Arven fra Sovjetunionen

I år er det 100 år siden Unionen av Sovjetiske Sosialistiske Stater ble dannet i 1922. Sovjetunionen eksisterte fram til 1991. I 2005 kalte Vladimir Putin Sovjetunionens fall for «den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre». Ser vi nærmere på Putins regime, er det tydelig at arven fra Sovjetunionen lever videre.

Unionen av Sovjetiske Sosialistiske Republikker var et konglomerat av ulike nasjonaliteter, bundet sammen av en vakker uoppnåelig utopi om en fjern fremtid, om en tilværelse som 100 år senere viser seg å være helt ubrukelig for et menneskets liv. På veien mot målet måtte det menneskelige ved et menneske fjernes. Å ikke fordømme terroren begått av kommunistiske regimer, på lik linje som fascismen, var kanskje en av de groveste feilene som ble gjort på 1990-tallet.

Cirka 1.6 millioner mennesker ble drept årlig etter statskuppet i 1917, ledet av Vladimir Lenin, som styrte de Sovjetiske statene frem til Josef Stalin overtok ledelsen i 1924. Under Stalin ble cirka en million liv ofret hvert eneste år frem til 1953. Vi vet fortsatt ikke hvor mange menneskeliv som ble ofret for at Sovjetunionen skulle oppstå. Så hva er det Putin da savner ved det sovjetiske regimet, som han fortsatt er villig til å betale så høy pris for?

Imperiets fall
Som arvtaker etter Sovjetunionen, gjennomgår Russland tre parallelle prosesser: imperiets fall, transformasjon av regimet, der regimet ønsker å beholde status quo, og transformasjon av samfunnet som ønsker endringer. Imperiers fall følges av prosesser med avkolonisering av territorier, nasjonsbygging og identitetsøking. Dette gjaldt ikke bare de 15 tidligere sovjetrepublikkene, men også etniske delrepublikker og regioner internt i Russland som på 90-tallet fikk utvidet sin suverenitet. Putins ankomst til Kreml i 1999 startet med krigen i Tsjetsjenia, som senere ble kalt for en «antiterror operasjon». Minst 25 000 sivile ble da drept, og over 6000 russiske soldater kom hjem i kister.

Det er ikke tap av liv – men tap av territoriet Vladimir Putin er opptatt av. Og her er han ikke alene. Hele 75% av russerne ser på Sovjetunionen som «den beste tiden i deres liv», ifølge tall fra en undersøkelse laget av Levada-Senteret fra 2020. Putins regime refererer til følelsen av det lille menneskets tilhørighet til noe svært stort, til en supermakt som andre land, særlig Vesten, må forholde seg til.

Personifisert makt
Selv etter revolusjonen i 1917, forble maktstrukturene personifisert. De uniformerte etatene og fengslene er de de to konservative institusjonene som har båret frem den russiske arkaiske modellen som Putin styrer ut fra den dag i dag. Den personifiserte maktmodellen handler om den sterke lederen står helt øverst, over lover og regler; der ideologi, religion og institusjoner tjener hans interesser. Det en unikt historisk ironi, at den tidligere KGB offiseren med sitt spesielle tankesett og bakgrunn, ble utpekt å styre et land igjennom store reformasjonsprosesser.

Putin har aldri vært en politiker. Han ble valgt av Jeltsins nærmeste krets som en livvakt for å passe på deres økonomiske interesser og deres sikkerhet. KGBs viktigste formål var å tjene «nomenklatura»: ledelse i kommunistpartiet. KGB utøvde også den «legitime volden» mot egne borgere på vegne av Sovjetunionen. Putin viste seg som en god agent. Som president utvidet han KGBs tjenestefunksjoner til å bli en integrert del av sin politikk og ideologi. Samfunnet ble aldri tatt med i politiske avgjørelser. Under Sovjetunionen torturerte og jaget KGB dissidenter. Under Putin jaktes det på interne og eksterne fiender, «uønskete organisasjoner», «utenlandske agenter» og «femtekolonister», og dette har blitt lovfestet. Med loven i hånda kan uniformerte etater overvåke egne borgere, hemmeligholde informasjon om militære tap, utpresse businessfolk, fordele deres virksomhet og falsifisere saker ved hjelp av tortur. Rettsløshet har blitt et synonym for «Russlands egne, særskilte utviklingsvei».

Et hybridregime
Tidlig på 2000 – tallet hevdet mange i Vesten at Russland bygger «et styrt» eller «suverent» demokrati. Senere ble begrepet «hybridregime» brukt for å beskrive Russland som et autoritært styre som imiterte og i praksis forfalsket institusjoner og valg. Putin har aldri deltatt i noe valg. Hans popularitet og oppslutning for regjerende Forent Russland varierte stadig under lokalvalgene, som i mellomkrigsperioder, da «brød» og «sirkus» ble erstattet med «krig» og «sport». Etter krigene i Tsjetsjenia og Georgia ble det arrangert Vinter-OL i Sotsji, etterfulgt av annekteringen av Krim, militære operasjoner i Øst-Ukraina i 2014 og Fotball-VM. Felles for alle disse begivenhetene er at de var kostbare. Men Russland hadde både god råd og kontroll over mediene. Putins og Vestens felles interesser har ligget i salg og kjøp av olje og gass, og i å berike oligarkene og markeder som sponset folkefester og kriger. Fjernsyn og propaganda kan holde folk i en dvaletilstand. Oppmerksomheten flyttes vekk fra reelle problemer, men løser neppe økonomiske, helsemessige eller sosiale utfordringer, noe som opptar folk mer enn NATO.

Den 24. februar tok Putin av seg masken og bestemte å angripe nabolandet Ukraina. Da fikk verden se hvilket forvrengt historisk verdensbilde den 69 år gamle regenten har. Ekspertene hevder at Putin personlig stod for planleggingen. I begynnelsen av juni, på møte med nøye utvalgte unge representanter fra næringslivet, sammenliknet Putin seg selv med den russiske tsaren Peter den store. Men til forskjell fra Peter den store, som «åpnet vinduet til Vesten», bruker Putin kreftene sine for å isolere Russland fra den siviliserte verden og forkaste tretti år med integrering og vekst til fordel for krig.

Savn etter «den kalde krigen»
Det russiske imperiet vokste seg stort gjennom å føre to parallelle kriger: den ene utad ved å erobrere nye territorier, og den andre innad mot egen befolkning, slik at ingen opprør kunne finne sted. Militarisering og mobilisering av samfunnet ble i perioder skiftet ut med korte perioder av demilitarisering og intern uro. I disse periodene, for eksempel, under «perestroika», ble reformer forsøkt introdusert. Men de ble ikke fullstendig gjennomført, fordi de da måtte endre selve maktsystemet.

Under Putin ble minner om Andre Verdenskrig kultivert som en del av antivestlig retorikk, og som et førsøk på å definere fellesskapet «vi» – Russland – «som vant krigen og frigjorde Europa fra fascismen», og mot «dem» – Vesten – som «ønsker å ta hevn, svekke og etter hvert, ta over vårt land». Sovjetunionens fall forklares som et resultat av Vestens påvirkning. Putin og hans krets er mellom 60 og 70 år. Deres beste alder ble brukt til makt og ressursfordeling og ikke for å skape og bidra til samfunnets oppblomstring. Putin og hans krets har antakeligvis aldri forstått perestrojka. De forble «homo sovjetikus», uten tro på frie valg, uten tillit til noen og med forakt for frie individer. I deres logikk handler man i egen interesse og alt og alle kjøpes. Også institusjoner og valgprosedyrer som består av mennesker kan bli kjøpt. Derfor straffes både Georgia og Ukraina med militære angrep, fordi de valgte en annen vei enn å være under Russlands påvirkning. Noen populistiske politikere i Vesten lot seg også kjøpe. Men Putins egentlige mål er å angripe demokratiet og menneskerettigheter.

Vold for å bli elsket
Min far sa til meg en gang, at hans liv og livene til hans generasjon som ble født i tiden under og etter Andre Verdenskrig, var meningsløse og helt bortkastede: «Vi levde etter visjonene som aldri kunne gå i oppfyllelse, fordi de var en stor løgn. Vi levde ikke: Vi strevde for å overleve. Mange menneskeliv gikk tapt for ingenting. Slik trengte det jo ikke å være. Alt vi ønsket var å leve normale liv». De ordene sa han til meg da vi var på reise i Berlin. Det tok mange år å overtale han til denne reisen, en reise han ikke ville ta «for ikke å bli skuffet». Han ville slippe å innrømme for seg selv at hans liv og strev hadde vært forgjeves.

Min far var tilpasningsdyktig. Han overlevde deportasjon til Sibir og visste utmerket godt, akkurat som de fleste i det sovjetiske samfunnet, at det var uskrevne regler som gjaldt, og ikke de skrevne. De skrevne reglene ble i tillegg formulert slik at det var vanskelig å leve etter dem. For mye av det som ble proklamert av ideologien var en forvrengt utopi. Propaganda gjennom litteratur, sang og media formet ut et bilde av «det vide landet, der et menneske puster fritt». Men det stemte jo ikke med virkeligheten. De klassiske russiske og moderne forfattere, ballett, kunst, akademikere og byråkrater, alle skulle tilpasse seg ideologien. Atomvåpen utviklet i etterkrigstiden stod sentralt i den ideologiske balanseringen av regimets relasjon mot Vest. Relasjonen med samfunnet og lojaliteten til regimet ble pisket opp av KGB, og piskes opp i dag av FSB. Begge relasjonene ble basert på en uskreven regel om at den sterke alltid har rett, noe som Vladimir Putin senere har legitimert i politikken. Livet etter uskrevne regler hører til fengselskultur og kriminelle miljøer, som Putin på 90-tallet selv ble en del av i Leningrad. Mange representanter i dagens indre krets rundt Putin, kommer derfra. Volden i Sovjetunionen var på en måte normalisert, den var overalt og altomfattende. De konservative institusjonene – uniformerte etatene, militæret og fengslene, bevarte «voldens kultur». Det samme gjelder slike institusjoner som kirke, skole, også familiene praktiserte volden, og på denne måten underbygget de såkalte «tradisjonelle verdiene».

Perestrojka drev frem viktige initiativer i samfunnet som selvorganisering, identitetsøking, og respekt for menneskerettigheter. Individer begynte å overta ansvaret og kontrollen over sine egne liv fra regimet. Gjennom engasjementet i konkrete utfordringer, begynte sivilsamfunnsaktører å stille krav. Prosessen med demilitarisering, rettsoppgjør og oppgjør med fortiden, startet for 30 år siden. Den kommer til å fortsette også etter krigen og etter at Putins regime, der imperium og vold går over i historien som en tragisk lærdom.

Kontakt oss

Employee

Inna Sangadzhieva

Fungerende fagsjefE-post: [email protected]Telefon: +47 97 69 94 58
Read article "Inna Sangadzhieva"