Hvordan samler man informasjon fra et land man ikke kan reise til?
-Å besøke Usbekistan er fullt mulig – under visse betingelser. Husk at de største historiske byene og den flotteste arkitekturen i Sentral-Asia ligger i Usbekistan. Byer som Samarkand, Bukhara og Khiva har alle en fascinerende kultur, historie og ikke minst praktfulle byggverk. Landet har en turistnæring som er basert på besøkende til disse stedene. Jeg har også vært i Usbekistan som turist. Imidlertid er det ikke mulig å dra dit som representant for en menneskerettighetsorganisasjon, for å åpent samle informasjon om brudd på menneskerettighetene. Derfor baserer vi og andre internasjonale organisasjoner oss på modige usbekiske aktivister som forsøker å holde omverdenen oppdatert om det som skjer inne i landet, ofte med betydelig risiko for egen sikkerhet. Mange aktivister sitter i fengsel i Usbekistan. Det finnes også noen få usbekiske journalister som skriver under pseudonym, eller som deler informasjon med nyhetsbyråer som Ferghana News.
Litt kort, hvordan vil du beskrive situasjonen i Usbekistan?
-Sentral-Asia består av fem republikker. Av disse er to i en særstilling når det gjelder muligheten for internasjonale organisasjoner og journalister til å besøke dem. Disse er Usbekistan og Turkmenistan. Mens Sentral-Asia generelt er en region med en alvorlig menneskerettssituasjon, befinner Usbekistan og Turkmenistan seg i en divisjon for seg selv. Jeg er ikke så veldig glad i rangeringer, men tror det setter ting litt i perspektiv om man ser på hvor de plasseres på lista av uavhengige internasjonale observatører. I The EconomistsDemocracy Indexligger Usbekistan på 167. plass av totalt 169 land i verden. De eneste tre som oppfattes som verre er Turkmenistan, Tsjad og Nord-Korea!
Når det gjelder Usbekistan, så har landet vært blant de mest undertrykkende i verden siden 90-tallet, men det går et slags skille i 2005 etter massakren i Andijan, da tropper fra Innenriksdepartementet åpnet ild og drepte flere hundre mennesker som demonstrerte for bedre levekår. Etter denne hendelsen kastet usbekiske myndigheter ut alle internasjonale nyhetsbyråer og organisasjoner, slik at det har blitt praktisk talt umulig for utenlandske organisasjoner og journalister å arbeide der.
Så det er vanskelig å få ut informasjon om hva som foregår der?
-Ja, kontoret til UNHCR, FNs Høykommisær for Flyktninger, ble stengt av usbekiske myndigheter etter massakren i Andijan, samtidig som alle internasjonale nyhetsbyråer ble kastet ut av landet. UNDP, FN-kontoret som arbeider mer med humanitærhjelp og utvikling, har et kontor der, men det er stort sett symbolsk – en formell tilstedeværelse som usbekiske myndigheter tillater.
Den siste organisasjonen som hadde en reell tilstedeværelse var Human Rights Watch, som er en såpass stor organisasjon at de har ressurser til å fortsette å forsøke å arbeide der. Kontoret deres ble formelt stengt av usbekiske myndigheter i 2011, men i praksis har de ikke hatt faste ansatte ved kontoret siden 2007. I stedet har de sendt folk til Usbekistan for å forsøke å opprettholde en slags tilstedeværelse, som alle har blitt kastet ut etter en måned eller to.
De som kan besøke Usbekistan åpent er diplomater eller forretningsfolk. Diplomater er typisk veldig forsiktige med hva de sier under sine opphold, og hva de formidler ut til det internasjonale samfunnet.
For journalister går det altså ikke an å rapportere åpent fra Usbekistan, om de ønsker å dekke sensitive tema. For eksempel dro BBC-journalist Natalia Antelava til Usbekistan i mars 2012, men ble stanset på flyplassen i Tashkent og deportert. Al-Jazeera klarte å lage skjulte opptak i 2010, men deretter ble journalisten erklært persona non grata. Det lille man får av inngående informasjon i media i dag er fra de russiske sidene til nyhetsbyrået Ferghana News, som har frilansjournalister i landet som skriver under pseudonym. Det kommer også noe informasjon fra et par organisasjoner basert i utlandet, spesielt Memorial i Moskva, og noen få usbekiske organisasjoner i Europa.
Hvordan vil du beskrive styresettet i Usbekistan?
-Politisk sett er det detaljstyrt av en diktator, Islam Karimov, som har ledet Usbekistan siden 1989, altså siden før Sovjetunionens sammenbrudd. Karimov har fullstendig kontroll over landet, han bestemmer alene alt som gjelder økonomi, utenrikspolitikk, forsvar, politi og rettssystem. Han styrer også det som sannsynligvis er det største systemet av sikkerhetstjenester i hele det tidligere Sovjetunionen. Det finnes overalt, og gjennomsyrer alle lag av samfunnet. Sikkerhetstjenester, politi og rettssystemet holder befolkningen i sjakk.
I dag er regimekritikere, såkalte ikke-tradisjonelle trossamfunn, journalister og ofte også helt vanlige folk under et voldsomt press fra myndighetene. President Karimov feirer i disse dager sin 75-årsdag. Hva som kan skje når lokket løftes fra trykkokeren etter hans død er en tanke som vekker bekymring.
Hvordan foregår dette i praksis?
– Tortur er systematisk og utbredt over hele landet. Hvis man blir anholdt eller arrestert er det svært sannsynlig at man vil bli brutalt behandlet. Politiet bruker alle de formene for tortur man kjenner fra andre steder i verden – slag, spark, kvelning, voldtekt og forskjellige former for nedverdigelse – men det som er spesielt for Usbekistan er at brutaliteten er satt i system. Det er på mange måter et samfunn bygget på frykt.
Også rettssystemet er en del av dette. Dersom man bare ser på lovene i Usbekistan er de omtrent som ellers i det tidligere Sovjetunionen, men det er som er viktig å forstå er hvordan lovene blir brukt. Rettssaker er formaliteter, i virkeligheten er det et system som ser til at ingen uttrykker seg kritisk mot regimet eller har andre meninger enn dem som er fastsatt av Karimov.
Det finnes ingen politisk frihet, ingen ytringsfrihet, ingen forsamlingsfrihet. De som forbryter seg mot myndighetenes offisielle linje kan bli arrestert og fengslet i årevis, uten advokathjelp og helt uten noe sted å be om hjelp.
Hva slags lovhjemler bruker myndighetene?
-En lov som hyppig brukes mot mennesker som oppfattes som annerledestenkende er paragraf 159 om anti-konstitusjonell virksomhet. Dette er en lov man finner i litt forskjellige ordelag i alle de sentralasiatiske republikkene, og som i nesten alle sammen – med unntak av Kirgisistan etter revolusjonen i 2010 – blir brukt til å stenge aviser som skriver kritisk om myndighetene, forby opposisjonspartier og så videre. Men i Usbekistan brukes den også til å sette folk i fengsel hvis de oppfattes som kritiske til regimet. Etter loven kan paragrafen gi 5 til 10 års fengsel, og man risikerer å komme inn i en slags Kafka-prosess hvor det er umulig å renvaske seg.
Det er også viktig å huske at mens paragrafen etter loven har en strafferamme på 5-10 år, er det vanlig at straffen forlenges dersom myndighetene ikke ønsker at en bestemt person skal slippe ut. Det som da er typisk er at en person som allerede har sittet inne i mange år og som snart skal løslates, plutselig får beskjed om at han får to nye år fordi han har forbrutt seg mot fengselsreglementet. Det kan være banale ting som røyking, at han ikke stod riktig i køen og så videre. Får man mange nok slike administrative tilleggsstraffer kan det være grunn til en ny straffesak. Et eksempel er opposisjonspolitikeren Muhammed Bekjanov: Han har sittet i tretten år, under paragraf 159. Han skulle i utgangspunktet blitt løslatt i 2012, men ble gitt nye 4 år og 8 måneder i fjor, for å ha ”brutt reglene i fengselet”.
Blir usbekere i utlandet også overvåket?
-Som sagt har Usbekistan det største nettverket av sikkerhetstjenester i hele det tidligere Sovjetunionen, og det finnes en del eksempler på at de også har gått utenfor Usbekistan. Like før jul fikk usbekiske sikkerhetstjenester tilgang til Abdusamat Fazletdinov som satt i varetekt i Moskva, og truet ham med at han ville bli torturert så snart han ble sendt tilbake. Han hengte seg i cella. Dette var altså nå like før jul.
Nylig sendte Helsingforskomiteen ut en pressemelding om at usbekiske sikkerhetstjenester hadde sendt drapstrusler per email til Vitaly Ponomarev, leder for Memorials Sentral-Asia avdeling og bosatt i Moskva, der de truet med å skjære hodet av ham og kona hans.
I februar 2012 ble en usbekisk imam, Obid Nazarov, skutt i Strømsund i Sverige. Han overlevde. I oktober ble en mann med dobbelt usbekisk og russisk statsborgerskap arrestert for dette drapsforsøket i Russland, han var også mistenkt i en drapssak mot en usbekisk opposisjonspolitiker i Ivanovo i Russland tidligere.
Hva skjer med usbekere som blir deportert tilbake til Usbekistan, for eksempel fra Norge og som har vært politisk aktive – risikerer de å straffeforfølges etter denne paragrafen?
– Det eksisterer ikke noe system som kan følge med på hva som skjer med dem som blir returnert.
Det vi vet er at 29 usbekere ble deportert fra Kasakhstan i 2011, og at de fleste ble dømt til fengsel ved ankomsten, de fleste under flere paragrafer, og flere ble mishandlet. FNs Torturkomité kritiserte Kasakhstan i etterkant. Andre eksempler er Alisher Ubaidullaev, som demonstrerte i London mot det usbekiske regimet i 2005 og som ble sendt hjem i 2007. Ved ankomsten ble han arrestert og torturert, og i 2008 ble han dømt til 5 års fengsel, noe som gjør at han i teorien skulle ha sluppet ut i år. Vi har ingen informasjon om hva som har skjedd med ham senere.