av Bjørn Engesland, generalsekretær, Gunnar M. Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær, og Aage Borchgrevink, seniorrådgiver, Den norske Helsingforskomité
Innlegget er publisert på www.dagbladet.no den 26.05.2016 som tilsvar på en artikkel publisert samme sted 25.05.2016.
Magnitskij-saken er blitt et symbol for mye av det som er galt i Russland. Den har også skapt ny giv i den internasjonale debatten om hvordan vi bedre kan støtte utsatte varslere og menneskerettighetsforkjempere i autoritære og korrupte stater. Den er blitt utgangspunktet for en rekke lover og resolusjoner i USA og Europa som handler om å bekjempe korrupsjon, stille overgripere til ansvar og beskytte menneskerettighetsforsvarere.
For russiske myndigheter er Magnitskij-saken brysom på flere måter. Den avdekker den enorme korrupsjonen i landet og at denne har forgreninger til toppen i det russiske maktapparatet. Men den har også ført til lovgivning i USA – Magnitskij-loven – som fryser aktiva og nekter innreise til personer som var involvert i denne og lignende saker. Den gjør det med andre vanskeligere å stikke av med stjålne penger og hvitvaske dem i Vesten.
Hvis flere land innfører lignende globale sanksjoner, vil det ramme korrupte og brutale tjenestemenn i Russland og i andre land preget av korrupsjon og vanstyre. Det vil også bidra til å øke beskyttelsen av varslere og menneskerettighetsforkjempere. Dette er det viktigste i Helsingforskomitéens engasjement i saken.
Mishandlingen av Magnitskij er en av de best dokumenterte menneskerettighetssakene vi kjenner. Både russisk og internasjonal etterforskning viser det samme. Magnitskij ble mishandlet til døde gjennom nesten et år i ulike varetektsfengsler. Han ble nektet legehjelp.
Så godt dokumentert er den at vi i april 2014 anmeldte saken til norske påtalemyndigheter. Anmeldelsen er tilgjengelig på Helsingforskomitéens hjemmeside, og gir en god oversikt over fakta i saken. Den bygger på en rekke uavhengige kilder, blant annet den etterforskningen som Moskvas fengselsovervåkingskommisjon hadde gjennomført. Blant konklusjonene her er at Magnitsky ble slått med batonger rett før han døde og at han ikke fikk nødvendig legehjelp.
Lederen for kommisjonen, Valery Borschev, har gått ut mot Nekrasov-filmen og pekt på hvordan den omskriver fakta.
Russiske myndigheter har i lang tid forsøkt å rokke ved hovedelementer i saken.. De reiste til og med sak mot Magnitskij etter at han var død og dømte ham for skattesvik i en av de merkeligste rettssaker i nyere europeisk rettshistorie. De har også dømt Browder til fengsel in absentia.
Det nye nå er at Piraya-film har produsert en film, med anerkjente Nekrasov som regissør, med et budskap som til forveksling ligner på det de russiske myndighetene de siste fem årene har forsøkt å overbevise verden om. Magnitskij var ingen varsler, men selv en svindler i ledtog med forretningsmannen Browder. Det var de to som lurte den russiske staten for svimlende 230 millioner Dollar; ikke dem som Magnitskij vitnet mot.
Attpåtil hevder filmen at Browder har lykkes med å lure Vesten – og menneskerettighetsorganisasjoner – til å se på seg selv som en ærlig menneskerettighetsforkjemper.
Filmens innhold ble kjent da den skulle vises i EU-parlamentet i april, og er senere gjengitt av Nekrasov i media. Helsingforskomitéen har hatt mulighet til å se den versjonen av filmen som skulle vises i EU-parlamentet. Både denne visningen og planlagte visninger av en rekke TV-stasjoner er blitt avlyst.
Filmens budskap samsvarer med det bildet som russiske myndigheter siden 2011 har forsøkt å overbevise verden om. President Putin opplyste blant annet på en pressekonferanse i desember 2012 at Magnitskij ikke ble torturert til døde. Representanter for russiske myndigheter har ved ulike anledninger fremlagt alternativ «dokumentasjon» om saken.
I forbindelse med at den amerikanske kongressen er ventet å vedta en global Magnitsky lov – som vil forby innreise og fryse aktiva til menneskerettighetsovergripere uansett hvilket land de kommer fra – har den russiske anti-Magnitskij kampanjen blitt intensivert.
Hvis Nekrasov og russiske myndigheter har rett i sine påstander, er det mange som har tatt feil. Konspirasjonen mot sannheten innbefatter ikke bare Browder og Helsingforskomitéen, men også Magnitskijs mor, rettsmedisinsk institutt i Moskva, de russiske menneskerettighetsgruppene som har arbeidet med saken siden Magnitskij ble fengslet, den amerikanske kongressen, Europaparlamentet, Europarådets og OSSEs parlamentarikerforsamlingen, vestlige politimyndigheter som etterforsker hvordan pengene for svindelen er blitt investert i vesten og en rekke seriøse vestlige medier.
Filmen sprer tvil og usikkerhet om fakta i saken. Den tyske nestlederen i komiteen for menneskerettigheter i Europarådet parlamentarikerforsamling er blant de mange som slår tilbake: «Den enkle sannheten, belagt med dokumenter fra uavhengige kilder, er at Magnitskij hadde varslet om de samme politifolkene som senere arresterte ham.»
Når også russiske menneskerettighetsforsvarere som Ludmilla Aleksejeva tar avstand fra filmen, er det også fordi så mange av dens påstander er feil. Filmen sier for eksempel at Magnitskij ikke oppgav navn på personer som stod bak skattesvindelen, og derfor ikke kunne være en «varsler». Fakta er at han sa at politimennene Kuznetzov og Karpov var involvert i skattesvindelen en rekke ganger før de fikk ham arrestert.
Magnitskij-saken er brysom for mange. Desto viktigere å holde fast ved kjernen i den.