Operasjon «Måke» var den første av de store massedeportasjonene av hele etniske grupper fra Kaukasus og Krymhalvøya i 1943-44. Operasjonen med å samle alle de etniske karatsjajene ble gjennomført av Lavrenti Beria fra NKVD (nåværende FSB), i likhet med deportasjonen av kalmykene en måned senere. Dette ble godkjent av Joseph Stalin i oktober 1943.
Natt til 2. november 1943 begynte arrestasjonene klokken 2 om natta. Hemmelig politi sperret av landsbyer og ga innbyggerne noen timer på seg til å samle sammen private eiendeler, før de systematisk ble brakt til kvegvogner. I løpet av de neste tre dagene ble over 68 000 mennesker deportert, hele den karatsjajiske etniske gruppen. Tusenvis av unge menn som på denne tiden kjempet mot nazistene på frontlinjene, ble sendt i eksil om de overlevde. Den karatsjajiske autonome region ble oppløst.
Fatima er en 27 år gammel karatsjaj som bor i en landsby utenfor Tsjerkessk, hovedstaden i republikken Karatsjajevo-Tsjerkessia i Nord-Kaukasus. Bestefaren hennes og hans familie var blant dem som ble samlet opp av hemmelig politi i november 1943 og satt i kvegvogner.
– Jeg har hørt historier om deportasjonen gjennom hele barndommen min, forklarer Fatima.
– Én av historiene kommer jeg aldri til å glemme. Alle karatsjajene ble tvunget inn i togene under forferdelige forhold. Mange døde under transporten. Folk var presset trangt sammen, og måtte gå på do i bøtter. Som du vet, er mennesker fra Kaukasus nokså konservative og hadde vanskeligheter med å gjøre sitt fornødne foran det motsatte kjønn. En av mine familiemedlemmer nektet og forbannet vaktene.
Fatimas slektning betalte dyrt for å protestere mor de grusomme forholdene. – Han ble kastet inn i en vogn som var full av lik. Etter å ha tilbrakt natten med mennesker han kjente, inkludert barn og døde venner som bokstavelig talt lå oppå hverandre, ble håret hans grått. Dette er en av historiene jeg husker å ha blitt fortalt i barndommen om min families opplevelser.
Karatsjaj-folket bor tradisjonelt i de høye alpine områdene i Nord-Kaukasus. De snakker et tyrkisk språk, og er derfor knyttet til mange andre tyrkiske folkeslag i regionen, som nogaiene, kumykerne (som ikke må forveksles med mongolske kalmykere), aserbajdsjanerne og selvfølgelig tyrkerne. De er også nært knyttet til balkarene, og noen ser på delingen av disse to folkegruppene som en sovjetisk konstruksjon.
Noen av de vakreste regionene i Kaukasus bebos av karatsjajene, inkludert Dombay, som i dag er et stort russisk skiannlegg, populært også blant turgåere og fjellklatrere.
Toglass som fraktet 2000 karatsjajer ankom først Dzjambul-provinsen i sør-Kasakhstan, og Frunze-provinsen i Kirgisistan en eller to uker senere. Etniske karatsjajer ble satt i arbeid lokalt. Selv om kasakher, kiriserere og karatsjaj-balkarer alle snakker tyrkiske språk, er forskjellene store. Sentralasiatiske og kaukasiske kulturer og tradisjoner er svært forskjellige.
Fatima hørte positive historier om måten karatsjajene ble motatt av kasakhene og kiriserne i løpet av tiden i Sentral-Asia: – Lokale mennesker hjalp de deporterte, til tross for sovjetisk propaganda. Besteforeldrene mine forelsket seg, og giftet seg mens de var i eksil i Kasakhstan.
I Sentral-Asia ble karatsjajene spredt over 550 bosetninger, som lignet arbeidsleirer. De led av utmattelse og sult, med matrasjoner knyttet til arbeidskvoter.
Av de opprinnelige 68 614 menneskene som ble deportert til Sentral-Asia, anslås det at et sted mellom 13 000 og 19 000 mennesker døde. Hundrevis døde av tørst og dehydrering under transporten, mens tusenvis døde i Sentral-Asia. I 1948, fem år etter deportasjonen, ble befolkningen av karatsjajene i eksil registrert av sovjetiske statistikere som 56 869. Etter Stalins død 5. mars 1953 opphevet sentralkomiteen i det kommunistiske partiet dekretet som fastslo at alle deporterte folk – inkludert karatsjajene – måtte forblir i permanent eksil. Gradvis fikk deporterte mennesker- bortsett fra krimtatarene og meskhetintyrkerne – lov til å returnere til hjemlandene sine, og i 1957 fikk karatsjajene lov til å komme hjem.
For Fatima har kunnskapen om hvordan karatsjajene ble behandlet, påvirket forholdet hennes til dagens regjering i Russland i stor grad . – Det endrer virkelig måten du ser rettferdighet eller sikkerhet på. Helt ærlig så føler du deg aldri trygg fordi du vet at hvis hele verden kunne ignorere en urett som dette, vil Kreml og russerne aldri la oss være i fred. Hvis du står opp for dine rettigheter, blir du kalt ekstremist. Deportasjonene påvirket språket vårt negatvt. Besteforeldrene mine lærte aldri faren min karatsjaj-balkarsk, fordi de var redde for han skulle lide samme skjebne som dem. De var også bekymret for at han ville bli diskriminert hvis han hadde en tydelig kaukasisk aksent.
I 1959 hadde omtrent 85% av alle deporterte kalmyker returnert fra Kasakhstan og Kirgisistan til dagens Karatsjaj-Tsjerkessia. Selv om Fatima ønsker å bevare arven sin, er det vanskelig. – Jeg snakker karatsjaj, men ikke flytende. Vårt morsmål undervises ikke ordentlig på skolene. Online opplæringssentre for karatsjaj-språket blir stadig mer populære. Folk prøver virkelig hardt å bevare vår etnisitet. Å gifte seg med en etnisk russer ville bli sett på som en slags svik. Vi må bevare oss selv som nasjon, fordi deportasjonen utryddet en stor del av befolkningen vår.
I folketellingen for 2021 utgjorde etniske karatsjajer 44% av befolkningen i Karatsjaj-Tsjerkessia, mens etniske russere utgjorde 27%. Tsjerkessere utgjorde så lite som 12% av befolkningen, som direkte resultat av den etniske rensingen av Kaukasus av russiske styrker i tiårene frem til 1864.
To autonome republikker innen Den russiske føderasjon inkluderer navnet til karatsjajene og balkarene, nemlig Karatsjaj-Tsjerkessia og Kabardino-Balkaria. Hvis de administrative grensene skulle følge etniske linjer, ville imidlertid Karatsjajevo-Balkaria være mer logisk. I sovjetisk tid var disse administrative oppfinnelsene ment å dele etniske grupper som sammen kunne representere en utfordring for myndighetene. Minnet om deportasjonene lever fortsatt blant karatsjajene i dag.
– I min familie snakker vi om det hver gang vi samles. Alltid. I løpet av de siste fem årene har jeg lagt merke til at folk har problemer med å snakke offentlig om russisk imperialisme, og ikke bare kommunisme eller stalinisme. Etter krigen i Ukraina har det blitt mye verre, avslutter Fatima.