Av Gunnar Ekeløve-Slydal og Aage Borchgrevink. Publisert på VG+ 19.11.2016
Lenke til artikkelen på VG+ her.
Tenk deg en modig russisk filmskaper på oppdrag for et uavhengig norsk filmselskap som ønsker å lage film om en kjent varsler, den russiske advokaten Sergei Magnitskij som ble drept i fengselet i 2009. Et så viktig prosjekt får naturlig nok støtte av Norsk filminstitutt og Stiftelsen Fritt Ord.
Tenk deg så at den russiske filmskaperen oppdager at den offisielle historien ikke stemmer. Magnitskij var ingen varsler. Han ble ikke drept. Han var ikke en gang advokat. I realiteten var han og den amerikanske arbeidsgiveren hans, William Browder, ettersøkt for skattesvik. Browder flyktet og konstruerte historien om at Magnitskij var en varsler for å unnslippe utlevering til Russland.
Ytringsfrihet under press
Dette er et scoop av dimensjoner. Magnitskij-saken er en av de mest kjente menneskerettighetssaker i verden de siste ti årene. Browders kampanje har lykkes med å få vedtatt en lov i USA som rammer personer som var involvert i drapet eller skattesvindelen Magnitskij avslørte. Personer høyt opp i den russiske eliten får ikke visum, er under etterforskning og deres midler i USA blir frosset.
I april 2016 forteller filmskaperen sin historie til verdenspressen, og før han vet ordet av det blir han forfulgt. Filmen hans blir stjålet av Helsingforskomitéen. EU-parlamentet vil ikke vise den. Browder truer med søksmål. Washington Post angriper påstandene hans på lederplass. Liberale russiske journalister tar avstand fra ham. Store tv-selskaper vil ikke vise filmen.
Ingen står opp for sannheten bortsett fra filmskaperen og den norske produsenten. Saken viser hvordan sensur brer om seg i Vesten; at ytringsfriheten er under press. En mektig konspirasjon forsøker å undertrykke sannheten: Vestlige myndigheter, main stream media og menneskerettighetsgrupper.
Mannen som trekker i trådene er William Browder, en kynisk amerikansk milliardær.
Stilt for retten
Filmskaperens navn er Andrei Nekrasov. Produsenten heter Piraya Film og har vunnet Oscar. Det eneste problemet med fortellingen er at den ikke stemmer. Nekrasovs film gjengir i hovedsak russiske myndigheters versjon av saken og bringer lite nytt.
Russland har slått hardt tilbake mot anklagene om korrupsjon og skattesvindel og stilt Browder for retten in absentia. Også den avdøde Magnitskij ble stilt for retten. Det er første gang en død mann er dømt av en russisk domstol. Europarådet og en rekke vestlige stater har gjennomgått anklagene mot Browder og konkludert med at sakene ikke holder vann. Russland bekjemper Magnitskij-sanksjonene gjennom å spre desinformasjon og tvil. Nekrasovs film føyer seg inn i rekken av «kritiske» dokumentarer som er vist på russisk TV.
En del av de sentrale påstandene i filmen er feil. Nekrasov hevder at en avhørsprotokoll fra oktober 2008 viser at Magnitskij ikke anklaget russiske tjenestemennene for å ha stjålet 1,8 milliarder fra den russiske stat. Men hvis man går gjennom de to avhørsprotokollene der Magnitskij forklarte seg, de to anmeldelsene han var med på å utforme samt rekken av dokumenter han skrev i fengselet er det ingen tvil. Magnitskij beskrev svindelen i detalj og redegjorde grundig for sine konklusjoner. De to politifolkene han anmeldte, var dem som senere arresterte ham.
Slapphet fra journalister
At Magnitskij døde etter lang tids mishandling, manglende behandling for sykdommer han pådro seg i fengselet og etter å ha blitt banket opp er dokumentert av obduksjonsrapport, fotografier, Magnitskijs mange petisjoner og en rekke vitneforklaringer. At det kun er Browder som har undersøkt saken, er tilbakevist av blant annet Moskvas fengselsovervåkningskommisjon og Europarådet.
Dokumentasjon om dette ligger ute og er tilgjengelig for alle. Når store tv-kanaler som ARTE og ZDF ikke viser filmen, er det ifølge dem selv ut fra en journalistisk vurdering. Norske kulturredaksjoner hoppet over denne vurderingen og omfavnet i stedet forestillingen om Nekrasov som ytringsfrihetsmartyr.
Bakgrunnen for dette er dels Browders heftige reaksjon mot filmen – han truet med søksmål mot dem som viste den, dels dyktig spinn fra Nekrasov og Piraya Film, men mest av alt slapphet fra kulturjournalistenes side.
Da kortfilmfestivalen i Grimstad valgte ikke å vise filmen, skrev Aftenpostens Kjetil Lismoen at: «saken viser at ytringsfriheten kan kjøpes» Dagsavisens Mode Steinkjer skrev at «penge- og advokatmakt rår i møte med ytringsfriheten» at Venstreleder Trine Skei Grandes kritikk av Nekrasov var «pinlig» og at Helsingforskomitéen forsøkte «å kneble filmskapere». Straks saken ble definert som en ytringsfrihetssak, sluttet journalistene å undersøke Nekrasovs påstander.
Antagelig var det derfor en rekke journalister skrev at Helsingforskomitéen ønsket å stanse filmen, noe som ikke var riktig. Helsingforskomitéen samarbeider tett med russiske menneskerettighetsgrupper og har vært engasjert i Magnitski-saken i seks år. Vi har etterlyst Nekrasovs dokumentasjon og imøtegått hans mange offentlige uttalelser.
Piraya har ikke svart på substansen i dette, men i stedet politianmeldt oss for å ha konspirert med Browder og stjålet filmen. Anklagene er absurde, og ble henlagt, men fra da av var vi «part i saken». En kritisk VG-kommentator ble meldt til PFU. Klagen fikk ikke «full realitetsbehandling» (den ble altså ikke tatt alvorlig), men Piraya lyktes med å stanse kommentatoren ved å gjøre også henne til part i saken.
Hvis de indignerte kulturjournalistene hadde tenkte seg om ville de kanskje husket at ytringsfriheten har et sterkt rettslig vern i Norge, selv om det ikke er ubegrenset. Påstander som krenker individer kan være ulovlige. Et søksmål ville neppe kunne lykkes hvis Nekrasov hadde kunnet dokumentere sine påstander. Og selv om han ikke kan det, vil et søksmål fra en mektig person som Browder neppe føre frem. Domstolene har en høy terskel for kritikk av personer som har oppsøkt en offentlig rolle. Søksmålet fra Magnitskijs familie ville derfor ha større sjanse for å lykkes.
Andre kulturaktører spurte som Pilatus: Hva er sannhet?, og inntok en positur av dypsindig tvil. Norsk Filminstitutt, som støttet filmen med over tre millioner kroner, skrev at filmen «problematiserer medienes historieformidling og kildehåndtering, og nyhetene som sannhetsvitne» Dagbladets Sigrid Hvidsten fulgte opp med å skrive «I situasjoner som denne er det nesten umulig å vurdere hva som er sant, og hvem som snakker sant». Klassekampens Guri Kulås skrev: «Dette er ei slik sak, der omgrep som «sanning» løyser seg opp framfor augo på ein.»
Påstanden om at ting aldri er svart eller hvitt, og at sannheten ligger et sted midt i mellom, høres umiddelbart riktig og klok ut. Det er samtidig nettopp denne holdningen som gjør negativ reklame så effektiv, den reklamen som ikke skal selge et budskap, men spre tvil.
Doubt is our product, gentlemen, som en av tobakksindustriens reklamefolk i sin tid sa. Hva skal man tro? Hvis det hersker tvil om Magnitskij var varsler og ble drept, vil kampanjen i hans navn miste fremdrift.
Faktum er at hvis noen av kulturjournalistene hadde undersøkt saken, ville de sett at Magnitskij-saken er svært godt dokumentert. Det er absolutt mulig å vurdere hvem som har belegg for sine påstander. Og er det ikke journalistikkens oppgave å forsøke? Men hvorfor undersøke når man i stedet kan stå opp for en angivelig truet ytringsfrihet. Ubehaget i kulturjournalistikken er hvor lett journalister forvandles til meningspaver, fulle av floskler og tomme for kritisk refleksjon.
Noen som øyensynlig ikke lenger er i tvil er Stiftelsen Fritt Ord og statens fagorgan for Kunst i offentlige rom (KORO). Institusjonene arrangerte en stor konferanse på Nationaltheatret i begynnelsen av november for “å utforske hvilke muligheter som fremdeles finnes for meningsutveksling, for å prøve ut hvordan offentligheten kan realiseres i vår tid”. Angrep på varslere og det “post-faktuelle” samfunn var to av temaene.
I rekken av prominente innledere var Torstein Grude fra Piraya. Grude talte i et panel som besto av meriterte varslere og menneskerettighetsadvokater, og ble introdusert som en filmskaper forfulgt av mektige krefter. Grude fremførte sitt budskap om at Magnitskij ikke var varsler og ikke ble drept, samt at Browder og Helsingforskomitéen konspirerer mot sannheten og ytringsfriheten.
Informasjonskrig
I en konferanse dedikert til «meningsutveksling» var verken Browder, Helsingforskomitéen eller Magnitskijs familie invitert. I stedet lot Fritt Ord og KORO et arrangement som var ment å handle om angrep på varslere, fungere som plattform for et angrep på en varsler, Sergej Magnitskij, som ble drept fordi han sto opp mot korrupsjon og maktmisbruk.
Veien fra tvil til å etablere en ny sannhet er på et vis fullendt når institusjonen som i sin tid støttet en film om varsleren Magnitskij aksepterer Nekrasovs og Grudes konspirasjonshistorier. Forhåpentligvis var dette en glipp fra Fritt Ord og KOROs side, men kanskje sier mottagelsen av Nekrasovs film noe om hvor uforberedt norsk offentlighet er på det russerne kaller informasjonskrig.