Kronikk av Oleg Orlov, en av styrelederne i Memorial, oversatt til norsk av Helsingforskomiteen.
Den blodige krigen som Putin-regimet har utløst i Ukraina utgjør ikke bare massemordet på det ukrainske folket, ødeleggelsen av infrastrukturen, økonomien og kulturen i dette fantastiske landet. Det handler ikke bare om ødeleggelse av folkerettens prinsipper.
Krigen er også et hardt slag for Russlands fremtid.
De mørkeste kreftene i landet mitt er de som har drømt om hevn for sammenbruddet av det sovjetiske imperiet. De som gradvis ble landets herskere, for hvem den kontinuerlige kvelningen av ytringsfriheten, undertrykkelsen av det sivile samfunn og nær eliminering av det uavhengige rettsvesenet ikke gikk langt nok. Alle disse har hatt seiersfeiring de siste månedene.
«Hvilken seier mener du?» spør du kanskje. Tross alt har det ikke gått strålende for de russiske styrkene ved fronten i Ukraina. Det er sant, men de har feiret den endelige seieren i Russland.
Denne krigen har lagt landet helt og holdent i deres hender. De har lenge ønsket å frigjøre seg fra de båndene som har holdt dem tilbake. De ville ikke vende tilbake til et kommunistisk system (selv om det er noen blant dem som kaller seg kommunister). De liker det fremmedartede systemet som utviklet seg i Russland i løpet av de siste to tiårene: halvt føydalisme, halvt statskapitalisme, og absolutt full av korrupsjon. Men det var fortsatt noe som manglet…
Det som manglet, var en følelse av fullendthet i systemet. Nå er det komplett. Nå kan de åpent, uten å nøle, erklære: ‘Ett folk, ett imperium, en leder!’ All skam er kastet til side.
De ville ha fascisme, de fikk den.
Landet, som forlot kommunistisk totalitarisme for tretti år siden, har glidd tilbake til totalitarisme, nå av den fascistiske varianten.
«Hvilken fascisme snakker du om?», blir jeg ofte utfordret med. «Hvor er dette allmektige massepartiet som står over staten? Ligner gjengen med tjenestemenn som utgjør Det forente Russland virkelig et slikt parti? Og hvor er masse-ungdomsorganisasjonene alle unge må gjennom?’
Vel, for det første, arbeid med zombifisering av ungdom gjennom opprettelsen av akkurat slike organisasjoner allerede er i full gang. Dessuten handler fascisme ikke bare om Italia under Mussolini eller Nazi-Tyskland (i Russland er det nå vanlig å sette opp god fascisme i kontrast til dårlige nazisme), men også Østerrike før Anschluss, Spania under Franco og Portugal under Salazar. Alle disse fascistiske regimene hadde sine forskjeller og spesielle egenskaper. Og nå vil Russland under de siste stadiene av Putins styre bli oppført blant dem.
Det finnes mange forskjellige definisjoner av fenomenet fascisme. I 1995, på oppdrag fra president Jeltsin, utviklet det russiske vitenskapsakademiet følgende: «Fascisme er en ideologi og praksis som bekrefter overlegenheten og eksklusiviteten til en bestemt nasjon eller rase, og som søker å fremme etnisk intoleranse, rettferdiggjøre diskriminering av medlemmer av andre folk, fornekte demokratiet, etablere en lederkultus, bruke vold og terror for å undertrykke politiske motstandere og alle former for dissens, og rettferdiggjøre krig som et middel til å løse problemer mellom stater.»
Etter mitt syn er det som skjer i Russland helt i samsvar med denne definisjonen. Å sette Russland i dag, i fortid og i fremtid i motsetning til omkringliggende stater (spesielt europeiske), å bekrefte overlegenheten til den opprinnelige russiske kulturen (ikke i strengt etnisk, men i imperialistisk forstand); å fornekte selve eksistensen av det ukrainske folk, språk og kultur – alt dette har kommet til å danne grunnlaget for dagens statspropaganda. Når det gjelder fornektelse av demokrati, leder-kultus og undertrykkelse av dissens, vel, alt dette er ganske åpenbart for alle.
Hvem har skylden for at Russland ble fascistisk? Det enkleste svaret er Putin. Han har selvfølgelig skylden, men også en rekke andre har ledet oss ned denne veien, om ikke alltid bevisst.
Svært mange mennesker er nostalgiske for imperiet, for en sterk hånd, for en mytologisk Stalin. Slike mennesker var både på toppen av samfunnet – blant den styrende eliten – tjenestemenn, de innen rettshåndhevelse og statssikkerhet, stedfortredere, ledere av statsforetak, oligarker – og på bunnen- blant de fattigste mennesker. Noen hadde Maybach-biler, herskapshus og yachter, andre hadde ikke engang et varmt toalett innendørs. Men de er alle rettsløse i Putins autokratiske system.
Det var ikke i de førstnevntes interesse å kjempe mot fjerningen av grunnleggende rettigheter; under et annet maktsystem ville de aldri ha fått tilgang på de materielle godene de hadde. Men de ønsket på en eller annen måte å kompensere for sine pinlig manglende rettigheter. De trengte en følelse av absolutt makt over sine «livegne», av ikke stå til rette for noen, bortsett høvdingen på toppen. De trengte å betrakte seg selv som en klasse av nye adelsmenn, valgt av historien og forsynet til å styre dette landet. Men det som sto i veien for dem var de siste, rudimentære rester av ytringsfrihet, alle slags undersøkende journalister, menneskerettighetsaktivister og bråkmakere som fra tid til annen førte folk ut i gatene. Og så var det konkurrentene fra «eliten» – de som fortsatt ønsket å opprettholde noen liberale regler for anstendighet i styringen av andet.
De sistnevnte – de som er på bunnen av samfunnet – trodde rett og slett ikke på muligheten for å lykkes i en slik kamp. Hele deres harde liv, så vel som erfaringene til foreldrene og besteforeldrene deres, hadde vist dem dette. De av dem som hadde fått med seg den korte perioden av relativt demokrati på 1990-tallet, hadde rett og slett blitt skremt av denne utviklingen – alt forandret seg rundt dem og de måtte ta egne valg under vanskelige omstendigheter. Det var noe som var skummelt og som de var uvante med. Denne frykten ga de videre til barna sine – «forandringer er alltid til det verre.» Du må stole på autoritetene, på sjefene. Det beste du kan gjøre er å skrive oppfordringer og klager til sjefene dine. Det russiske sivilsamfunnet viste seg å være ute av stand til å vise og forklare, for disse menneskene (som utgjør en betydelig del av befolkningen, om ikke majoriteten) at det faktisk var mulig å kjempe for rettighetene sine. I tillegg har menneskerettighetsforkjempere til tider selv forsterket disse paternalistiske holdningene. I stedet for å gjøre folk som henvendte seg til oss for å få hjelp til våre partnere i en felles kamp, behandlet vi dem som klienter, vi forsøkte å hjelpe dem, men vi anså det ikke som viktig å forklare de endelige målene for kampen. Som et resultat ville våre klienter, etter å ha mottatt gratis hjelp, gå tilbake til sine tidligere liv, og de ville igjen stemme ved valg på dem som deres overordnede hadde pekt ut for dem. Og for å kompensere for sin nød og manglende rettigheter, ønsket de en følelse av å tilhøre noe stort, å føle at de var en del – selv det minste, lille tannhjul – i den store maskinen til et imperium som blir gjenfødt.
Putin-regimet dekket noen av disse behovene, men tydeligvis ikke alle.
Og nå er krig utropt som det store samlende målet: «Alle for fronten, alle for seier!» Opposisjonen er fullstendig knust, restene av enhver frihet er eliminert, det er farlig å uttale ordene «liberalisme» og «demokrati» uten å legge til et banneord. De på toppen og de på bunnen har smeltet sammen i en ekstase av «patriotisme» og hat mot det uavhengige Ukraina.
Selvfølgelig påvirker ikke denne ekstasen engang et flertall av befolkningen i Russland, men likevel svært mange. Og inntil nylig foretrakk flertallet, ut fra selvoppholdelsesdriften, å lukke øynene for det som skjedde. De anså det som farlig å protestere og at ingenting ville endre seg uansett. At ubrukelige diskusjoner om forbrytelser begått av våre tropper i Ukraina bare ville føre til søvnløshet og nervøst sammenbrudd. Det er bedre å late som om du tror på det som blir sagt på TV, og til og med prøve å overbevise deg selv om at det er sant.
Dessuten, i ethvert fascistisk regime er dette sannsynligvis måten folk flest oppfører seg på.
Det er bare en svært liten minoritet som prøver å slå tilbake. Det finnes en antikrigsbevegelse i landet, som har sine egne politiske fanger, sine egne helter.
Menneskerettighetsforkjempere fortsetter å jobbe praktisk talt under jorden. De hjelper folk til på lovlig måte unngå mobilisering og verneplikt, de setter sammen lister over politiske fanger, skaffer advokathjelp, gir juridisk og humanitær hjelp til flyktninger fra Ukraina og prøver å gjøre det mulig for dem å reise til Europa. Men når loven ikke lenger fungerer i et land, gjennomgår menneskerettighetsarbeidet uunngåelig en radikal transformasjon. Dagens russiske menneskerettighetsforkjempere befinner seg i tilsvarende posisjon som dissidentene, deres forgjengere i sovjettiden. Identifiseringen av menneskerettighetsbrudd og å bringe dem til den russiske og utenlandske opinionens oppmerksomhet blir i økende grad hovedformen for menneskerettighetsarbeid. Favorittoppgaven til den store russiske menneskerettighetsforkjemperen Sergei Kovalev har aldri vært så treffende: «Gjør det du må gjøre, og la det skje det som må skje».
Hvor lenge vil det hele vare i Russland?
Hvem vet?
Vårt lands fremtid avgjøres på Ukrainas slagmarker. Seier til russiske tropper der vil bevare fascismen i Russland i lang tid fremover. Og vice versa…
I løpet av den siste måneden har «ekstasen» jeg skrev om ovenfor sakte begynt å løse seg opp i generell forvirring – «Hvordan er det mulig at vår store og uovervinnelige hær mislykkes?»
En bakrus er på vei. Det kan være alvorlig.
Og under disse omstendighetene avhenger mye av landene i Sentral- og Vest-Europa. Å streve etter fred i stedet for krig er bare naturlig for enhver tilregnelig person. Men fred for enhver pris? Europa har allerede en gang forsøkt å oppnå fred ved å blidgjøre en aggressor. Det katastrofale resultatet av disse forsøkene er kjent for alle.
Og nå vil et fascistisk Russland, hvis det seirer, uunngåelig bli en alvorlig trussel ikke bare mot sikkerheten til sine naboer, men for hele Europa.