Flimmer av lys i tussmørket: Politiske fanger i Sentral-Asia

Introduksjon: Et alarmerende eksempel.

Hva er en politisk fange?

I dagligtale samt for enkelthets skyld, kan det være nyttig å definere en politisk fange som enhver som er fengslet som følge av politisk forfølgelse. For en mer utfyllende og teknisk definisjon ser vi til Europarådet: “A person deprived of his or her personal liberty is to be regarded as a ‘political prisoner’:

  • a. if the detention has been imposed in violation of one of the fundamental guarantees set out in the European Convention on Human Rights and its Protocols (ECHR), in particular freedom of thought, conscience and religion, freedom of expression and information, freedom of assembly and association;
  • b. if the detention has been imposed for purely political reasons without connection to any offence;
  • c. if, for political motives, the length of the detention or its conditions are clearly out of proportion to the offence the person has been found guilty of or is suspected of;
  • d. if, for political motives, he or she is detained in a discriminatory manner as compared to other persons; or,
  • e. if the detention is the result of proceedings which were clearly unfair and this appears to be connected with political motives of the authorities.”

Det er 28. september 2015, en varm høstdag i Tadsjikistans hovedstad Dusjanbe. Lokal presse intervjuer den kjente menneskerettighetsadvokaten Buzurgmehr Yorov. Landets myndigheter er i ferd med å slå ned på den politiske opposisjonen og har nettopp arrestert en mengde politikere. Yorov er siden nylig forsvarer for flere av disse, det er et farlig oppdrag som skal vise seg å koste ham både friheten og helsa. I intervjuet forteller Yorov at en av hans klienter har blitt torturert i varetekt, og videre at myndighetene har plantet våpen og eksplosiver hjemmene hos enkelte medlemmer av opposisjonen. Og alarmklokkene gjaller gjennom maktapparatet når han forteller pressen om en komité han vil opprette til å forsvare alle de arresterte. Regimet reagerer angstbitersk og lynraskt – politiet plukker ham opp allerede samme dag.

Som så altfor ofte er tilfelle i Tadsjikistan og de andre sentral-asiatiske landene, var statsmakten raskt ute med å koke opp en bråte humbuganklager mot ham. I tråd med et manus klart før rettssaken mot ham i det hele tatt begynte, ble han neste år funnet skyldig i svindel, dokumentforfalskning, ekstremisme samt forsøk på å skape etnisk, nasjonalistisk eller religiøs uro. Retten idømmer ham 25 år uten å la seg hefte videre av viderverdigheter som uskyldspresumpsjon, rettsikkerhet og bevisbyrde. 25 år under forferdelige soningsforhold var imidlertid ikke tilstrekkelig til å slukke regimets blodtørst. Yorov hadde tross alt forsøkt å stille seg i veien for myndighetenes planer om å kvitte seg raskt og effektivt seg med opposisjonen, naturligvis i tråd med alle eksisterende menneskerettighetskonvensjoner. I tillegg hadde han blottlagt hvordan Tadsjikistans styresmakter torturerer politiske motstandere.

Straffen måtte økes og den måtte økes kraftig. Med det mål for øye henfalt røverregimet til en velprøvd og effektiv metode: avstraffelse av familien. Hevnaksjonen rettet mot Yorovs familie toppet seg imidlertid ikke med trakassering og arrestasjon av broren hans; myndighetene nådde derimot et foreløpig bunnivå med trusler om statlig sanksjonert barnevoldtekt idet tjenestemenn truet med å voldta hans mindreårige niese. Siden man nå først var i så godt driv fant en domstol det likegreit for godt å idømme ham ytterligere tre år i 2017. Denne gang var forbrytelsen hans at han skulle ha fornærmet «nasjonens leder», Tadsjikstans president Emomali Rahmon. En foreløpig siste «takk for sist» fikk han fra staten senere samme år da fengselsvakter mishandlet ham så kraftig at han fremdeles har problemer med å gå.

Selv om den er ekstremt brutal etter de flestes målestokk utgjør Yorovs sak tragisk nok ikke noe unntak i en tadsjikisk kontekst. Snarere tegner sakens hans et tydelig bilde av hvordan myndighetene i senere tid hundser egen befolkning og fengsler og torturer meningsmotstandere. Yorov er heller ikke den eneste advokaten som har havnet i trøbbel; minst fem andre har blitt arrestert hvorav flere fremdeles sitter inne. Og hvis man legger an et perspektiv som inkluderer hele Sentral-Asia – Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan – blir Buzurgmehr Yorov én av flere tusen politiske fanger.

Situasjonen i Sentral-Asia

Sentral-Asia er en mangfoldig region med interne forskjeller innen kultur, tradisjon, historie og språk. Hvorom allting er, forrige århundre etterlot alle fem sentral-asiatiske republikker med en felles sovjetisk arv som fremdeles preger livet i regionen gjennom korrupsjon, manglende respekt for menneskerettigheter, innskrenkete politiske friheter osv. I alle landene vansmekter politiske fanger i fengsel, selv om antallet varierer betydelig mellom Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Mest iøynefallende nå om dagen er antakelig kontrasten mellom Tadsjikistan og Usbekistan.

Tegn på fremgang i Usbekistan

Mens Tadsjikistan befinner seg midt i en alvorlig menneskerettighetskrise ser Usbekistan derimot ut til å oppleve noe som ligner et slags tøvær. Da landets diktator Islam Karimov døde i andre halvdel av 2016 klødde man seg i hodet over Usbekistans videre vei og fremtid. De overoptimistiske talte naturligvis få, men færre enda var de som forestilte seg at tilstanden kunne bli noe særlig verre enn hva den allerede var.

Mens han styrte landet, fra uavhengigheten fra Sovjetunionen og frem til sin død, skapte Islam Kamirov i Usbekistan en brutal og totalitær politistat. Sikkerhetstjenestene kontrollerte alle aspekter ved livet i Usbekistan og herjet landet uhindret. Fengselssystemet ble rene oppbevaringsplassen for dissidenter, kritikere, journalister, religiøse, menneskerettighetsforsvarere, aktivister og andre som regimet så på med ublide øyne. Tortur ble et epidemisk innslag. Det fantes ingen politiske friheter å snakke om, og å snakke om politiske friheter var en enveisbillett i fengsel, gjerne etter flere runder grov tortur.

I 2015 gikk ting så fra veldig, veldig ille, til mye, mye verre da regjeringsstyrker omringet og åpnet ild mot en demonstrasjon i byen Andizjan. Hundrevis av ikkevoldelige menn, kvinner og barn ble drept i det som må være den største skamplett i Usbekistans historie. I kjølvannet av massakren la regimet seg på en isolasjonistisk linje og utviste internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og media. Deretter slo styresmaktene knallhardt ned på sivilsamfunnet og strammet grepet om samfunnet generelt. Landet ble dermed et av verdens mest undertrykkende regimer, og da Islam Karimov avgikk ved døden den 2. september 2016 hadde regimet hans fengslet tusenvis på politisk motivert grunnlag.

Etter at tidligere statsminister Sjavkhat Mirzijojev etterfulgte Karimov har han igangsatt enkelte steg for å reversere landets isolasjonistiske politikk samt for å bedre menneskerettighetssituasjonen – blant annet har dusinvis av politiske fanger blitt løslatt. Mirzijojevs Usbekistan har invitert enkelte internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og mediehus, og igangsatt lovende reformer. For eksempel har man innført en ny lov som forbyr bruk av bevis fremskaffet ved hjelp av tortur. Mirzijojev ser dermed ut til å være villig til å i det minste gjøre noe med landets overveldende torturproblem. I tillegg har han avskjediget lederen for sikkerhetstjenesten og tatt grep for å innskrenke tjenestens makt og innflytelse. Den nye politiske ledelsen har også signalisert en vilje til å bekjempe tvangsarbeid i bomullsindustrien, selv om nylige rapporter viser at problemet fremdeles er vidstrakt.

Kun tiden vil vise hvorvidt Mirzijojevs styre faktisk vil avstedkomme gjennomgående forbedringer på menneskerettighetsfeltet, eller om det snarere dreiere seg om kosmetiske endringer ment for et internasjonalt publikum. Spekulasjoner til side – stadige løslatelser av politiske fanger vekker håp om en lysere fremtid for Usbekistans nærmere 33 millioner innbyggere.

Historiene vi får høre fra livet på innsiden er som regel hjerteskjærende og grufulle når politiske fanger endelig slippes ut av fengsel og kan fortelle. Muhammad Bekjanovs historie er intet unntak, og den illustrerer også tydelig det brutale regimet som bygget av Karimov. Som kritisk journalist befant Muhammad Bekjanov seg stadig i styresmaktenes søkelys. I 1997 ble forholdene så ille at han så seg nødt til å flykte fra landet for å unnslippe forfølgelse. To år senere, mens han oppholdt seg i Ukraina, ble han så regelrett kidnappet av usbekisk sikkerhetstjeneste og tvangsreturnert til hjemlandet. Myndighetene hadde bestemt seg for å få ham dømt for forsøk på å myrde presidenten, og benyttet seg dermed av dertil egnede metoder: Torturen av Bekjanov begynte allerede på flyet hjem og vedvarte til han tilsto de falske anklagene. For dét fikk han 15 år. Som de har for vane, forlenget usbekiske fengselsmyndigheter soningstiden hans da dommen hans nærmet seg slutten. Grunnen var angivelige brudd på fengselsreglene. Da myndighetene endelig løslot ham den 22. februar 2017 hadde han rukket å bli en av verdens desiderte lengst fengslede journalister.

Denne historien er del av et større bilde hvor myndighetene i Usbekistan nylig har løslatt dusinvis av kjente politiske fanger, noe som ville vært komplett utenkelig bare få år tilbake. Selv om landet fremdeles er autoritært og menneskerettighetsarbeid og politisk dissens er farlige aktiviteter, viser utviklingen at å forsvare menneskerettighetene bærer frukter – dersom ikke utallige menneskerettighetsaktivister stadig hadde satt politiske fanger på dagsorden ville ingen av disse blitt løslatt.

Menneskerettighetskrise i Tadsjikistan: Hundrevis politiske fengslinger

Mens Usbekistan viser sakte fremgang på menneskerettighetsområdet, har Tadsjikistan styrtet hodestups ned i avgrunnen. Tidlige tegn på den nåværende krisen kan spores til første halvdel av 2013 da landet forberedte seg på presidentvalg i november samme år. Mens våren sprang i Tadsjikistan kunngjorde tidligere industriminister Zaid Saidov stiftelsen av et nytt opposisjonsparti, «Nytt Tadsjikistan». Han erklærte videre at han aktet å utfordre sittende president Emomali Rahmon i presidentvalget. Dermed, da Saidov returnerte til Dusjanbe fra Frankrike den 19. mai, ble han omgående pågrepet av politiet. Senere samme år ble han idømt 26 år på falske anklager om svindel, polygami og seksuell omgang med en mindreårig. Rettsvesenet idømte ham senere ytterligere tre år.

Mest iøynefallende av de tallrike uregelmessighetene i saken mot Saidov, var at myndighetene målrettet gikk etter de få advokatene som var modige nok til å forsvare ham. Sommeren 2014 arresterte de Shukhar Kudratov, en prisbelønnet menneskerettighetsadvokat. Han hadde gjort seg skyldig i å tiltrekke saken massiv oppmerksomhet samt påpeke prosessuelle uregelmessigheter. Som belønning kokte myndighetene opp anklager om svindel og bestikkelser og fengslet ham med en dom pålydende ni år. Også andre av Saidovs forsvarere skulle bli gjenstand for myndighetenes hevnaksjoner og lide lignende skjebner.

Mens Tadsjikistan holdt presidentvalg i 2013, som sittende president Rahmon naturligvis vant med et dundrende valgskred (ikke uten hjelp av massivt valgfusk hvis det skulle være noen tvil), var det i 2015 duket for parlamentsvalg. I forkant av valget innledet myndighetene en ondsinnet svertekampanje mot landets største opposisjonsparti, det moderate Islamske Gjenreiselsespartiet (Islamic Renaissance Party of Tajikistan, heretter IRPT). Helsingforskomiteen var tilstede i landet ved valget men kunne ikke observere noe som tydet på at et fritt og rettferdig valg fant sted – hvilket ikke kom som en overraskelse for noen, minst av alle for folket i Tadsjikistan. Hva som derimot overrasket de fleste var at styresmaktene nå, også ved hjelp av massivt valgfusk, regelrett fratok IRPT dets to plasser i parlamentet. Dermed var parlamentet en ren «rubber stamp institution».

I etterkant av valget intensiverte regimet kampen mot opposisjonen betydelig. Flere av lederskikkelsene i IRPT flyktet fra landet i løpet av våren og sommeren da grunnen begynte å bli farlig het under føttene deres. I august 2015 fant det angivelig sted et voldelig kuppforsøk. Kuppforsøket, om det faktisk fant sted eller ei, ble snart klistret til IRPT av myndighetene som forøvrig aldri fremla troverdig bevis på noen kobling mellom partiet og den angivelige volden. Deretter ble partiet erklært en terrororganisasjon av Høyesterett og forbudt. Så begynte massearrestasjonene. Politiet arresterte raskt de fleste innen partiledelsen samt en rekke høytstående partifunksjonærer – kort sagt, alle av betydning i partiet som ennå ikke hadde forlatt landet ble plukket opp av politiet. I ettertid har styresmaktene arrestert og fengslet hundrevis av partimedlemmer.

2. juni 2016 falt dommen mot partiets ledersjikte. Høyesterett fant dem skyldige i forsøk på å omstyrte landets konstitusjonelle orden (altså, uten troverdige bevis). Resultatet ble lange fengselsstraffer. To nestledere fikk livstid i fengsel, fire partifunksjonærer 28 år, mens resten fikk straffer mellom 14 og 25 år.

Etter å ha knust og forbudt opposisjonen fortsetter tadsjikiske myndigheter sin kamp mot politisk frihet med uforminsket styrke og med ikke mindre iver. Nå og da sjokkerer de selv dem som følger utviklingen med blant annet å kidnappe kritikere fra utlandet. Sommeren 2018 ble en kjent journalist og komiker idømt elleve år bak murene som hevn for at han varslet om korrupsjon. Dermed ble den hurtigvoksende listen over politiske fanger i Tadsjikistan forlenget med enda et navn.

Turkmenistan – forsvinninger i fengsel

Mens situasjonen i Tadsjikistan forverres for hver dag som går og små tegn på fremgang kan sees i Usbekistan, er ståa i Turkmenistan stabil og avgrunnsdypt håpløs. Siden landet er et av verdens mest lukkede og undertrykkende regimer er det umulig å fastslå hvor mange politiske fanger som vansmekter bak lås og slå. Det vi derimot med sikkerhet vet er at så mange som minst 111 politiske fanger er forsvunnet i fengselssystemet. Det vil si at ingen vet hvor de er eller engang om de er i live. Ingen har sett eller hørt livstegn fra dem siden de ble fengslet. En annen ting vi med sikkerhet vet, fra beretningene til de som har kommet ut av fengsel i live, er at soningsforholdene er umenneskelige og at tortur er dagligdags. Videre, som i Usbekistan, så også er fengselsmyndighetene i Turkmenistan svært tilbøyelige til å vilkårlig forlenge en innsatts soningstid.

Hvor enn deprimerende og mørk situasjonen i Turkmenistan er, denne våren kunne de av oss som følger landet nyte en sjelden anledning til å feire. Den 19 mai 2018 løslot myndighetene Saparmamed Nepeskuliev. Han ble arrestert og fengslet i 2015 etter at politiet angivelig plantet ulovlige stoffer på ham. Frem til han ble løslatt var en av de mange forsvunne i Turkmenistans fengsler.

Kasakhstan og Kirgisistan: Relativt stabilt, relativt lavt antall politiske fanger

Både Kasakhstan og Kirgisistan, ingen av dem på noen som helst måte noe menneskerettighetsparadis, huser betydelig færre politiske fanger enn sine naboland. Likefullt, til tross for at enkelte prominente politiske fanger har blitt løslatt i senere år, ser man i Kasakhstan et relativt oppsving i politiske fengslinger. Myndighetene går målrettet etter enhver som er forbundet på noe vis med regimets erkefiende – Mukhtar Ablyazov, oligark og opposisjonsfigur i eksil.

Azimzjan Askarov er den mest kjente politiske fangen i Kirgisistan. Askarov, en etnisk usbekisk menneskerettighetsaktivist, arbeidet blant annet med å avdekke politivold. Da etnisk uro mellom usbekere og kirgisere rystet sør-Kirgisistan i 2010 dokumenterte han aktivt volden. Politiet arresterte ham og han ble senere siktet for en rekke forhold han var uskyldig i, deriblant dødsfallet til en politikonstabel. Rettsvesenet idømte ham livstid, og selv til tross for protester fra FN sitter den aldrende mannen fremdeles inne.

Hvorfor bry seg?

Hvorfor skal noen som bor i et demokratisk og fritt land bruke tid på politiske fanger i Sentral-Asia? Og, hvorfor skal noen som bor i Sentral-Asia selv risikere politisk forfølgelse og fengsling ved å involvere seg i problematikken?

Svaret er at de som involverer seg for politiske fanger gjør det ikke kun fordi det er umulig å forholde seg likegyldig til de ekstreme menneskelige lidelsene med tortur, lange dommer, umenneskelige soningsforhold osv. De som kjemper for politiske fanger gjør det også fordi anstrengelsene gir resultater. Uten konstant press og oppmerksomhet fra menneskerettighetsorganisasjoner og andre ville ikke autoritære regimer ha noen grunn til å løslate brysomme fanger som de heller ville sett sitte kneblet og råtnende i en fengselscelle. Nitid og utrettelig arbeid opp mot Usbekistan gir endelig avkastning da stadig flere får sin frihet. Nå mer enn noen gang tidligere er det nødvendig å rette den samme oppmerksomheten mot politiske fanger i Tadsjikistan og øve stadig press på myndighetene. Da, og bare da, kan man håpe på løslatelser og en politisk oppmykning i landet.