Den norske Helsingforskomité arbeider for et europeisk samarbeid om sanksjoner som kan ramme de som begår de mest alvorlige bruddene uten å bli straffet.
Personer som er ansvarlige for utenomrettslige henrettelser, ufrivillige forsvinninger, menneskehandel, tortur eller umenneskelig behandling, systematisk bruk av voldtekter eller andre grove overgrep vil kunne bli nektet innreise. Og hvis de har midler i banker eller har eiendom i disse landene vil de bli sperret.
– Vi må skille mellom demokratiske stater som noen ganger begår brudd på menneskerettighetene, men som har en vilje til å gjøre noe med dette, og autoritære og korrupte stater som ikke har den viljen og som lar personer med mye makt slippe unna», sier Gunnar M. Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomité.
Den nyeSolberg-regjeringen sier at Norge som del av et bredt europeisk samarbeid skal bidra til å utvikle et slikt sanksjonsregime. Spørsmålet om innføring av slike sanksjoner vil med andre ord være på den politiske dagsordenen i tiden fremover.
Hvem støtter vi egentlig?
Et kjernespørsmål når det gjelder menneskerettssanksjoner er om vi ønsker å støtte de som avdekker og varsler om korrupsjon og menneskerettighetsbrudd.
– Når alt kommer til alt må myndighetene i demokratiske stater spørre seg selv: hvis vi ikke støtter varslerne, hvem er det da vi støtter? Det handler om å ansvarliggjøre både de som står bak og de som utfører de brutale overgrepene, sier Ekeløve-Slydal.
Å oppbevare midler i banker i autoritære korrupte stater blir ofte ansett som utrygt og derfor er det vanlig å overføre midlene sine til vesten. Per dags dato viser beregninger at beløp tilsvarende flere tusen milliarder amerikanske dollar, som kan ha stammet fra økonomisk kriminalitet, er flyttet til vestlige land og såkalte skatteparadiser hvor det ofte er svak kontroll mot hvitvasking. Ifølge FN, hvitvaskes hvert år mellom 800 milliarder og to trillioner dollar (2-5% av globalt BNP).
Når alt kommer til alt må myndighetene i demokratiske stater spørre seg selv: hvis vi ikke støtter varslerne, hvem er det da vi støtter? Det handler om å ansvarliggjøre både de som står bak og de som utfører de brutale overgrepene
Gunnar M. Ekeløve-Slydal
Varslere som melder fra om korrupsjon risikerer å bli fengslet, banket opp og til og med drept. De er i mange tilfeller rettsløse siden høytstående myndighetspersoner er involvert. Den russiske skatterettseksperten Sergej Magnitskij er blitt et symbol for modige varslere som har stått opp mot økonomisk kriminalitet. Han ble drept i et russisk varetektsfengsel.
– Menneskerettssanksjoner vil neppe gjøre helt slutt på denne kriminaliteten. Men de vil gjøre det vanskeligere å slippe ustraffet og usett unna med det, sier Ekeløve-Slydal.
Et av de sterkeste argumentene for slike sanksjoner er at passivitet fra vår side gjør oss til medskyldige.
– Menneskerettighetsovergriperne gjør jo bruk av våre finansinstitusjoner, ferieområder, universiteter osv. Hvis vi ikke sier klart fra om at de ikke er velkomne, kan de bare fortsette som før, sier Ekeløve-Slydal.
Han forklarer at det betyr også at bare land som selv har en god praksis når det gjelder å respektere og beskytte menneskerettighetene har troverdighet når de innfører sanksjoner.
Symbol på modige varslere
For å forstå bakgrunnen for disse sanksjonene må vi tilbake til Magnitskij og hans historie. Sergej Magnitskij var en anerkjent skatterettsekspert som avdekket den største skattesvindelen i russisk historie. Offentlige tjenestemenn svindlet i samarbeid med kriminelle den russiske staten for 230 millioner amerikanske dollar. De brukte investeringsfond ledet av den britisk-amerikanske forretningsmannen Bill Browder for å gjennomføre svindelen.
I 2008 ble Magnitskij arrestert etter å ha varslet om saken. Han ble arrestert av noen av de samme politifolkene han hadde varslet om. Etter nesten ett år i ulike varetektsfengsler døde han 16. november 2009 som følge av tortur og mangel på medisinsk behandling.
– Magnitskij er blitt et symbol på modige varslere. I mange stater er det livsfarlig å varsle om at myndighetspersoner har begått økonomiske lovbrudd eller å arbeide for økt respekt for menneskerettighetene, sier Ekeløve-Slydal.
Etter først å ha forsøkt uten hell å få de ansvarlige for svindelen og drapet på Magnitskij straffet i Russland, tok Browder saken opp i den amerikanske kongressen. Dette førte til at den første Magnitskij-loven ble vedtatt i 2012. Den var rettet mot de som var ansvarlige for svindelen Magnitskij varslet om og overgrepene mot ham. Også andre russiske statsborgere som begikk storskala-korrupsjon eller angrep varslere og menneskerettighetsforkjempere kunne sanksjoneres.
Russland reagerte med å innføre lignende sanksjoner mot amerikanske statsborgere. Det ble også forbud mot at amerikanere kunne adoptere russiske barn, og at russiske sivilsamfunnsorganisasjoner kunne motta økonomisk støtte fra USA.
Magnitskij er blitt et symbol på modige varslere. I mange stater er det livsfarlig å varsle om at myndighetspersoner har begått økonomiske lovbrudd eller å arbeide for økt respekt for menneskerettighetene
Gunnar M. Ekeløve-Slydal
I 2016 vedtok den amerikanske kongressen Global Magnitsky Human Rights Accountability Act, som etablerer sanksjoner mot korrupsjon og menneskerettighetsovergrep hvor som helst i verden.
Men bare personer som ikke blir straffet i sitt eget land kan komme på sanksjonslisten. De blir nektet innreise i USA i tillegg til at alle midler de har i USA blir frosset. Listen inneholder nå blant andre 17 personer som var involvert i det brutale drapet på journalisten Jamal Khashoggi i Istanbul.
Rask utvikling
10.desember 2018, på FNs menneskerettighetsdag, fremmet Nederland et forslag i EUs utenriksråd om å etablere EU-sanksjoner for brudd på menneskerettighetene. Utenriksministrene gav grønt lys til å lage utkast til en EU-lov om slike sanksjoner.
Det nederlandske forslaget pekte blant annet på behov for sanksjoner rettet mot seksuelle overgrep i afrikanske land, rekruttering av barnesoldater, angrep på LHBTI-personer så vel som sanksjoner rettet mot overgrep i autoritære stater hvor rommet for sivil aktivisme blir stadig mindre.
Europaparlamentet fulgte opp med en resolusjon 14. mars 2019 som ber medlemsstatene vedta et europeisk sanksjonsregime for brudd på menneskerettighetene. EUs råd må «raskt etablere et autonomt, fleksibelt og reaktivt EU-sanksjonsregime som gjør det mulig å ramme enhver person, statlig eller ikke-statlig aktør, og andre enheter som er involvert i grove brudd på menneskerettighetene.»
Et annet viktig punkt er at resolusjonen henviser til en uttalelse av Presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, som foreslår at medlemsstatene gjør bruk av eksisterende EU-regler for å kunne vedta utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutninger ved kvalifisert flertall og ikke ved konsensus. Dermed vil et sanksjonsregime kunne komme på plass selv om noen av landene er imot det.
Siden USA, Canada, Storbritannia, Litauen, Estland og Latvia allerede har innført slike sanksjoner, står en ikke på bar bakke. Man kan bruke erfaringene fra de eksisterende ordningene
Gunnar M. Ekeløve-Slydal
Europarådets parlamentarikerforsamling kom med et viktig bidrag 22. januar 2019, da den vedtok en resolusjon med oppfordring til alle medlems- og observatørland i Europarådet om å vurdere Magnitskij-sanksjoner.
Også i Norge har det vært et gjennombrudd for slike sanksjoner. I Granavolden-plattformen sier den norske regjeringen at den også ønsker å arbeide for å etablere et sanksjonsregime i Europa.
– For å øke effekten av sanksjonene er det viktig at mange land deltar, sier Ekeløve-Slydal og fortsetter:
– Siden USA, Canada, Storbritannia, Litauen, Estland og Latvia allerede har innført slike sanksjoner, står en ikke på bar bakke. Man kan bruke erfaringene fra de eksisterende ordningene.
Svakheten med den opprinnelige Magnitskij-loven i USA, var at den bare rammet russiske menneskerettighetsforbrytere. I 2016 ble den globalt rettede ordningen etablert, og de andre landene som har innført menneskerettighetssanksjoner har også valgt en slik løsning.
– Det er et stort fremskritt at vi har fått globalt rettede sanksjonsordninger. De er ikke rettet mot noe spesielt land, men mot særlig alvorlige brudd på menneskerettighetene, sier Ekeløve-Slydal.
Andre viktig spørsmål er hvem som kan beslutte å sette personer på sanksjonslisten, og om disse har mulighet for å klage slik at de eventuelt kan komme av listen.
– Det er et viktig poeng at sanksjonene må være basert på menneskerettighetskriterier, og ikke politiske betraktninger. Det er verdt å lytte til Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet på dette punktet, sier Ekeløve-Slydal.
Han forklarer at i sin siste resolusjon har den foreslått retningslinjer for slike sanksjonsordninger, som bygger på kravene til rettssikkerhet i artikkel 6 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
Ikke-statlige menneskerettighetsorganisasjoner spiller en betydelig rolle i den amerikanske ordningen siden det er lagt til rette for at de kan fremme saker. Den amerikanske organisasjonen Human Rights First koordinerer og støtter organisasjoner som ønsker å fremme saker. Helsingforskomitéen deltar i arbeidet med å fremme saker blant annet til de amerikanske ordningene.
Slik kan vi gjøre det
Det kan bli krevende å få alle medlemsland i EU med på å vedta menneskerettighetssanksjoner. Noen av dem beveger seg i autoritær retning, og ønsker neppe å bidra til en ordning som kan provosere Russland.
For å hindre at arbeidet med å etablere sanksjoner stopper opp, selv om noen av landene ikke ønsker å være med på det, har Helsingforskomiteen samarbeidet med tenketanken European Stability Initiative om å fremme alternative måter å etablere sanksjoner på. Én løsning er at noen av EUs medlemsland etablerer en europeisk kommisjon for innreiseforbud, som kan fremme saker til de allerede eksisterende sanksjonsordningene i EU.
Den norske Helsingforskomité har også foreslått en mulig modell for hvordan Norge kan administrere en slik ordning, ved at man etablerer et uavhengig organ etter modell av Etikkrådet. Et slikt uavhengig menneskerettighetsråd kan vurdere hvilke personer som skal sanksjoneres (Magnitskij Policy Paper, side 10).
Det er et viktig poeng at sanksjonene må være basert på menneskerettighetskriterier, og ikke politiske betraktninger. Det er verdt å lytte til Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet på dette punktet
Gunnar M. Ekeløve-Slydal
Hvis det ikke lykkes å få på plass ny EU-lovgivning, er det også en mulighet for Norge å søke samarbeid med de andre nordiske landene. Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island er alle land med troverdighet når det gjelder menneskerettigheter. De kan gå foran. Det er også kjent at Nederland, Frankrike og Tyskland er positive. Storbritannia har allerede innført lovgivning om å fryse eiendeler til menneskerettighetsovergripere, og det er diskusjon der om å utvide ordningen til også å omfatte innreiseforbud.
Høringen om Magnitskij-sanksjoner i Oslo høsten 2017 ble på noen måter historisk, da et fullsatt Nobels Fredssenter diskutere utfordringer for menneskerettighetsarbeid i korrupte og autoritære stater, og hvordan demokratiske stater kan bekjempe dette. Våren 2019 ble også diskusjonen om sanksjonene tatt til Parlamentarikerforsamlingen i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), med et større seminar i Wien, i samarbeid med stortingsrepresentant Åsmund Aukrust.
– Det er viktig med debatt om disse spørsmålene. Der for vi vil fortsette å bidra til å sette dette på dagsordenen i Norge og internasjonalt, avslutter Ekeløve-Slydal.
Kontakt
Employee