokstavelig. Det var en bestemt grunn til det. Hun ble drept på grunn av informasjon som han hadde skaffet til veie.

Kapittel 10: Et annet Tsjetsjenia

Groznyj er blitt usedvanlig flott etter gjenoppbyggingen. Like fint som i Moskva. Veiene er utmerkede, alt er strøkent. Jeg var her for 10 år siden – nesten hele byen, unntatt hovedgatene, lå fortsatt i ruiner, og det virket som det i hele Tsjetsjenia ikke var en eneste vegg som ikke var blitt gjennomboret av splinter. I dag er det komplett umulig å forestille seg at det har vært krig her.

Det ser ikke ut som Russland, arkitekturen minner om Ankara eller Dubaj, og ute i byen går kvinnene med fargerike hijaber. Politimenn og soldater er kledd i moderne uniformer i NATO-stil, og alle har det samme kortklipte skipperskjegget. Ingen snakker russisk ute i gatene, og de russiske skiltene tar seg underlige ut.

Når jeg prater med folk, blir jeg øyeblikkelig slått av energien. Det er liksom så mye kraft i alt. Et fabelaktig folk, det merker man straks. Alle mennene er digre, kantete og muskuløse, som troll. Men folk er høflige og vennlige. På Putin-avenyen, som løper over i Kadyrov-avenyen, vandrer flokker av russiske turister, geleidet av guider, rundt mellom skyskraperne.

Men så aner man plutselig at det er noe i luften som er veldig annerledes, det er som et annet Tsjetsjenia. Før i tiden, den gangen det lå ruiner overalt og folk forsvant rett som det var, føltes det definitivt lettere å puste.

— Under krigen, selv når den var på sitt verste, kunne du dra til en hvilken som helst landsby – og folk ville komme løpende mot deg, du visste ikke hvem du skulle henvende deg til, forteller Loksjina. — De rev og slet i deg, om du så var journalist, menneskerettighetsaktivist, moskovitt eller utlending. Bare det var noen som kom utenfra, noen man kunne fortelle til. Folk hadde en utrolig trang til å snakke. Men så, i løpet av de siste seksten årene, har dette plutselig forduftet. Folk ble stadig mer på vakt med hva de sa, og snakket mindre og mindre. «Jeg skal fortelle, bare vær så snill og ikke nevn navnet mitt noe sted, ikke nevn landsbyen min heller, for de vil snuse meg opp med en gang.» Senere: «Du kan få høre det, men ikke fortell det til noen…» Og siden ble det stadig færre som var villige til å fortelle noe som helst. For plutselig kan det være at noen forsnakker seg og plaprer ut med noe…

— Jeg husker en gang det kom to eldre menn i astrakanluer, forteller Sokirjanskaja. — De kom kjørende tidlig om morgenen fra en fjerntliggende landsby, jeg vil ikke si hva saken gjaldt. De satt lenge og fortale meg historien sin. Og etterpå sa de: «Vær så vennlig og ikke publiser noe av dette, det må overhodet ikke nevnes noe sted.» Jeg sa: «Hvorfor har dere da brukt all denne tiden og kommet helt hit?» «Vi ønsket bare at De skulle vite hvordan det egentlig står til. At i det minste De skulle vite det…»

— Det er mye mer frykt nå enn den gangen, da militære gikk inn i landsbyer og tok med seg folk i fleng, forteller Oleg Orlov. — Jeg husker da vi dro ut til disse zatsjistkaene [opprenskningsaksjoner] på begynnelsen av 2000-tallet, jeg og Ojub var helt forundret: «Hva er det de driver med?» De grep de første og beste mennene de kunne få tak i og sendte dem til filtreringsleirer, banket opp kreti og pleti og spurte: «Hvor er Sjamil Basajev [12]?» Hvordan i all verden skulle en eller annen bonde kunne vite hvor Sjamil Basajev befant seg? De stilte de samme idiotiske spørsmålene til alle. En veldig tåpelig og uoppfinnsom måte å operere på – slik så det ut for oss. Først senere skjønte vi at det var en bevisst og rasjonell taktikk, eller rettere sagt, strategi. De visste at de ikke ville få noen informasjon ut av disse menneskene – de skulle rett og slett bare bryte dem ned.

— De brydde seg ikke engang noe særlig om informasjonen var korrekt. Du blir torturert og roper navnet på en eller annen person: «Ja, ja, han er gerilja…» Om natta blir denne personen ført bort, han forsvinner, mens du og familien din forblir deres gisler. De sier til deg: «Vel vel, det er jo du som har vitnet mot ham. Hvis vi forteller ham det, legges ikke skylden bare på deg, men på hele familien din. Tenk på sønnen din, på broren din, på nevøene…» På denne måten skaffet de seg et nettverk av informanter allerede tidlig på 2000-tallet, forklarer Orlov. — Siden overlot de føderale denne praksisen med ulovlig voldsbruk til tsjetsjenske væpnede grupper. Og med det overlot de dem også nettverket av informanter. I og med at de har dette nettverket, har de litt etter litt, år for år, greid å skape en forferdelig uhyggelig atmosfære av frykt. Det er betydelig færre folk nå som forsvinner – men det er mye mer frykt. Alle tror at myndighetene vet alt om dem…

For ti år siden var Tsjetsjenia bokstavelig talt spekket av russiske militærbaser. Overalt var det kontrollposter, stridsvogner, piggtråd, sandsekker, falmede militærtelt. Nå er alt borte som dugg for solen. I stedet er det skjeggete, tsjetsjenere muskelbunter behengt med dyre importvåpen – et dystert syn. Ramzan pleier å si at han har et stekt militære. Det er ikke bare tomt skryt: Omtrent tolv tusen siloviker er underlagt ham personlig. Formelt er de ansatt i MVD, men de adlyder kun ordre fra Kadyrov og hans følgesmenn.

Jeg kan ikke bedømme militærets styrke, men på befolkningen har den en fryktinngytende og lamslående effekt. De jeg har snakket med, hvisker lydløst når de sier navnet til øverstkommanderende, bare leppene beveger seg.

Kapittel 11: Besettelsen

Etter at Estemirova hadde blitt drept, gikk Oleg Orlov ut og kalte Ramzan Kadyrov for en morder – bare å lese denne uttalelsen var uhyggelig. «Hvorfor skulle Kadyrov drepe en kvinne som ingen bryr seg om? Hun eide verken ære, verdighet eller skam…», svarte Ramzan.

Mindre enn en måned etter Estemirovas død ble to venner av Memorial bortført av siloviker: Zarema Sadulajeva og Alik Dzjabrailov. De jobbet for Let’s Save a Generation [Spasjom pokolenie], en hjelpeorganisasjon for barn og ungdom som hadde opplevd krigen. Neste morgen ble de funnet i bagasjerommet i sin egen bil – kroppene hadde spor etter tortur. Memorial stengte kontoret i Groznyj, og lederen, Sjakhman Akbulatov, måtte emigrere.

Ojub sa at det nærmest ville være en forbrytelse fra vår side om vi avbrøt arbeidet vårt

Oleg Orlov

Ojub gjennomførte ganske raskt sin egen etterforskning av drapene. Vi møttes etter et par måneder, og allerede da hadde han rede på navnene og omstendighetene. Men Den føderale etterforskningskomiteen hadde ingen planer om å lete etter gjerningsmennene. Å finne dem ville vært en enkelt sak – Natasja hadde satt seg til motverge og det var DNA-spor under neglene hennes.

Men å få etterforskerne i Moskva til å ta prøver av de politiansatte i Kurtsjaloj, var urealistisk. De hadde forbud mot å følge spor som kunne lede dem til Kadyrovs underordnede. I stedet prøvde etterforskerne seg på å forfalske bevis og legge skylden på noen geriljasoldater som var blitt drept kort tid etter Natasja. Å få til en skikkelig etterforskning av saken var ikke mulig – men Ojub og kollegene samlet inn sikre bevis på at den falske teorien ikke holdt vann. Etterforskingskomiteen kom i villrede, saken var i det blå – nå har den vært under etterforskning i ni år.

Planen fremover var uviss. Hvis Memorial gjenopptok arbeidet, risikerte de at flere kunne bli drept. Men de kom frem til at de ville fortsette.

— Ojub sa at det nærmest ville være en forbrytelse fra vår side om vi avbrøt arbeidet vårt, minnes Orlov. — At vi måtte hedre Natasjas minne, og at mange mennesker ville bli fullstendig hjelpeløse, hvor skulle de gjøre av seg? «Alle de årene vi har holdt på, hva har de vært godt for om vi forsvinner nå?» Han jobbet ubønnhørlig for at kontoret skulle åpne igjen – og han greide det.

Spørsmålet var hvem som skulle være leder. Det var ingen som våget.

— Ojub sa ja, og på en sånn rolig måte, minnes en kollega. — Selv om han måtte kjøre helt fra Kurtsjaloj. «Det gjør ikke noe, jeg kjører.» Han kom tidlig om morgenen, og om kvelden var han en av de siste som gikk.

— Ojub hadde vært veldig motivert før også, men etter at Natasja døde, virket det mer som en besettelse, sier Loksjina.

Man kan vanskelig forestille seg hvor tøft det var for Ojub. I flere år hadde han søkt tilgivelse og risset i granittplater. Så dukket det opp et menneske som hjalp ham, fylte livet hans med mening, lærte ham å gjøre ting som virkelig betød noe, som kunne bøte for hans skyld. Han begynte å hjelpe Natasja, gjorde så godt han kunne – og så ble hun drept.

— Jeg kom kjørende fra Dagestan, Ojub møtte meg. Gravplassen lå like ved veien, på en liten høyde, forteller Sokirjanskaja. — Det var som om vi kjørte forbi huset hennes. Først står du der litt, så legger du håndflata på jorda og setter et avtrykk, det er sånn tsjetsjenere gjør, og så går du.

— Et år var gått etter Natasjas død. Det er en tsjetsjensk tradisjon å gi sadaqah [islamsk veldedighet] ved årsdager. Man slakter et dyr og deler ut kjøttet til fattige, minnes Loksjina. — Ojub gikk i gang med å få kjøpt en oksekalv. Det var jo en sorgens dag, så en skulle tro det var noe vemodig å holde på med. Men det var helt herlig å se på Ojub, mens han samlet inn penger, valgte ut denne her kalven, og sendte bilder til alle av hvor flott kalv han hadde kjøpt for pengene. Han gikk helt oppi det, han rett og slett blomstret…

I Ojubs verden kunne offergaver gi lindring. Men den verdenen fantes ikke lenger, og kalven hjalp ikke stort. Det ble Ojub som måtte ta på seg hovedskylda – han var allerede villig til å svare for alle og gjøre seg til gjenstand for hevn.

Kapittel 12: På haiketur

Jeg hadde snakket med Ojubs venner og slektninger og var klar til å reise hjem, da jeg følte at det var noe som manglet. Jeg hadde ikke sett noe av selve Tsjetsjenia, ikke opplevd stemningen i landet ellers, fritt for politikk og det aktuelle temaet. Jeg lot dataen ligge igjen hos venner, tok med meg en gammel Nokia-telefon med lokalt SIM-kort, stilte meg opp ved veien og strakk ut armen.

Det er kjempefint å haike i Tsjetsjenia. I landsbyene, og særlig i fjellene, blir det straks lettere å puste. Folk er mye mer ukompliserte, ingen harde blikk, ingen falsk Dubai-aktig atmosfære eller dyre doninger, ingen som later som de er «ekte fjellmenn».

Folk kikket på meg med vennlig forundring, det forekommer ikke turister her. De trodde stort sett at jeg var en tilbakevendt militær. Bare at par ganger følte jeg skulende blikk, men de aller fleste var tydelig glade for å se tilreisende. Det handler ikke bare om gjestfrihet. I blikkene og smilene stod det å lese: «Her kan du se, endelig har vi sluttet fred.» Som om vi er i Sovjetunionen, som om krigen aldri har skjedd og vi kan reise og besøke hverandre uten videre.

Når man rapporterer fra Tsjetsjenia, merker man tydelig sin journalistiske ensidighet. Man begynner med å fortelle om bortføringer, tortur og drap – og ender opp med en krigsgrøsser. Men like her ligger en vakker og moderne by hvor alt er bra og det bor helt vanlige mennesker. Hvis man skriver om alt det fæle, er det vanskelig å komme inn på de vakre fontene og det at alle gleder seg over freden. Men forteller man om fontener, kafeer og takknemlighet til Ramzan, glemmer man lett den slaviske fornedrelsen som skjuler seg under.

(…)

— Det bodde en flink altmuligmann her i landsbyen, som fikset lastebiler. Han hadde en veldig flott gård med skog, fjell og elv, folk dro ofte til ham for å slappe av. Han satte opp flere småhus, hadde kjøkkenhage og alle slags husdyr. Så var det noen fra Tsentaroj (hjembyen til Kadyrov-slekten) som ble interessert i stedet, de ville kjøpe det, men han avslo. Kadyrovtsy kom da han ikke var hjemme, demonterte alle maskinene hans, tok med seg delene og solgte det som skrap. Etterpå foreslo de på nytt at han skulle selge – for en tredjedel av prisen. Han sa at de bare kunne ta det, men at han aldri ville tilgi dem. Da kom de og banket ham opp. Han var heldig som overlevde.

— De hadde funnet ut at de skulle bygge kjøpesenter i landsbyen, så de bare tok ei tomt fra meg. Tror du jeg fikk noen kompensasjon? Neida! De hadde gjort en avtale med ledelsen i distriktet, det var alt de trengte. Ikke kunne jeg gå til retten med det! Du vet, da kommer de bare og tar deg og valser ned hele domstolen.

— Sykehuset hadde blitt pusset opp og fått nytt utstyr. Den gamle overlegen hadde blitt kastet på hodet ut, og en ny en var satt inn. Han hadde knapt begynt i stillingen da politisjefen ringe og sa at han måtte skaffe 18 millioner i løpet av en uke, og levere dem personlig på politistasjonen i Tsentaroj. Han ville si opp jobben umiddelbart, men de sa: «Først betaler du, etterpå kan du gjøre som du vil.» Han samlet inn så mye han kunne av legene, ga bort alle sine egne penger, lånte av slektninger og venner – han greide det til slutt.

— Det er noen kvinner med vesker som går rundt på butikker og kafeer og samler inn penger til et eller annet offisielt arrangement. Hver av dem følges av to politimenn, og gata er full av politibiler. De går innom alle steder som driver handelsvirksomhet. Hvor mye de tar, avhenger av omsetningen, det går på øyemål. Du kan ikke nekte, for bak dem står brannvesenet, forbrukertilsynet og mattilsynet klare til å styrte fram og finne et eller annet…

(…)

Det er selvfølgelig ingen som snakker åpent om dette. Men hvis du slår av en times prat med en sjåfør, blir med ham hjem en tur for «å drikke te» (som betyr å stappe i seg til man er sprekkeferdig), og du sniker inn et uskyldig spørsmål av typen «Hvor mye koster lappen her?», så får du ganske sikkert høre en slik historie eller to. Man skulle tro det er som i Russland. Faktisk er situasjonen her en annen. Snarere enn total korrupsjon er det her snakk om et system for ulovlig innkreving av skatter. Mesteparten av pengene havner ikke diverse lommer, men strømmer oppover, til Akhmat Kadyrov-fondet, regimets andre statskasse. Fondet er underlagt Ramzan alene. Ifølge avisa Kommersant finnes det ikke et eneste regnskap i Justisdepartementets register siden den tiden fondet har eksistert, selv om ikke-kommersielle organisasjoner er lovpålagt å sende inn regnskap jevnlig. Samtidig eier fondet enorme aktiva, det har etablert noen av de største bedriftene i Groznyj, og fondet forvalter de fleste betydningsfulle eiendomsobjektene i Tsjetsjenia, skriver Kommersant.

Alle tsjetsjenere med hvit inntekt betaler en månedlig andel av den til fondet – mellom 10 og 30 prosent. Alle foretak, statlige og private, må sette inn et bestemt beløp. Etterpå sitter Ramzan foran TV-kameraene og deler ut pengene som almisser til trengende, eller han bruker dem til å utruste styrkene sine.

Naturligvis havner noe av det hos mellomleddene, ellers fungerer ikke systemet – men jevnt over opprettholder Tsentaroj disiplin. Alle forstår konsekvensene av ulydighet. I beste fall mister du jobben; i verste fall kommer de og tar deg, lenker deg fast til en radiator, og slår deg til slektningene dine har betalt alt du skylder eller mer. (Hvordan dette systemet fungerer, er levende og balansert beskrevet i boka Tsjetsjenia, år III av Jonathan Littell. Jeg anbefaler den til alle.)

I praksis gjelder ikke de russiske lovene i Tsjetsjenia – men det betyr ikke at det ikke finnes noen lov. Ramzans vilje er loven, og den utøves strengt og nøyaktig. Rangordningen mellom den nominelle og den reelle loven demonstreres daglig, men det klareste eksempel skjedde nok for to år siden da Kadyrov beordret flere høyesterettsdommere, som var utnevnt av Moskva, til å gå av. Men Takhir Murdalov, som var Høyesteretts fungerende formann, nektet å utføre ordre. Saken endte med at «Lorden» (Magomed Daudov, Ramzans høyre hånd) troppet opp i Høyesterett og ga Murdalov en omgang juling i alles påsyn.

Det er en stilltiende avtale: Moskva blander seg ikke inn i styre og stell i Tsjetsjenia til gjengjeld for en formell anerkjennelse av russisk suverenitet. Russland verken kan eller vil etterforske lovbrudd som begås her.

På den andre siden har banden som har tatt grep om makta, blitt et gissel for sin egen seier. Hva innebærer det at tusenvis av mennesker har blitt bortført, torturert og drept? At kadyrovtsy har tusenvis av blodsfiender. Dette hindrer regimet i å senke skuldrene. De kan ikke slå seg til ro, bli feite og sende barna sine til London. De er tvunget til å holde sammen i tykt og tynt, og til å opprettholde en slik grad av frykt i samfunnet at ingen engang tenker på hevn. De kan ikke unne seg å gi slipp på makt. Samtidig vet de at Moskva bare holder ut med dem så lenge de greier å holde islamistene nede. For i Tsjetsjenia finnes det slike holdninger. Statsterroren er i seg selv naturlig nok som ved på bålet, men den hindrer det i å ta full fyr. Det har blitt en marerittaktig selvstrammende knute.

Kapittel 13: Slektningene

Ramzan Kadyrov sa gjentatte ganger at familiene måtte stå til ansvar når ungdommene deres sluttet seg til geriljaene i fjellene. Tsjetsjensk politi gikk systematisk til verks med å brenne hjemmene til familier av geriljasoldater. Menneskerettsforkjempere ropte varsko, men ingen i Moskva svarte. Snart hadde prinsippet om kollektivt ansvar spredt seg til alle.

— Nå for tiden må du for Gud skyld ikke finne på å gjøre noe dumt, forteller en kvinnelig bekjent av meg. — Hvis du sier noe eller trykker like på Facebook, så finner de veldig raskt ut hvem du er. De kommer ikke engang til å lete etter deg, men går rett etter slektningene dine. De tar dem med seg, slår dem og sier: «Hvis du ikke stopper ham, blir det enda verre.» Dette skjer hele tida, men ingen i Tsjetsjenia våger å fortelle om det. Ikke engang jeg ville ha snakket om det hvis jeg hadde vært der. Ta dette opptaket her, jeg tenker: Herregud, bare ikke la det havne i feil hender. Hvem er hun? Ja vel, og hvor er så slektningene hennes?

— Hver måned får jeg et titall brev fra Tsjetsjenia, forteller Igor Kaljapin, som leder Komitéen mot tortur. — Og hver gang har vi den samme samtalen: «Sønnen deres er savnet på fjerde døgnet, han blir sannsynligvis torturert. Neste gang vil dere se ham i retten hvor han tilstår å ha planlagt en terroraksjon. Vi kan sende en advokat fra Sentral-Russland, i løpet av et døgn finner han ut hvor sønnen deres er og får i stand et møte.» Men folk går ikke med på det, de uroer seg for andre familiemedlemmer. Jeg forstår ikke hvorfor de skriver til oss.

— En person kan for eksempel ha avgitt en forklaring, forteller en kollega av Ojub fra Memorial. — Du sitter med uttalelsen, til og med en video. Men så sier vedkommende plutselig: «Nei, jeg løy til dem, jeg har ikke sagt noe som helst, det var de som fant på alt sammen, for å sverte Ramzan Akhmatovitsj Kadyrovs gode navn og rykte.»

— Vet du hva som ble et tegn i tiden for meg? Det er en god stund siden det dukket opp portretter av Ramzan, Akhmat, hele sulamitten. Først så man dem på kontorer – det var forståelig nok. Siden dukket de opp i butikker – det var et skritt videre. Men så besøker du en bekjent, og i stua hans henger det et portrett av Kadyrov på veggen, minnes Loksjina. — Du har kjent vedkommende i mange år og vet godt hva han syns om Ramzan Akhmatovitsj. Du kikker på portrettet og spør ikke engang, og så sier han: «Du vet, jeg har familie og barn…»

— Dette var ikke noen radikalere, men helt vanlige damer som snakket sammen i lukkede grupper på WhatsApp, forklarer Sokirjanskaja. — De skrev ikke engang: «Ramzan gjør forferdelig ting», men: «Strømmen fungerer ikke skikkelig her i landsbyen, og byråkratene tar bestikkelser.» Så ble de fakket, og etterpå stod disse damene på TV og angret seg. Det var også noen menn på WhatsApp som spøkte og sa: «Sånne som Ramzan burde ikke slippe inn i Mekka.» De fant dem og tok dem med seg, en av dem ble drept.

— For et par år siden skjedde den noe i landsbyen Kenkhi, som fikk mye oppmerksomhet, forteller Loksjina. — En av innbyggerne der, Ramazan Dzjalaldinov, laget i en videoappell til Putin hvor han klaget på tyverier, pengeutpressinger, underslag av krigserstatninger som skulle gått til de lokale, alle de vanlige tingene. Det kom journalister fra TV Rain [Telekanal Dozjd] ]og snakket med naboer, som bekreftet det han hadde sagt. Da kom det siloviker til landsbyen og arresterte tre av naboene. Om natta rømte Ramazan og sønnene hans over fjellet til Dagestan. Han tok ikke med seg kona og døtrene, for fjellpasset var vanskelig å komme over, og han trodde at de uansett ikke vil gjøre dem noe – en kvinne og tre småjenter… Så kom de for å ta dem, brøt seg inn døra, slepte dem ut og satt huset i brann. Kona og den eldste dattera ble slått, kvalt og liksom-henrettet, de sa at de skulle drepe dem og drepe sønnene. De skremte livet av de yngste døtrene, som var 10 og 12 år, de hørte hva som foregikk med mora og søstera, og de hulket og gråt. Så dyttet de døtrene inn i en bil og sa at de ikke hadde noen mor lenger. Etterpå ble de fordrevet fra Tsjetsjenia. Det endte med at hele landsbyen ba Kadyrov om unnskyldning, Dzjalaldinov gjorde det også – for at naboene skulle settes fri. Men en av dem ble likevel dømt – visstnok for narkotika. Kadyrov har åpenbart tillatelse til å gjøre hva han vil med tsjetsjenerne – bare alt virker rolig og fredelig utad.

Hva skal man gjøre når alle bare finner seg i det som skjer? Det viser seg at å samle inn informasjon, også er en måte å gi mening til galskapen på.

Aleksandr Tsjerkasov

Det er vanskelig å fatte hvor dyptgripende mutasjoner Kadyrovs terrorvelde har påført Tsjetsjenia. Inntil ganske nylig var enhver tsjetsjener klar over at familien og teipen beskyttet ham, og selv levde og åndet han for deres ve og vel, var opptatt av å ivareta deres ære, rede til å beskytte sine egne. Dette lå til grunn for ens syn på verden og på seg selv, for hele ens levemåte. Da denne samfunnsordningen falt, var det en tragedie for Ojub. De grunnleggende lovene hadde på et øyeblikk mistet sin kraft, folk begynte å tro på noe annet, overalt ble loven hans erstattet av høye minareter og skinnende jeeper.

I Groznyj er det naturlig nok vanskelig å legge merke til dette – rundt deg er alt bare velstand av glassbetong. Hva føler folk her? Jeg mistenker alt på en gang: fornedrelse, frykt, kjærlighet til Storebror, stolthet over hans prestasjoner, glede over å kunne leve i fred.

— Vi er jo ikke jernmennesker, heller!, sa en kvinnelig bekjent fra Groznyj. — Vi har lyst til å leve også, glede oss litt over livet, og ikke hele tiden kjempe for å overleve, bære rundt på alle disse tankene. La hvem som helst styre, bare vi kan få litt pusterom…

— Hva skal man gjøre når alle bare finner seg i det som skjer?, sier Tsjerkasov ettertenksomt. — Det viser seg at å samle inn informasjon, også er en måte å gi mening til galskapen på.

Kapittel 14: Ansvar for alt og alle

Da Ojub var blitt leder for Memorial i Groznyj, endret han arbeidsmetodene drastisk: Sikkerhet ble førsteprioritet. Ingen skulle lenger publisere noe i sitt eget navn, gi intervjuer eller stikke hode fram noe sted, og all informasjon skulle gå utelukkende til Moskva. De fleste journalister (deriblant jeg selv) ante ikke at Memorial fortsatte sitt feltarbeid i Tsjetsjenia. Natasjas tid var forbi, Ojubs tid var kommet – og nå er antagelig også den forbi.

— De som ikke behersket kommunikasjonens kunst, sluttet hos oss, sier Sokirjanskaja. — For iblant man må jo kunne snakke med høytstående byråkrater, og i tillegg må man kunne skape tillit hos helt vanlige mennesker. Det hender de skriker og blir nervøse, først kan de be om hjelp, for etterpå å trekke tilbake det de har sagt, og de kan faktisk sette deg i en lei knipe. Det er en farlig situasjon, og alle er veldig utsatt. Men Ojub er en mester på dette området. Han er veldig flink til å snakke med mennesker, til roe dem ned, til å si ting som får dem til å føle at han er en person de kan betro seg til.

— Ojub jobbet i all stillhet, han tok ingen sjanser, forklarer en kvinnelig ansatt i Memorial. — Han ga aldri intervjuer, fordi journalister er utenforstående, de kjenner ikke til de lokale forholdene. De gjør bare de mener er riktig, ut i fra gode intensjoner, og de tenker at det beste er å publisere. Men tilsynelatende overflødig informasjon kan faktisk være til nytte for kadyrovtsy: «Dette var vi ikke klar over, men her står det jo…»

— Dette har vært et stadig tilbakevendende tema hos oss den siste tida, sier Oleg Orlov. — «Folkens, vi har noen informanter her som har gitt oss opplysninger. Vi må tenke over hva vi skal gjøre for å unngå at kilden blir gjort kjent. Kan hende er informanten veldig opphisset og forbitret. La oss gi ham tid til å tenke seg om og vurdere situasjonen. Jeg skal snakke med ham igjen, så han er vel vitende om hva han gjør. Hvis han insisterer, kan ikke vi hindre ham. Men vi må tenke oss om tre ganger, for Gud forby at det skjer ham noe, og at det blir vår skyld…»

— Ojub fortalte oss ikke engang hvordan han fikk rede på ting, sier en annen kvinnelig ansatt i Memorial. — Han sa bare: «Jeg har fått vite det.» Han ringte til noen: «Jeg må treffe deg», og så dro han avgårde. Han stolte naturligvis ikke elektroniske apparater.

— Det hendte at vi ikke engang publiserte noen ting, bare skrev til diverse offentlige instanser, fortsetter Orlov. — Bare det faktum at vi vet at noen har blitt bortført og at de befinner seg et sted, har noen ganger bidratt til at de har blitt satt fri. For eksempel viste de nylig på tsjetsjensk TV: «Se her på disse to unge mennene, slektningene etterlyste dem, de visste ikke hvor de var. Men de var bare ute og ranglet…» Så trer mødrene frem: «Takk, takk, Ramzan Akhmatovistj, for at du fant våre kjære!» Og guttene står der med nedslått blikk: «Ja, ja, vi er skyldige…» Etterpå brøt slektningene selvfølgelig enhver kontakt med oss, og vi kunne ikke skrive noe om det. Man kan ikke forvente seg noen takknemlighet i et slikt tilfelle. Dette forstod Ojub veldig godt: «Det var det, folkens, nå er de satt fri, og vi kan lukke den saken.»

Jeg anser meg ikke som lykkelig, og jeg har ikke kunnet drive med det jeg elsker, jeg skulle ønske jeg kunne ha vært trener for barn


Oyub Titiev

 

Ojub var fullstendig fri for personlige ambisjoner. Jeg tror årsaken delvis ligger i det fjellsamfunnet han kommer fra, hvor enkeltindividet ikke er spesielt viktig. Man tar seg av slekten sin, og prøver å leve slik som sin far og hans far igjen. For Ojub var det ytterst viktig å være en ekte tsjetsjener og en god muslim – men utover dette var ambisjoner noe som lå utenfor hans begrepsapparat. Han var ikke fri fra den offentlige mening, men hans offentlighet var en annen. Å bli respektert av sine sambygdinger var nok noe han var særdeles opptatt av.

— Ojub så til at vi, jentene, ikke ble alene igjen på kontoret, forteller en kvinnelig ansatt i Memorial.

— Han gikk alltid sist. Når han skulle reise bort, sa han til de andre mennene: «Ikke gå hjem før jentene.» Han holdt et øye med alt hele tiden: Hvis noen for eksempel var forsinket, så ringte han dem med en gang og spurte hva som var på ferde. Han innførte det som en sikkerhetsregel, at hvis noen hadde vært lenge borte uten å gi beskjed på forhånd, så skulle vi ringe øyeblikkelig.

— Han kalte dem for «jenter». Som om de var små barn, som var alene og trengte beskyttelse, forteller en annen kollega.

— Det der formynderiet irriterer meg litt, forteller en annen kollega fra Memorial. — Vi var på flyplassen og skulle fly til Stockholm. Ojub gikk ikke gjennom sikkerhetskontrollen, han stod og ventet på alle. Jeg kom sist: «Hvorfor tok du så lang tid? Hvor har du vært?» Fy søren, tenkte jeg. Vi kom ut og praiet noen taxier. Jeg tolket, han måtte forstå hvert ord, hvor vi skulle kjøre, hvor vi skulle svinge, han prøvde å holde oversikt over alle tre taxiene. Vi kom fram til hotellet, og han stod og ventet helt til alle har kommet seg på plass. Om morgenen gikk han rett på treningsrommet, og kom til frokosten som en sånn friskus: «Hvem har spist? Det er vel ingen som kommer til å gå sultne?» Den ene kvelden fikk vi penger til middag, men jeg hadde ikke lyst til å spise, ville bruke tiden på noe annet. Han skjønte at vi ikke hadde spist, så han skaffet en tekanne, en haug med mat og diverse oster. Kollegaen min hvisket til meg: «Han kommer ikke til å gi seg. Vi får heller spise.» Han ville ha sett på oss: «Hvorfor spiser dere ikke? Det er godt.» Noen ganger har jeg tenkt: Stakkars familien hans, stakkars barn, de kan ikke ha mye frihet.

— En gang innrømmet jeg overfor ham: «Ojub, du er mitt moralske kompass», forteller en kvinnelig ansatt i Memorial. — Han bare smilte, han var ikke spesielt pratsom. Jeg sa: «Hvis det skulle skje med noe med meg, så har barna mine faren sin, men jeg setter også min lit til deg.» «Huff, det er litt av en byrde du legger på meg der», svarte han.

«Å si at menneskerettighetsarbeid er mitt kall og noe jeg elsker å drive med, er ikke sant», skrev Ojub nylig til journalisten Zoja Svetova. «Jeg anser meg ikke som lykkelig, og jeg har ikke kunnet drive med det jeg elsker, jeg skulle ønske jeg kunne ha vært trener for barn.»

 

Kapittel 15: Århundrets bryllup

— Det ble nærmest umulig å jobbe som normalt, å dra ut og snakke med folk utenfor vår egen krets, og den snevret seg mer og mer inn, sier Sokirjanskaja. — Du er redd for at folk du snakker med skal få problemer, mens vennene dine er redde for deg. Ojub lot meg ikke engang være alene på kontoret eller gå ut av bilen. Han gjorde det veldig stille og diskré, og av respekt sa jeg ham heller ikke imot.

I januar 2015 kom det en gjeng bevæpnede og maskerte menn og raserte Memorials kontor i Gudermes.

— Jeg takket Allah for at Ojub ikke var der da!, forteller en kvinnelig ansatt. — For selv om de var syv stykker, hadde han garantert gått på dem. Jeg ringe ham med en gang de var gått, og han dukket øyeblikkelig opp, jeg tror han må ha kjørt fra Groznyj på kun tjue minutter.

Memorials kontorer i Sernovodsk, Urus-Martan og Gudermes la ned arbeidet, det ene etter det andre.

— Kontorene ble stengt av ulike grunner, sier Tsjerkasov. — Blant annet fordi en av de ansatte hadde fått føle faren på kroppen. Det er jo en bra ting at man innser når man ikke lenger kan fortsette å jobbe under vår fane. Det er ingen som tvinger noen til å være kamikaze. Men nå var det bare i Groznyj at flagget vårt fortsatt var heist.

Mange ansatte forlot Memorial og begynte å jobbe innenfor andre områder.

— En sa at han sluttet, ikke fordi han fryktet for sitt eget liv, men rett og slett fordi Memorial ikke lenger kunne drive på som før, fortalte søstera mi. — De måtte slutte med å kritisere myndighetene, måtte bøye seg for Kadyrov. Han følte at det ikke lenger var noen vits i å fortsette arbeidet.

— Jeg lurte på om jeg heller skulle drive med noe annet, noe der jeg kunne realisere meg seg selv fullt ut, forteller en kvinnelig ansatt i Memorial. — Før så vi resultater av arbeidet: Noen ble løslatt, og vi oppnådde i det minste en viss grad av rettferdighet. Men den siste tiden har vi ikke kunnet gjøre noen ting. Like ved kontoret vårt stoppet det en bil, de kastet en fyr inn i bilen og dro avgårde med ham. Du går for å snakke med slektningene, men folk er redde. Den er en håpløs situasjon, vi har mengder av informasjon som vi ikke kan bruke til noe.

Av en eller annen grunn tvilte Ojub aldri på det han holdt på med. Selv om han alle disse årene hadde vandret på kanten av stupet.

— Faktisk hadde Ojub blitt advart mer enn én gang, forteller en kollega. — De hentet ham og tok ham med til politistasjonen. Ojub har aldri fortalt nøyaktig hva de truet ham med, men jeg forestiller meg det slik: «Enten holder du opp med å jobbe imot oss, ellers er det over og ut med deg.» Han var fullstendig klar over at de er drapsmenn, og at de når som helst kunne gå etter barna hans. Og dette har han levd med i årevis.

— Jeg fikk han til å åpne seg på et tidspunkt, og han fortalte meg om det, sier Sokirjanskaja. — De hadde sagt at de skulle drepe ham, at de var ferdig snakket, at siste ord var sagt. Men han ville ikke snakke om det den gangen, og lot det ikke komme ut. En stund visste ikke engang moskovittene det – han fortalte det ikke, for han var redd Memorial ville legge ned arbeidet sitt i Tsjetsjenia.

— Vi opplevde mange risikofylte situasjoner, forteller Jelena Milasjina. — Men det var et prinsipp, at hvis Ojub sa «stopp», da stoppet vi – og det overholdt jeg alltid. Utenom en eneste gang, det var dette her idiotiske «århundrets bryllup». I 2015 ble jeg kontaktet av slektningene til Luiza Gojlabieva fra landsbyen Bajtarki. Politisjefen i Nozjaj-Jurtovskij-distriktet, Nazjut Gutsjigov, ville ta denne 17 år gamle jenta som sin andre kone. Han var tre ganger så gammel som henne. Familien ba oss om å skrive til Kadyrov og be ham gripe inn ettersom han forbød ekteskap med mindreårige. Jeg gjorde det, men Ramzan Akhamtovitsj’ reaksjon var «Gå og vogg!», og i stedet bestemte han seg for å lage et helt show ut av det, «århundrets bryllup». Men jeg trengte å få snakket med jenta, og ville dra dit.

— Ojub var spesialist på fjellområdene, steder det var vanskelig å komme til. Så jeg gikk til ham. Han sa: «Du kan ikke dra.» Jeg sa: «Ojub, jeg forstår det, men for en gangs skyld kommer jeg ikke til å høre på deg, fordi jeg blir nødt.» Jeg bestemte meg for å reise via Dagestan, fordi det var tryggere, og det var mulig å vende tilbake før det ble mørkt. Tidlig om morgenen ringte telefonen, Ojub var allerede på kontrollposten ved Gerzel mellom Tsjetsjenia og Dagestan: «Nei, du får ikke reise alene uten meg.»

— Han skjønte at jeg kom til å dra uansett, men han kunne ikke gi slipp, for han ville aldri holde ut å gjenoppleve det samme som hadde skjedd med Natasja en gang til, fortsetter Milasjina. — Vi spiste lepjoska [et tradisjonelt flatt og mykt brød], og så kjørte vi opp i de flotte fjellene. Ojub hadde en plan. Men så kom vi til den første personen som vi etter planen skulle møtte i Bajtarki. Da vi hadde utvekslet et par ord, skjønte vi at han hadde angitt oss til kadyrovtsy. Likevel dro vi til familien Gojlabiev. Luiza stakk av fra oss, faren hennes også. Vi fikk snakket litt med søstera, og så begynte vi på tilbakeveien. Da oppdaget vi at noen fulgte etter oss. Du skulle sett oss der vi spant avgårde nedover hårnålssvingene i Ladaen til Ojub! Det regnet, vi svingte til høyre og til venstre, det var stupbratt ned… Alt i alt hadde vi en artig tur, vi kom fram til Groznyj sent på natta – og med det samme begynt folk å ringe til Ojub for å varsle om at han umiddelbart måtte komme seg ut av Tsjetsjenia.

Etter Bajtarki blinket det voldsomt i alle varsellamper. Ramzan og Lorden var visst rasende. I all hast fikk Memorial sendt Ojubs kone og barn til Moskva, og deretter til Sveits. Ojub var sammen med dem der i tre måneder, før han reiste tilbake igjen. Han kunne slett ikke tenke seg et liv borte fra Tsjetsjenia og arbeidet sitt.

Ojub hadde aldri gått i detalj til familien sin om hva han faktisk jobbet med.

— Vi trodde at han hadde en vanlig jobb, i staten, forteller søstera hans. — Siden alt var offisielt, en organisasjon med et navn. Memorial jobber jo ikke bare i Tsjetsjenia, men i alle byer. Derfor bekymret vi oss heller ikke.

— De innså ikke alvorlighetsgraden, forklarer en kollega av Ojub. — Ellers ville de naturligvis ikke ha kommet tilbake. Jeg kan huske at de diskuterte, Ojub sa: «Nei, nei», men de skjønte det ikke: «Jammen, du bor jo der. Vi har også lyst til det!»

De vendte tilbake etter et halvt år – bare forlot alt og satte seg på flyet hjem til Ojub. De ga blaffen i at de hadde fått flyktningstatus i Europa.

En gutt som går foran en mur dekket av grafitti i Grozny. Bilde: Dmitry Markov for Medusa

Kapittel 16: De to kapteinene

At Memorial greide å overleve i Tsjetsjenia i nesten ni år etter Natasjas død, var et rent under. Det skyldtes delvis at Ojub i 2010 helt uventet fikk en makker.

Igor Kaljapin minner om en bulldogg – kortvokst, tettbygd, alvorlig og fryktløs, og med et jerngrep av et håndtrykk. Han studerte fysikk, og ble utvist fra universitetet under perestrojka på grunn av deltakelse i studentprotester. På 90-tallet drev han business i hjembyen Nizjnij Novgorod. Så ble han arrestert på falske anklager om underslag. Han ble stygt torturert mens de prøve å banke en tilståelse ut av ham. Da han hadde sluppet ut, engasjerte Igor seg i rettighetsarbeid, og stiftet organisasjonen Komiteen mot tortur (Komitet protiv pytok, KPP). Gradvis ble KPP den mest slagkraftige organisasjonen i Russland som arbeider for få fengslet politi- og fengselsansatte som bedriver tortur. Komiteen er kjent for å drive kriminaletterforskning på et høyt profesjonelt nivå. De kjenner straffeprosessloven ut og inn, og greier å hekte seg fast på offentlige etterforskinger, og på denne måten hindre politiet i å løpe fra sine forpliktelser.

Etter drapet på Estermirova, da det var blitt klart at det var livsfarlig for tsjetsjenske menneskerettighetsforkjempere å arbeide i Tsjetsjenia, tok Kaljapin en besynderlig beslutning og kom Memorial til unnsetning.

— Vi tok i bruk metoden «felles mobile grupper», forteller han. — En gruppe på tre oppholder seg en måned i Tsjetsjenia, etterpå blir de avløst av en annen gruppe. Vi kopierte Den føderale etterforskningskomiteens måte å jobbe på: De drar ikke ut i grupper på mindre enn tre personer. To jobber, og den tredje observerer på avstand mens han holder visuell kontakt. De har alltid med seg et sett med utstyr og alt blir skrevet ned. I Tsjetsjenia visste de at vi har en haug med spesialutstyr, og det skremte dem litt. Selv om det selvfølgelig ikke beskytter mot kuler.

— Alle de kjente sakene som vi tok på oss etter drapet på Estemirova, var det Ojub som ga oss. Orlov sa til meg: «Vi har en ansatt der nede som jobber med hemmelige saker. Han kjenner alt og alle. Gå til kontoret hans, bare ikke snakk med ham om noen av sakene der inne, du vil uansett ikke få noe ut av ham…» Vi møttes, og så gikk vi ut og spaserte en liten tur, minnes Kaljapin. — Og med det samme var det som om det oppstod en felles forståelse mellom oss. Jeg sa: «Vi står klare med traktoren vår, til å hekte den på deres saker og trekke lasset etter oss.» «Jeg vet ikke hvordan folk vil reagere.» «Snakk med dem når jeg er til stede, ellers får de kalde føtter.» «Hvor skal vi møtes?» «Kan de komme til Groznyj?» «Nei, de tør ikke.» «Da finner vi et sted nærmere landsbyene.» Vi hadde liksom helt sammenfallende oppfatninger allerede første gang vi snakket sammen, og det føltes komfortabelt.

Jeg tror også Ojub straks oppfattet Kaljapin som en proff. Dette var selvfølgelig ikke det eneste som forente dem, de er i det hele tatt ganske like. Begge er veldig alvorlige, har kulerunde hoder, og en forunderlig kombinasjon av praktisk sans og idealisme. Kaljapin gikk løs på åtte saker om bortføringer og drap begått av kadyrovtsy.

— Ojub førte oss sammen med ofre og vitner, og det var ikke akkurat spesielt trygt der vi møtte dem. Men han gikk aldri bort sin taktfasthet. Han var stø som en klippe, sier Kaljapin. — Jeg er for eksempel veldig lettskremt. Hvis det skjer noe, trenger jeg noen minutter på å roe meg ned. På refleks kan jeg gå helt berserk og kludre det skikkelig til. Mens Ojub overhodet ikke reagerer med frykt, virker det som. Samtidig er han uhyre snartenkt og tar høyde for alle slags omstendigheter på en gang. Han ville vært en super etterretningsagent. Jeg har alltid følt at han tenker på samme måte som jeg – bare at han ikke hemmes av følelser. Som for eksempel sinne og affekt, han kom aldri i affekt. Og han tøffet seg aldri, det var ikke noe påtatt heltemot. Vi fordelte risikoen rettferdig mellom oss: Denne gangen tar du en større risiko, neste gang er det jeg. For å si det litt enkelt: Vi boret hull, mens Memorial gravde grøfter.

Sakene som KPP påtok seg, ble naturligvis aldri etterforsket formelt.

— Gang på gang viste vi at det er en annen stat som styrer der. Vi sa at de russiske lovene ikke gjelder i Tsjetsjenia, og forklarte hvordan dette foregår. For eksempel: En etterforsker fra Moskva vil inn på en politistasjon hvor noen holdes fastlenket til radiatoren. Men portvakten tar ladegrep og sier: «Stikk, ellers skal jeg pepre deg!» Etterforskeren tilkaller forsterkninger fra Khankala (hovedbasen for russiske styrker i Tsjetsjenia). Men de russiske spesialsoldatene nekter plent å gå ut av bussen, de tør ikke. Et annet eksempel: Etter anmodning fra oss gir den tsjetsjenske innenriksministeren Alkhanov ordre om at noen fanger skal løslates. Men svaret fra politistasjonen er bare: «Jeg gir blaffen i Akhanovs ordre, for Alkhanov er bare en simpel general, mens jeg er slektning til Ramzan!» Da det ble spørsmål om omfanget av dette fenomenet, var det Ojub som ga et tverrsnitt: Hvor mange mennesker som var arrestert, hvor mange som var forsvunnet, hvor mange straffesaker som var reist etc.

Kaljapin forklarte pressen hva slags rettsorden som gjelder i Tsjetsjenia, Kreml rynket pannen, og Kadyrov var tvunget til å trå mer varsomt fram. Ramzan var vill av raseri. Hadde det vært tsjetsjenere, ville de for lengst vært drept eller satt i buret. Men å drepe russere hadde de ikke mandat til. Likevel tok aktivistene fra Nizjnij Novgorod enorme sjanser – når som helst kunne noen plaffe dem ned på ren impuls, og ingen ville ha prøvd å finne drapsmennene. Jeg spurte Kaljapin hvorfor han ikke var redd.

— Vet du hva, det har seg sånn at jeg har vært døden nær flere ganger. Jeg har blitt torturert av purken, etterpå av banditter, de prøvde å henge meg. Så jeg vet hva man tenker i sånne øyeblikk. Man angrer på ting man ikke har gjort, fordi man var redd. Men hva var det jeg var så redd for? Det betyr jo ikke en dritt nå. Jeg har nok en klarere forståelse enn en vanlig person av at livet faktisk tar slutt en dag. Og jeg har alltid undret på hva som skal være så bra med å dø av sykdom i sin egen seng. Hvorfor det skal være så digg, fatter jeg ikke. Er det en grunn til å feige ut? Til å la være å gjøre noe som er viktig? Jeg er overhodet ikke redd for at de skal knerte meg. Jeg er redd for smerte, for å bli torturert…

Selv om dette åpenbart er Igors tanker, tror jeg at de også gjelder for Ojub.

Arbeidet til KPP hadde en annen, hemmelig effekt, som få visste om. Kaljapin lagde så stor ståhei at myndighetene rettet alt sitt sinne mot ham, og Ojub kunne fortsette å arbeide i det stille. Bare det at KPP var til stede, bidro til at Memorial kunne forbli i Tsjetsjenia såpass lenge. Memorial hjalp mer enn to tusen mennesker den tiden Ojub var leder.

Aktivistene fra Nizjnij Novgorod ble kontinuerlig overvåket. I desember 2014 brøt bevæpnede menn seg inn på KPPs kontor i Groznyj, og satte fyr på det. I juni 2015 slo maskerte menn inn døra, og raserte og plyndret kontoret. Medlemmene av den mobile gruppa klarte å rømme ut gjennom et vindu. I mars 2016 ble KPPs buss stoppet på grensen mellom Tsjetsjenia og Ingusjetia. En maskert gjeng med baseballkøller som ropte «Allahu akbar», slepte aktivistene, journalistene og sjåføren ut av bussen, og ranet og banket opp alle sammen, inkludert kvinnene [13]. Bussen ble stenket i bensin og brent opp. Samtidig hadde et titall menn med automatgevær brutt seg inn på og rasert KPPs kontor i Ingusjetia.

— I vanskelige situasjoner trengte vi bare å utveksle et blikk for å forstå hverandre, sier Kaljapin. — Etter bussbrannen dro jeg rett til Groznyj, jeg måtte innom Memorial. Jeg sa: Jenter, ubåtkapteinene må snakke sammen. Jeg gikk inn til Ojub, og han så på meg med spørsmål i blikket: Du skjønner vel at de hvert øyeblikk kommer til å gjøre noe med deg? Jeg sa: «Jeg skjønner, jeg skal straks gå, vi må snakke fort.»

Samme kveld ble Kaljapin overfalt – det ble klart at KPP ikke lenger kunne holde base i Tsjetsjenia. Ojub ble alene igjen.

Politifolk på Putin Avenue i Grozny. Bilde: Dmitry Markov for Medusa

Kapittel 17: Salaam Aleikum

— Vi opplevde noen ganger at en eller annen bil kjørte etter oss, de skygget oss helt åpenlyst, sier en kvinnelig ansatt i Memorial. — Men dagen etterpå var det ingen bil, og ikke tredje dagen heller – så vi la ikke så mye i det. Vi forstod at de uansett visste at vi finnes, bare at de ikke skjønte så mye av hva nøyaktig det var vi drev med. De siste årene har vi til enhver tid vært klare over at hva som helst kan komme til å skje. Denne vissheten forsvinner naturligvis ikke, den puster deg i nakken. Men når du lever med det konstant, vender du deg til det.

— Det er merkelig, sier en annen kollega av Ojub. — Du forstår hvordan det er, men samtidig tror du at du selv liksom vil slippe unna, bare du følger visse sikkerhetsregler. Du er selvfølgelig bekymret for de andre, men man kan ikke selv være på vakt hele tiden. Du slutter rett og slett å tenke på det, utelukker muligheten for at det kan skje noe med deg. Det er ikke en utvei, det er bare sånn det er.

I 2016 startet et felttog mot «narkomane». «De som forstyrrer freden i Den tsjetsjenske republikk, skal skytes på stedet, til helvete med dem. Lov eller ikke lov – det spiller ingen rolle… Skyt dem ned! Forstått? Assalamu alaikum og problemet er løst! Det er det som loven!», erklærte Kadyrov på et møte om bekjempelse av narkotika. Politiet gikk straks i gang med å utføre ordren. Bare i løpet av 2017 ble det, ifølge Kadyrov selv, arrestert halvannet tusen mennesker. Alle som ble tatt i fylla, ble beskyldt for narkotikalovbrudd. Unge gutter ble slått til de tilsto besittelse, og truet med fengsel for terror eller deltakelse i illegale væpnede grupper om de ikke tilsto. Flesteparten av sakene var identiske: «Den tiltalte har klippet av og tørket flere blader av viltvoksende cannabis.» Absolutt alle tilsto og ble dømt ved forenklet rettergang – den tiltalte føres for retten og dommen faller umiddelbart.

Også i politiske saker ble narkotika-anklager rutine. «Om det så bare er den minste likhet til wahhabittene, her har vi den nye politisjefen, jeg har personlig sagt til ham: ‘Mei dem ned! De du kan putte i fengsel – putt dem inn. Hvis det er mulig å plante bevis – gjør det. Gjør hva du vil og drep hvem du vil!’ Lederen har bedt meg om å gi ham beskjed. Ved Allah, jeg støtter det!», sa nestsjefen i MVD i Tsjetsjenia, Apti Alaudinov, på et møte i Urus-Martan. Republikkens ledere er generelt temmelig frittalende når de uttaler seg på tsjetsjensk.

I april 2016 ble Zjalaudi Geriev bortført, han var en tsjetsjensk reporter fra Caucasian Knot. Siloviker dro ham ut av en buss, slo ham i hodet, dyttet ham inn i en svart Lada, bandt fast hendene hans med ståltråd og kjørte ham ut i en skog. Der ble Zjalaudi slått, kvelt med en plastpose og truet med å bli skutt på stedet. De sa at han kunne komme ut av skogen hvis han skrev under på en tilståelse om narkotikabesittelse – ellers ville han forsvinne. I varetektsfengselet trakk Geriev forklaringen sin, men han ble selvfølgelig dømt og sitter fortsatt inne. (Før ham, i 2014, ble den tsjetsjenske dissidenten Ruslan Kutajev dømt etter samme paragraf, etter at han hadde dristet seg til å trosse Moskvas instruksjoner og Kadyrovs ordre, og markert 70-årsdagen for deportasjonene av den tsjetsjenske og ingusjetiske befolkningen til Sentral-Asia.)

Våren og sommeren 2017 publiserte Jelena Milasjina og Irina Gordienko sine to kjente journalistiske undersøkelser – den ene rundt en massehenrettelse i januar samme år, og den andre rundt jakten på homofile – i Novaja Gazeta. I Groznyj natt til 26. januar ble minst 27 mennesker (men det kan ha vært dobbelt så mange) henrettet ved skyting uten lov og dom. De skal ha vært mistenkt for wahhabisme. Familiene til de fleste av ofrene undertegnet et forhåndsutfylt skjema: «Min sønn/bror reiste fra republikken i slutten av februar for å søke jobb i Moskva. Han retter ingen klager mot det tsjetsjenske politiet.», eller en erklæring om at sønnen hadde reist for å krige i Syria. Ojub hjalp journalistene med å bekrefte opplysningene, dette var en av hans siste undersøkelser.

På våren begynte man å utrydde homofile, over hundre mennesker ble arrestert, svært mange ble torturert og drept. Det ble en internasjonal skandale, menneskerettighetsombud Tatjana Moskalkova overtalte til og med Etterforskningskomiteen til å undersøke saken. Ved årets slutt ble Ramzan Kadyrov, etterfølgende Daudov og Alaudinov, satt på den amerikanske Magnitskij-listen [14] for «medvirkning til utenomrettslige henrettelser, tortur og brudd på menneskerettighetene». Som følge av dette ble Kadyrovs Instagram-konto blokkert. Komisk nok var det dette som gjorde det tsjetsjenske lederskapet aller mest forarget. «Kadyrov mistet ikke bare sin yndlingsleke. Det var hans personlige medium med over tre millioner følgere», forklarer Tsjerkasov.

Den 25. desember kom Magomed Daudov med en offisiell uttalelse om at menneskerettsforkjempere var skyld i Kadyrovs utestengelse fra Instagram: «Hadde det ikke vært for at Russland har moratorium (på dødsstraff), skulle vi hilset disse folkets fiender ‘Salaam aleikum»’ og vært ferdige med dem.»

— Ojub ventet at de skulle komme etter ham, sier Loksjina. — Et halvt år før han ble arrestert, var han en tur i Moskva. Han tok meg til siden: «Tanja, jeg må be deg om en stor tjeneste, kan du love meg å gjøre det?» «Vel», sa jeg, «jeg liker generelt ikke å love noe før jeg vet hva det gjelder.» Det var dessuten veldig ulikt Ojub å starte en samtale på den måten. «Du må love meg, at hvis det skjer noe med meg, å overtale Orlov og Tsjerkasov om ikke å stenge kontoret vårt under noen omstendighet…» Jeg sa: «Slutt, jeg har ikke tenkt å diskutere dette med deg!» «De lytter til deg, de respekterer deg. Hvis kontoret blir stengt, vil det være det aller verste jeg kan forestille meg. Da er det over for godt, og det vil være et svik mot Natasjas minne, hvor skal vel folk gå da?! Du blir nødt til å love meg!» Hva skulle jeg vel si…?

— Noen ganger kunne man forstå hva han gikk og tenkte på bare ut i fra noen få setninger, og da ble jeg veldig redd, sier Sokirjanskaja. — Og av det at han var helt klar over hva han gjorde. Det var så absorbert i ham, han var så overfylt av historiene til alle disse menneskene, all denne sorgen, at han bare fortsatte å holde den samme kursen.

— Jeg husker vi var ute sammen og førte tilsyn, forteller en kollega av Ojub. — Vi kjørte innom en eller annen gate, og plutselig begynte han å legge ut i detalj om en sak: Se her, dette må du vite, her bor det en som er medskyldig i et eller annet lovbrudd, og diverse detaljer som jeg ikke skjønte… Først lyttet jeg litt åndsfraværende, så ble jeg trøtt og sovnet nesten. Men senere begynte det å gå opp for meg at han hele tiden var forberedt på at han ikke ville være her lenger, at han kunne dø. Jeg tenkte at jeg måtte spørre han om igjen, jeg hadde jo ikke fått med meg alt…

Ojub kunne ikke stoppe. Han var allerede gammel, og det var for sent å innse at det ikke gikk lenger. Han hadde mennesker som fulgte ham, og han uroet seg for dem – men førte dem stadig videre.

— Jeg spurte ham litt for tull en gang: «Har du flytta inn på treningssenteret for godt? Går du der hver dag, eller?», sier Loksjina. — «Ja», sa han, og la alvorlig til: «Jeg bare tror det at hvis de tar meg og skal torturere meg, så vil det å være i god fysisk form, hjelpe meg å holde ut…» Han sa det uten et snev av ironi, ikke for å få medlidenhet, ikke for at jeg skulle synes synd på ham. Det var bare en konstatering.

— Tsjetsjenere generelt syns at man skal holde seg i form, forklarer søstera mi. — Hvis en mann har hengemage, regnes det som ukultivert og foraktelig. «Som en kollektivbonde», sier de. Ojub er jo dessuten gymlærer. Men å gå på treningssenteret hver dag når du er 60… Hvorfor det, tenkte jeg. Hvor mye han enn pumper, vil styrkeforholdet være ujevnt. De er jo bevæpnede, unge og mange. Men så en dag var det en lærer som fortalte om en sambygding som kadyrovtsy har dyttet ned i et bagasjerom. Da sa Ojub: «Meg skal de ikke få levende inn i et bagasjerom…» Altså er det viktigere for ham å unngå fornedrelsen enn døden. Det var et sånt scenario Ojub forberedte seg på.

Politi på Putin Avenue i Grozny, september 2018. Bilde: Dmitry Markov for Medusa

Kapittel 18: 200 gram

— Ojub ringte med i nyttårsferien 2017, minnes en kollega. — Han sa: «Er du i byen i ferien? Stikk innom kontoret, det ligger noen pakker i skapet der, ta dem med deg.» Jeg dro innom, og der lå det nyttårspresanger til barna mine. Det var siste gangen jeg pratet med ham.

Den 9. januar, første arbeidsdag i 2018, kjørte Ojub avgårde for å treffe en venn i landsbyen Majtrup. Vennen ventet en times tid uten at Ojub dukket opp. Så prøvde han å ringe, men Ojub tok ikke telefonen. Da ville ikke vennen vente lenger, og kjørte i stedet Ojub i møte. På veien fikk han øye på Ojubs Lada, og ved siden av den stod to biler, en Lada Niva og en UAZ Patriot, og siloviker i grønn kamuflasje med GBR-emblemer [hurtigresponsgruppe]. Vennen stoppet bilen og gikk ut, men Ojub gjorde tegn til at han bare skulle kjøre videre. Han ville ikke blande andre inn i det.

Vennen kjørte et stykke før han snudde og kjørte tilbake – igjen ga Ojub tegn til at han ikke skulle stoppe. Da vennen kom tilbake for tredje gang, var verken Ojub eller politimennene der lenger. Vennen skjønte at de måtte ha dratt til Kurtsjaloj, så han dro dit. Utenfor politistasjonen fikk han se Ojubs bil.

Ojub ble forsøkt presset til å undertegne en tilståelse av narkotikabesittelse, og truet med at ellers ville sønnen hans bli siktet for deltakelse i illegale væpnede grupper. Ojub nektet og sa at ettersom narkotikaen var blitt «funnet» uten vitners nærvær, hadde den ingen som helst beviskraft. Noe slikt hadde ikke politiet forventet – absolutt alle «narkomane» skrev jo under tilståelser. De tok Ojub med seg ut på veien igjen, hvor de iscenesatte at han ble arrestert av trafikkpoliti, og narkotikaen beslaglagt i vitners nærvær. Videokameraene på politistasjonen og i politibilene, som skulle ha dokumentert hele dette sirkuset, var selvsagt ute av drift. I tillegg hadde femten overvåkningssystemer langs veien der de kjørte, «gått i stykker», blant annet kameraene utenfor administrasjonsbygninger og banker. Noen hadde også brutt forseglingen på Ojubs bil, som stod på politistasjonens parkeringsplass, og stjålet dashbordkameraet og GPS-en.

Neste skritt var å banke en tilståelse ut av ham – men så langt kom de ikke. Ojubs venn hadde ringt til Memorial, som sendte en advokat til Kurtsjaloj. Han slapp ikke inn på politistasjonen, de sa til ham at Ojub ikke var der. Men i Moskva var det allerede stor oppstandelse: Oleg Orlov tok kontakt med Mikhail Fedotov, som leder Presidentrådet for menneskerettigheter, og menneskerettighetsombud Tatjana Moskalkova. Om kvelden ble politisjefen i Kurtsjaloj nødt til å innrømme at de hadde Ojub, og at de hadde siktet ham for narkotikabesittelse. De skulle visstnok ha funnet 200 gram marihuana i bilen hans.

Etter alt å dømme ble ikke Ojub torturert. Men de presset ham veldig hardt, slik de pleier, og truet med å gå etter familien hans. Dette kom fram tre dager senere, da Ojub ga advokaten sin et brev adressert til sjefen for Etterforskningskomiteen, Aleksandr Bastrykin. «Den 9. januar 2018 ble jeg pågrepet av ansatte i Kurtsjaloj politidistrikt, og et narkotisk stoff ble plantet i bilen min. En oppkonstruert straffesak er blitt reist mot meg. Bevisene mot meg er fullstendig manipulert. Jeg har ikke erkjent straffeskyld, og kommer heller ikke til å gjøre det. Jeg vil at De skal vite, at hvis jeg på et senere tidspunkt på noe vis skulle komme til å tilstå å ha begått de lovbrudd som jeg anklages for, så betyr det at jeg har blitt tvunget til å erkjenne meg skyldig, enten ved fysisk mishandling eller utpressing.» Hvis Ojub var usikker på seg selv, tyder det på at han hadde det vanvittig tøft.

I en tale på tsjetsjensk TV kalte Ramzan Kadyrov Titiev for en narkoman og utdypet: «De (menneskerettsforkjemperne) snakker om ting som ikke fins, men selv om det hadde fantes, og han snakker om det, og skriver om det, da går han imot sitt eget folk. Han er vårt folks fiende. De har ikke noe fedreland, ingen nasjon, ingen religion. Det undrer meg veldig at en som jobber for dem, påstår at han er tsjetsjener. Derfor skal jeg fortelle dere hvordan vi skal knekke ryggraden på våre fiender…»

Natt til 17. januar satte ukjente, maskerte menn fyr på Memorials kontor i Nazran. Den 19. januar ble kontoret i Groznyj ransaket, og angivelig ble det funnet to sigaretter med narkotika. Den 22. januar ble Memorials bil i Makhatsjkala i Dagestan satt i brann, noen av de ansatte der hadde engasjert seg i saken mot Ojub. En SMS ble sendt til kontorets telefon: «Dere vandrer på kanten av stupet. Steng! Neste gang brenner vi kontoret med dere inni. Bilen var en advarsel.» Politiet i Makhatsjkala slo bare hjelpeløst ut med armene: «Hva skal vi gjøre? Det er jo kadyrovtsy.»

Min første tanke, da jeg hørte at de hadde plantet narkotika på Ojub, var «Gudskjelov!» Vennene hans hadde innsett at det ikke ville ende bra for ham. Han hadde ingen planer om å dra sin vei, så alternativet var døden.

— Jeg tenkte at kanskje Allah hadde ordnet det hele for at vi skulle stenge kontoret, sier en kollega. — For sånn som det er nå, er det som å slåss mot vindmøller. Det er vondt å ta inn over seg at det er meningsløst å kjempe mot dem, at det bare fører ulykke over våre egne …

— Der og da følte vi alle en slags takknemlighet til MVD: Takk for at han lever, skrev Lena Milasjina.

Foruten den plantede narkotikaen ble det også fremskaffet et «vitne», Amadi Baskhanov, som skulle ha sett Ojub røyke hasj ute på gata midt på lyse dagen. Men før vitnekonfrontasjonen ble politiets plan punktert – Ojubs advokat Pjotr Zaikin la merke til at Ojub skilte seg altfor mye ut: Han hadde på seg flippflopps, mens figurantene hadde sko, og advokaten krevde at dette skulle rettes opp i.

Scenen som utspilte seg under vitnekonfrontasjonen ble beskrevet av Milasjina i Novaja Gazeta: «Vitnet viste alle tegn til å være ruset. Pupillene var enorme, på størrelse med irisen. Han bevegde seg veldig sakte, stod og vaklet, og reagerte overhodet ikke på etterforskeren. Vitnet hadde på seg en råflott skinnjakke, som åpenbart ikke var hans egen, fillete bukser og istykkergåtte sko uten snøring. Håret var så skittent at det hadde floket seg sammen og hanger i tjafser som istapper. Vitnet stinket som om han ikke hadde vasket seg på ukesvis. Det var tydelig at han først kom til seg selv da politimennene dukket opp. Da han fikk se dem, fór han sammen og gjorde et forsøk på å gjemme seg i hjørnet. Gjentatte ganger stilte etterforskeren ham spørsmål, men det kom ingen svar fra vitnet. Det var helt åpenbart at han ikke visste hvem Ojub var. Han forsøkte å fokusere på føttene deres, som om han lette etter et hint.»

Den forfjamsede etterforskeren noterte først sannheten i protokollen, at vitnet ikke kunne gjenkjenne Ojub. Men senere erklærte han at det hadde vært en glipp, at gjenkjennelsen egentlig hadde funnet sted, bare at han hadde notert feil.

Advokat Zaikin ble demonstrativt satt under overvåkning. Bilen han brukte, ble påtent. Ojubs andre advokat, Aslan Telkhigov fra Memorial, ble nødt til å rømme fra Tsjetsjenia på grunn av trusler.

Tre uker etter at Ojub var arrestert, sa Kadyrov: «Det at hun har ‘solgt seg’, fant vi ut etterpå. Hun har diskreditert imaget til vårt folk overfor Vesten og Europa. Vi forstod at hun var et svin etter at vi hadde tatt henne med narkotika…» Ramzan omtalte Ojub i hunkjønnsform – slik han tidligere hadde gjort med den drepte, homofile sangeren Zelim Bakajev.

Ojubs kone og barn rømte fra Tsjetsjenia like etter arrestasjonen. Men politiet i Kurtsjaloj holdt sitt løfte: I mai arresterte de en av Ojubs nevøer og siktet ham for narkotikabesittelse.

Kapittel 19: I rettssalen

Ojub sitter inne i buret og ser småflau ut. Han syns nok at det er litt ubekvemt at alle kommer hit for hans skyld. I pausen brøyter jeg meg fram til ham og sier at jeg har fått høre flere fine ting om ham på en uke enn jeg noen gang har hørt om noen andre. Ansiktet hans forblir en følelsesløs maske, han er visst brydd.

— For Ojub var «narkoman» et stygt skjellsord, sier Loksjina. — Når han snakket om tsjetsjenske siloviker som virkelig hadde skjemmet seg ut, mumlet han gjennom sammenbitte tenner: «Narkoman…» Han kunne tydeligvis ikke forestille seg at noen kunne gjøre slike grusomme ting uten å være påvirket av et eller annet stoff. Så det at noen på alvor tror at han selv er narkoman, og en langer, det må være helt forferdelig for ham.

På de første rekkene sitter menneskerettsforkjempere, på de bakerste sitter solbrune bønder fra Kurtsjaloj med tubeteikaer [tradisjonelle broderte kalotter], og Ojubs slektninger og naboer.

— Det er ikke et eneste menneske i landsbyen som tror at de har funnet narkotika på ham, sier en av naboene. — Aldri i livet. Da vi gikk på skolen, kjeftet han til og med på rektor og inspektøren for at de røykte. Og den mannen som de viste fram på TV, som liksom var en nabo og som bakvasket ham, er det ingen i landsbyen som vet hvem er. Hadde de visst det, ville han vært borte for lengst, så opprørte som folk ble.

— Hadde de plantet en pistol på ham, hadde det virket mye mer realistisk, sier en av vennene. — Men narkotika – alle vet jo at han ikke kan fordra røyklukt engang. Jeg er ganske sikkert på at det hadde vært lettere for ham hvis de påstod at han hadde drept noen. Men her bare går det i den samme gamle tralten, de har denne pakken med 200 gram, som de tar ut og inn av safen.

— Det kommer fem tusen mennesker til moskeen vår, sier Jakub Titiev. — Samtlige er villige til å vitne for Ojub. De første dagene strømmet det på med folk hjemme hos oss, alle kom for å vise sin medfølelse.

— Han ga med denne bønnekransen, sier nevøen og viser meg en lilla bønnekrans med dusk. Som alle ting som kommer fra Ojubs hånd, er den svært omhyggelig utført. — Han laget den i fengselet, av brød og kaffebønner. I brevene til oss skriver han alltid: «Unnskyld for at alt dette skjer på grunn av meg, for at dere gråter i rettssalen…» Som alltid spurte tante ham: «Har du fått spist? Har du mat?» Han sa: «Har du ikke annet å spørre om? Du snakker alltid om mat, det er ikke mat jeg tenker på akkurat nå…» Neste dag skrev han et brev: «Unnskyld, min kjære, jeg mente ikke å såre deg.» Jeg gikk også bort til ham: «Ojub, skal vi sende noe til deg?» Han sa: «Send cola.» Jeg ble overrasket: «Du drikker da ikke cola?» «De som sitter på cella med meg, de har lyst på cola…»

— Han hadde drømt om storebroren sin, som er død, sier nevøen. — Han sa til oss: «Jeg drømte at broren min ba meg om penger. Han lønna mi kommet? Gi den til de fattige.» Til og med nå ønsker han å hjelpe alle…

Jeg var kun på et rettsmøte, resten kjenner jeg fra transkripsjoner og det kollegene har skrevet, i hovedsak Lena Milasjina.

Retten avhører det ene vitnet etter den andre – 28 ansatte fra Kurtsjaloj politidistrikt, som ikke husker noe som helst. Domstolene i Tsjetsjenia stiller svært små krav, så etterforskerne er heller ikke særlig drevne i å utføre jobben sin med omhu, og de kommer dårlig forberedt til retten. De har selvfølgelig blitt brifet i hva de skal si. Forklaringene de har gitt under den innledende etterforskningen, er identiske ord for ord: Jeg kjenner ikke Titiev, har aldri sett ham, ikke pågrepet ham og ikke tatt ham inn. Tanken er å tilbakevise Ojubs forklaring om den første pågripelsen. De sier at det var trafikkpolitiet som stoppet ham og tilkalte etterforskere, at de selv ikke hadde noe med det å gjøre. På brifingen har de tydeligvis bare fått ordre om å si «Jeg husker ingenting». Det at advokatene stiller mange ulike spørsmål, hadde de visst ikke tenkt på.

— Hva slag bil bruker dere i patrulje?

— Jeg husker ikke.

— Hvilken farge er det på uniformene deres?

— Jeg husker ikke.

— Hva er kallesignalet deres?

— Jeg husker ikke.

— Forsvaret driver gjøn med vitnene! Jeg ber om at dette protokollføres, innvender aktor opprørt.

Ingen vet hvor mange politifolk som var på vakt, hvem som var overordnede, hvordan pågripelser registreres, hvem de har avgitt forklaring til under etterforskningen – de vet ingenting. Nok et vitne gjentar at han ikke har pågrepet Titiev og ikke kjenner ham.

— Kjenner du meg ikke? Jeg har vært hjemme hos deg hundre ganger, sier Ojub. — Har du glemt at vi er i slekt også?

Kurtsjaloj politistasjon har aldri hatt en Lada Niva og en UAZ Patriot. Ingen har brukt eller sett noen grønn kamuflasjeuniform med GBP-emblemer.

— Men her på Instagram-profilen din har du jo på deg en sånn uniform.

— Eh… jeg har en hjemme, jeg bruker den der.

— Hva betyr GBR da?

— Jeg vet ikke.

Når turen kommer til dem som plantet narkotikaen, ser vi en endring i oppførselen – de svarer aggressivt og ler mye og utidig. Nurid Salamov, som først ledet etterforskningen og ble tatt av saken etter tabben med vitnekonfrontasjonen, syns alt er morsomt: forsvarerens spørsmål om hvilken dato det stod på merkelappene han hadde forseglet Ojubs bil med, spørsmålet om Titiev hadde våpen på seg, oppfordringen om å presisere hvilke etterforskingsskritt han hadde gjort.

— Jeg er ikke min plikt å vite det, jeg husker ikke hva jeg gjorde, det var mange etterforskingsskritt. Tror De at jeg bare har en sak til behandling, eller?, ler Salamov.

Salamov hadde ikke engang tatt fingeravtrykk av pakken med marihuana som var «funnet» på Ojub.

Det er et endeløst ping-pongspill, variasjoner over en og samme dialog. Forsvareren: «Du er helt elendig til å lyve!» Vitne: «Du har uansett ingenting å komme med, gå hjem og vogg!»

— Er du troene?, spør Ojub plutselig etterforskeren.

— Ja…

— Hvilken tro har du?

— Hva mener du?, svarer Salamov forvirret. — Islam, selvfølgelig.

— Fordi kanskje det finnes en tro som tillater en å lyve. Men i islam er det en synd. Da etterforskingen ble pålagt deg, hva var din plikt å gjøre da, som en troende muslim? Å avdekke sannheten, eller å bevise min skyld?

— Avdekke sannheten…, svarer Salamov veldig stille.

— Men hva gjorde du?

— Tiltalte, jeg avviser spørsmålet ditt. Dette er ikke en shariadomstol!

Den 22. august talte Ramzan Kadyrov til tsjetsjensk politi:

«Alt slags korrupt pakk kommer reisende fra over hele verden, fra hele landet til denne rettssalen. Som om det ikke finnes andre problemer i Russland og i verden enn én narkoman. Mine rettigheter forsvarer de ikke! Jeg har med urette blitt satt på sanksjonsliste, kontorene mine er blokkert uten som helst grunn. Til og med hestene mine har de tatt fra meg, jeg kan ikke få dem hjem! Hvis jeg ikke får lov til å reise til Europa og Vesten, så sier jeg dere: Menneskerettsforkjempere har ingen rett til å gå på mitt territorium! Jeg har innført sanksjoner mot dem! Inntil videre tillater vi det, la dem vandre rundt! Kom til Sjali [hvor rettssaken mot Titiev gikk], til Groznyj. Men når rettssaken er over – da er det over! Jeg erklærer herved til menneskerettsforkjemperne: Etter rettsaken vil Tsjetsjenia være forbudt område for dem, på lik linje med for terrorister og ekstremister.»

Men de ventet ikke på dommen. Den 20. september begjærte plutselig aktor lukkede dører. Begrunnelsen var at politimennenes personopplysninger var gradert informasjon, og at det ville være en fare for deres sikkerhet om de ble offentliggjort. Dette er ikke er annet enn fordømt sludder: Informasjon om personellet i spesialstyrkene som driver kontraterrorisme, er gradert, men det er ikke opplysninger om de ansatte på en lokal politistasjon i Kurtsjaloj. Tatt på senga av denne vendingen, ba Ojubs advokater om en pause for å nedlegge innsigelse.

— Skal dere virkelig skrive en innsigelse? Hva er poenget med det?, spurte dommeren plutselig uten omsvøp. Dommerens beslutning gjentok begjæringen ordrett. Det later til at vi ikke får se Ojub i rettssalen mer. (Fra og med den 27. september gikk møtene igjen for åpne dører. Det skjedde etter at denne teksten var publisert. Meduza. Red.anm.)

Hvorfor har Ojub blitt den har er? Kan hende fordi han rett og slett syntes synd på moren sin. Hele livet har han forsøkt å gjøre det som er rett. Men verden var visst ikke sånn som bestemor og bestefar hadde lært ham. De hadde sagt at hvis man bare gjorde som heltene i eventyrene, så kunne man redde alle. Men det gikk ikke. Elevene som han var så glad i, er døde. Natasja er død. Saken han har viet livet til, er gått i grus. Nå er han puttet i et bur og vist fram på TV som en narkolanger.

— Du får gå sånn i dag, Ojub. Når du setter deg, legger ingen merke til det.

Oyub Titiev snakker med sin kollega Oleg Orlov under et rettsmøte i Groznyj i mars.

Kapittel 20: Komsomolskoje

Etter rettsmøtet sitter jeg sammen med noen fra Memorial på kafeen Central Park, som er oppkalt etter TV-serien «Venner for livet» og ligger på Putin-avenyen. På veggene henger det fotografier av gamle New York, mellom bordene vandrer vakre servitriser med hijaber. Plutselig får Tsjerkasov en melding: «Vi har fått informasjon om at en ung mann er blitt drept på politistasjonen i Komsomolskoje, vi har farens navn og telefonnummer.» «Da får vi vel dra, da…», svarer en av jentene.

Vi rådfører oss med kontoret i Moskva.

— Ikke ring nå, telefonen hans blir helt sikkert avlytta, de kommer til å være der før dere. Kjør til landsbyen og ring ham derifra, spør etter adressen og så drar dere dit med en gang.

— Men om vi ikke får tak i ham?

— Bare kjør til landsbyen og spør noen der om adressen. Alle er på vei dit for å kondolere. Ta på dere sjal, så vekker dere mindre oppmerksomhet.

Jentene tar på seg sjal og kjoler. Begge er russiske, de ser ut som de kommer fra Rjazan, det går greit, for det finnes jo mange slags tsjetsjenske kvinner. Men hipsterskoene avslører dem på mils avstand.

— Skal vi ta en delebil?

I Groznyj finnes det visst en bildelingsordning – det er akkurat som i Europa. Vi drar til Komsomolskoje. Det er veldig uhyggelig. Vi ringer, men ingen svarer. Vi finner en gruppe eldre på en benk, og spør dem hvor den dreptes far bor. De kikker forundret på oss, men gir en detaljert forklaring. På veien dit får jeg vite hva som har skjedd: Politiet lette etter den unge mannen, og da han skjønte hvilken vei det bar, gikk han i dekning. Men faren hans stolte på at de ville finne en løsning, og at politiet ville la ham gå, så han tok selv sønnen med til politiet. Neste dag brakte de sønnen tilbake til ham – han var død, med spor etter tortur på kroppen. I samme slengen tok de med seg en av naboguttene.

Jeg skulle ha gitt mye for å ha stått sammen med nevøen min og de andre, og delt deres skjebne den gangen, for å ha sluppet å se det som har skjedd med Tsjetsjenia.


Oyub Titiev

Det er en flott gjenoppbygd landsby, gaten, gjerdene, portene, de anspente blikkene fra naboungdommene på motsatt siden av veien. Faren er ikke her, han ble tatt med til politiet for tre timer siden. Moren, en eldre bondekone med grått ansikt, er ute i gården. Hun takker høflig og livløst for kondolansene. Etterpå siger hun sammen på en liten benk, hun har ikke krefter til å stå. Sønnen ble gravlagt dagen i forvegen, uten noen minneseremoni, slik kadyrovtsy hadde gitt ordre om, for at ingen skulle få se sporene etter tortur og lage bråk. Enken titter fram fra utekjøkkenet, bare en ganske ung jente. Hun sier noe, ansiktet er stivt og blåhvitt, som fajanse. Hun må tilbringe resten av livet alene med to barn – eller gifte seg på nytt og miste barna (i vainakh-samfunn forblir barna alltid i farens familie).

Faren dukker opp. Han kommer fra politistasjonen hvor han har blitt forklart hvordan han skal te seg. En vanlig bygdemann, han går treigt og litt ustøtt. Vi forklarer hvem vi er.

— Takk skal dere ha. Takk. Alt er i orden, ingenting har skjedd…

— Men sønnen deres er død?

— Ja.

— Hvordan skjedde det?

— Å, han bare… Han sluttet å puste…

Da jeg hadde skrevet ferdig denne reportasjen, ga jeg den til Ojub i fengselet. Han skrev et brev til meg som svar. Brevet dreide seg nesten i sin helhet om elevene som døde. Etter tjuetre år tenker han fortsatt på dem:

«De dro ikke ut sammen med meg, og jeg støtte ikke på dem der ute. Det var en idiot fra landsbyen vår som samlet dem. Samtlige av dem kunne ha nektet uten at noen ville ha fordømt dem av den grunn. Det var ingen som hadde rett til å kommandere noen. Alt var frivillig. Folk dannet selv grupper og gjorde motstand der de kunne.

Jeg visste at de samlet seg et eller annet sted, men jeg visste ikke hvor. De ble sendt ut på en helt åpen slette, og alle hadde bestemt seg for å dø. Min feil var at jeg ikke sporet dem opp, ikke var sammen med dem, men bare lot dem seile sin egen sjø. Hadde jeg vært der med dem, hadde jeg fått dem bort derfra uten kamp. Nitten mennesker omkom der, de fleste var mine tidligere elever, tre var mine tremenninger og en var min nevø, som hadde vokst opp i min varetekt. Den fjerde dagen greide vi å få reddet ut elleve lik, jeg samlet dem sammen, noen av dem del for del. Noe slikt er vanskelig å slette fra hukommelsen. Jeg skulle ha gitt mye for å ha stått sammen med nevøen min og de andre, og delt deres skjebne den gangen, for å ha sluppet å se det som har skjedd med Tsjetsjenia.»

Fotnoter

[1] Memorial er en rettighetsorganisasjon som er aktiv i flere postsovjetiske land. De arbeider blant annet med å dokumentere overgrep begått i Sovjetunionen, og brudd på menneskerettighetene i dagens Russland. Memorials første formann var Andrej Sakharov.

[2] Et sett av tradisjonelle regler, normer og skikker som praktiserer blant muslimer i Nord-Kaukasus. Adat er sentralt i tsjetsjeneres levemåte og finnes for nærmest enhver sosial sammenheng.

[3] Her refereres det til dedovsjtsjina, veteranvirksomhet eller «bestefedrenes styre», som betegner en sosial hakkeorden i Den røde armé og den russiske hæren, der mer erfarne vernepliktige mobber og mishandler rekrutter. Rekruttene må typisk utføre nedverdigende tjenester og utsettes for vold, noen ganger med døden til følge.

[4] Kurtsjaloj er en større selo (en større landsby eller liten by) og administrasjonssenter, ca. 30 000 innbyggere.

[5] Dsjokhar Dudajev var president for Den uavhengige tsjetsjenske republikken Itsjkeria fra 1991 til 1996, og ledet den tsjetsjenske motstanden i den første Tsjetsjenia-krigen.

[6] Det offisielle navnet på russiske føderale styrkers masseinterneringsleirer under Tsjetsjenia-krigene.

[7] Nakh eller vainakh er en fellesbetegnelse for folkegrupper som blant annet tsjetsjenere og ingusjetere tilhører.

[8] Aslan Maskhadov var en av lederne for den tsjetsjenske uavhengighetsbevegelsen og andre folkevalgte president for Tsjetsjenia (siden 1997).

[9] Brukes om personer med bakgrunn i innenriksstyrkene, militæret og sikkerhetstjenestene.

[10] Eg. ‘kadyrovene’ eller ‘Kadyrovs menn’, opprinnelig en betegnelse på den personlige sikkerhetsstyrken til Akhmad Kadyrovs, Ramzan Kadyrovs far. Styrken ble formelt oppløst i 2006, men mange av medlemmene fikk posisjoner i det tsjetsjenske politiet, militæret og statsapparatet. ‘Kadyrovtsy’ benyttes i dag som en betegnelse på medlemmer av politi- og sikkerhetsstyrker under Kadyrovs kontroll.

[11] Det russiske innenriksdepartementet, organiserer blant annet politiet og innenriksstyrkene.

[12] En sentral separatistleder, ledet blant annet angrepet på Dagestan i 1999 som utløste den andre Tsjetsjenia-krigen, ble angivelig drept av russiske spesialstyrker i 2006.

[13] Blant dem var den norske journalisten Øystein Windstad fra Ny tid.

[14] Magnitskij-loven, oppkalt etter den russiske juristen Sergej Magnitskij som døde i russisk fengsel i 2008, har til hensikt å straffe menneskerettighetsforbrytere verden over. Loven ble først innført i USA, og siden har også andre land vedtatt liknende lover.

Kontakt

Employee

Inna Sangadzhieva

Seniorrådgiver, Russland og HviterusslandE-post: [email protected]Telefon: +47 97 69 94 58
Read article "Inna Sangadzhieva"

Employee

Hilde Sandvær

KommunikasjonsrådgiverE-post: [email protected]Telefon: +47 95 72 21 08Twitter: @HSandvr
Read article "Hilde Sandvær"