Flykter fra lånt hjemland

Mange etniske armenere pustet lettet ut da våpenhvilen i Nagorno-Karabakh ble undertegnet. For innbyggere i Kalbajar ble livet snudd på hodet over natten.

En av regionene som er mest påvirket av krigen i Nagorno-Karabakh er Kalbajar. Denne reportasjen er skrevet fra Kalbajar-distriktet, av frilansjournalist Morten Risberg som fikk støtte av Den norske Helsingforskomité for å dokumentere situasjonen i Armenia og Nagorno-Karabakh under krigen i oktober 2020. Du kan også lese denne artikkelen (på engelsk) om de etniske aserbajdsjanerne som måtte flykte fra Kalbajar i 1993, og som nå kan returnere.

Her kan du lese vårt brev til utenriksminister Ine Eriksen Søreide, om behovet for en internasjonal undersøkelseskommisjon for å dokumentere krigsforbrytelsene begått under krigen.

Om vi kan bo sammen med Aserbajdsjanere? Aldri, aldri! De er fiendene våre, og de drepte sønnen min. Hvordan kunne jeg vært nabo med dem?

Antaram Melikan (63) står utenfor hjemmet sitt i landsbyen Kalbajar – som ligger i provinsen med samme navn. Kalbajar tilhører egentlig Aserbajdsjan, og er ikke en del av Nagorno-Karabakh, men har likevel vært kontrollert av etniske armenere siden våpenhvilen i 1994 – og helt frem til nå.

Landsbyen ligger spektakulært og øde til i et dramatisk fjellandskap. En urolig stemning ligger over stedet, og inntil husene står det biler og lastebiler som fylles opp med personlige eiendeler. Smilene har for lengst forlatt landsbyen – i god tid før lokalbefolkningen.

Ukjent fremtid

Det er kun dager siden krigen stanset, og 25. november tar Aserbajdsjan igjen over kontrollen over distriktet. Aller først fikk lokalbefolkningen beskjed om å komme seg vekk til 15. november, men kort tid etter ble overdragelsen utsatt med ti dager.  Før distriktet igjen faller i Aserbajdsjans hender, akter Antaram å pakke sammen livet og ta med familien til et trygt sted.

– Jeg vet ikke hvor vi skal dra enda – kanskje inn til Armenia. Hvis vi blir her kommer Aserbajdsjanerne til å drepe oss, det er det ingen tvil om. Den ene sønnen min tjenestegjorde i krigen, og han er nå død. Naboene våre forsøkte å flykte mens krigen fortsatt pågikk, men de ble truffet av artilleri.

Antaram har bodd i Kalbajar i 22 år, og forteller at han har vært lykkelig som innbygger i landsbyen. Nå tar han med familien, inkludert svigerdatteren og hennes tre barn, og rømmer fra det de anså som eget hjemland.

– Det armenske folket gjorde det de kunne, men vi var for få. Dette er vårt land, og jeg håper vi en gang kan føde barn her igjen – men ikke enda. Jeg har tro på at vi kan returnere en gang i fremtiden, forteller svigerdatteren Ani (29).

Forvist befolkning

Landsbyen Kalbajar har nå omtrent 600 beboere som utelukkende er etniske armenere. Dette er en drastisk nedgang fra 80-tallet, da det bodde rundt 24 000 mennesker – både aserbajdsjanere og kurdere – i det som var en betraktelig større by.

Disse ble alle jaget og fordrevet av Nagorno-Karabakh-krigen som fant sted mellom 1988 og 1994. Restene etter dette kan skues i alle retninger rundt dagens Kalbajar – hvor det ligger utplukkede ruiner fra en mengde hus i det omkringliggende landskapet. Etter 1994 ble armenerne oppfordret til å bosette seg i områdene som tidligere var bosatt av Aserbajdsjanere, og myndighetene tilrettela med å gi bort tomter.

På samme tid ble etniske armenere fordrevet fra Aserbajdsjanske områder. En av disse var Alexander (56) som nå også flykter fra Kalbajar med familien.

– Jeg er en flyktning fra Baku, fra da de begynte å slakte armenere i Aserbajdsjan. Vi tapte alt da vi måtte rømme, så vi flyttet til dette området da det ble frigjort. Vi fikk til og med tildelt en tomt av myndighetene.

Alexander har fått frist til 25. november – men han ønsker likevel å komme seg av gårde så fort som mulig.

– Jeg har få dager på meg. Hva burde jeg gjøre? Skal jeg vente her til de kommer og begynner å drepe oss? Eller skal jeg flykte med en gang? De aller fleste forlater landsbyen i dag – det er ingen annen utvei, forklarer Alexander mens han gestikulerer kraftig. Han står utenfor et tomt hus, sammen med konen, sine to barn, og to barnebarn.

Datteren til Alexander graver opp de beste rosebuskene før de forlater hjemmet. Datteren hennes følger med. Foto: Morten Risberg

Familien til Alexander akter å dra så snart som mulig.

Alexander har både en bror og en fetter i Armenia, og planen er å bo midlertidig med dem. Han har likevel liten tro på at han noensinne får returnere til hjemmet sitt i Kalbajar.

– Med mindre myndighetene får til en avtale om at Kalbajar igjen skal være del av Artsakh – men det kommer nok ikke til å skje med det første.

Flykter med alt de kan bære

I tillegg til å laste opp personlige eiendeler, er det flere langs hovedgaten som river av takplater, gulvfliser, og andre byggematerialer som de ønsker å ta med seg på ferden. En mann som står på toppen av en husvegg og kaster mursteiner på lasteplanet, forteller at han er en forretningsmann som kjøper materialer fra de flyktende familiene.

Mens vi prater dundrer flere lastebiler forbi – fullastet med møbler, materialer og mennesker – i håp om å finne et trygt sted å være før regionen igjen blir overført til Aserbajdsjanske myndigheter. Det er ingen tegn til at noen vil forsøke å bli igjen.

Grisha og familien ønsker å dra innen få timer, og frykter for livene sine hvis Aserbajdsjanerne kommer før de rekker å forlate landsbyen. Han har bodd i Kalbajar i 21 år, og har 22 barneban.

Grisha og familien ønsker å dra innen få timer, og frykter for livene sine hvis Aserbajdsjanerne kommer før de rekker å forlate landsbyen. Han har bodd i Kalbajar i 21 år, og har 22 barneban.

Armen har kjempet ved frontlinjen siden krigen startet, og kom hjem fra Shushi for to dager siden. Nå pakker han og kona sammen alle eiendelene, og planlegger å flykte så snart som mulig. Kunstverkene på veggen er malt av datteren – men disse anser han som tapt.

Familie, eiendeler og materialer er likevel ikke alt armenerne tar med seg. Langs hovedveien som svinger seg gjennom Kalbajar – finansiert av den armenske diasporaen – står flere titalls, kanskje hundrevis tømmerhoggere som forsøker å felle så mange trær som mulig før de mister provinsen.

– Vi pleier å felle trær her hvert år, men denne gangen haster det – veldig, forklarer en av tømmerhoggerne langs veien. Han lar seg avbilde, men han vil ikke oppgi navn.

Tømmer blir fraktet vekk i lastebiler, i bagasjerom, og i bakseter på bilene. Det er tydelig at beboerne vil unnvære minst mulig til aserbajdsjanerne som nå skal ta tilbake landet.

Køen står tett ut fra Kalbajar i retning Armenia, med biler lastet med tømmer, eiendeler og flyktninger. Trafikken går også i motsatt retning, blant annet med russiske fredsstyrker som skal forsikre en konfliktfri prosess rundt overdragelsen – en tilstedeværelse som kun bidrar til følelsen av drastisk omveltning av hverdagen.

Men køen i motsatt vei er også fylt med sivile armenere, for de som ønsker å besøke kulturelle og historiske severdigheter før overdragelsen. Blant annet blir det arrangert bussturer fra Jerevan til Dadivank-klosteret i Kalbajar.

Dadivank ble bygd mellom 900- og 1300-tallet, og ligger pittoresk plassert i en skogkledd fjellside langs veien til Stepanakert. Klosterehet og har i all tid hatt stor, religiøs betydning for etniske armenere, og nå har de kun noen få dager på å besøke klosteret. Mange tror det vil bli for siste gang.

Destruksjon av kulturell symbolikk

I løpet av de årelange konfliktene rundt de omstridte regionene har det blitt dokumentert flere hendelser med destruksjon av viktige, kulturelle bygninger og symboler fra begge sider. Armenerne som nå besøker klosteret, lever derfor i den tro at Aserbajdsjans overtagelse vil bety et garantert tap av de historiske bygningene. Armenske myndigheter uttrykte også bekymring for fremtiden av kristne artefakter, til tross for at Aserbajdsjan har lovet å ta vare på steder av historisk eller spirituell betydning. Frykten for tap av symbolske bygg ble også kraftig forsterket da den ikoniske kirken i Shushi ble bombet – som mange armenere antar var en villet og målrettet handling fra de aserbajdsjanske styrkene.

Russiske fredsstyrker har uttalt at de skal stå for sikkerheten rundt Dadivank – men armenerne tror klosteret likevel vil forbli utilgjengelig for dem, så lenge Aserbajdsjan kontrollerer området.

Følelsen av skuffelse og fortapthet er til å ta og føle på i folkemengden rundt klosterplassen – spesielt i dåpssalen, hvor mange av de tilreisende utnytter de siste dagene for å døpes av klosterets prest – Hovannes.

Hovannes var selv med i kampene i regionen tidlig på 90-tallet, og forklarer at han var med på det han kaller «frigjøringen» av klosteret. Siden den gang har han voktet klosteret og gjennomført både gudstjenester, vielser og dåp.

Selv akter han å være ved klosteret til siste slutt, for å passe på både folk og bygninger. Fremtiden er han likevel usikker på.

– Jeg trodde verden ville høre ekkoet fra bombingen av kirken i Shushi, men de har lukket ørene. Nå vil jeg bli her så lenge Gud trenger meg.

Disse soldatene kom frivillig fra Jerevan da krigen startet. De var med på frontlinjen ved Shushi frem til krigens stans, og er nå på vei hjem. Foto: Morten Risberg

Både barn og eldre utnytter sjansen til å bli døpt i Dadivank før overdragelsen finner sted.

Presten Hovannes akter å bli ved klosteret til siste slutt. Her poserer han med en jente som ble døpt samme dagen.

Et endelig farvel

Ved dagens slutt har trafikken tetnet enda videre, og køene står bom fast i retning Armenia. Samtidig begynner man å se røykskyer fra flere bebygde områder langs veien som leder ut av Kalbajar. De flyktende familiene har begynt å sette fyr på sine egne hjem, for å unngå at aserbajdsjanske soldater eller sivile skal overta husene deres.

Vi stanser bilen for å fotografere et av husene som står i full fyr – et symbol på den drastiske endringen av konflikten kalt «den frosne krigen». Eierne har for lengst dratt av gårde, og igjen ligger en avlivet hund, som muligens ikke fikk plass på flyttelasset.

10. november våknet hele befolkningen i Kalbajar til en ny virkelighet – at hjemlandet ikke lenger var deres. Slik er kanskje realiteten i en omstridt region, som flere ganger har skiftet politiske hender. Og der etniske bosettelser kan være et av myndighetens virkemidler for å fremskaffe tilhørighet – går ustabiliteten alltid ut over sivilbefolkningen, som plutselig og på dagen må flykte fra brennende hjem.

Kommentar: I ettertid av reportasjen kom det frem at lokalbefolkningen fikk 10 dager lenger på å komme seg vekk. Russiske fredsstyrker kom også inn for å vokte over Dadivank.

Kontakt oss

Employee

Berit Lindeman

Avdelingsleder, Øst-Europa- og Sentral-AsiaE-post: [email protected]Telefon: 909 33 379Twitter: @LindemanBerit
Read article "Berit Lindeman"

Employee

Emil André Erstad

Kommunikasjonssjef E-post: [email protected]Telefon: +47 92 29 45 94Twitter: @emiers
Read article "Emil André Erstad"