Norge må snakke om problemene i Interpol og andre internasjonale organisasjoner

Få land investerer så mye i FN og andre internasjonale organisasjoner som Norge. Men kvaliteten på organisasjonenes arbeid er ikke alltid god, og de er under stadig angrep fra autoritære stater som ønsker å bruke dem. Det bør Norge snakke om, for å hjelpe organisasjonene til å arbeide bedre.

Problemene er satt på spissen i forbindelse med den 89. generalforsamlingen i Interpol, som finner sted i Istanbul 23.-25. november. Her skal det blant annet velges ny president. Toppkandidaten er Ahmed Naser Al-Raisi fra De forente arabiske emirater. Han er anmeldt for tortur i Storbritannia, Frankrike, Sverige – og Norge.

Al-Raisi er generalinspektør i innenriksministeriet og allerede medlem av Interpols eksekutivkomité. Ifølge anmeldelsene er han ansvarlig for tortur av to britiske statsborgere.

Matthew Hedges ble arrestert og beskyldt for spionasje i mai 2018 da han arbeidet med en avhandling ved Durham universitet om emiratenes sikkerhetsstrategi etter den arabiske våren. Ali Issa Ahmad er av sudansk opphav og besøkte emiratene i januar 2019 som fan av Qatars landslag under en asiatisk fotballturnering.

Begge ble arrestert, utsatt for tortur og umenneskelig behandling i uregistrerte interneringssteder, tvunget til å komme med falske tilståelser og dømt.

Problemet med tortur i emiratene er dessverre mye større enn disse to sakene. Det finnes et omfattende mønster av menneskerettighetsbrudd i fengsler og interneringssteder i landet. Hvordan kan en person som er delaktig i dette systemet ende opp som toppkandidat i Interpol?

Interpol er en mellomstatlig organisasjon med 194 medlemsland, som arbeider for å bekjempe straffrihet. Ifølge organisasjonens vedtekter, skal den operere i tråd med Verdenserklæringen om menneskerettigheter og holde seg unna saker av politisk, militær, religiøs eller rasemessig art. Med andre ord, den skal fremme internasjonalt politisamarbeid tuftet på menneskerettighetene.

Men slik fungerer det ikke hele tiden. I lengre tid har land som Kina, Russland, Belarus, Tyrkia og Kasakhstan brukt Interpol til å få arrestert og utlevert opposisjonspolitikere og aktivister som de ikke liker. Interpol har ikke greid å innføre prosedyrer som forhindrer dette, slik en stor gruppe av organisasjoner og kjente personer påpeker i et opprop forut for generalforsamlingen.

Men det er enda verre. I en rapport om De forente emiraters innflytelse over organisasjonen, dokumenter en tidligere riksadvokat i Storbritannia, David Calvert Smith, en rekke problemer. Ikke bare har emiratene misbrukt Interpol til å jakte på sine kritikere, men det finnes bevis for at emiratene søker å påvirke Interpol på upassende måter gjennom finansiering, blant annet ved en større donasjon i 2017.

Og problemene stanser ikke med Interpol. I FNs menneskeråd, i Europarådets parlamentarikerforsamling og til og med i internasjonale straffedomstoler har korrupsjon, sviktende kompetanse og politisering i perioder svekket oppfyllelsen av mandatet. Ofre for brudd på menneskerettighetene som har sett til institusjonene som sitt eneste håp om støtte og rettferdighet har opplevd dette som et svik.

Heldigvis finnes det virkemidler for å bekjempe denne utviklingen.

For det første må tingenes tilstand frem i lyset. Det er behov for at medier, sivilsamfunnsorganisasjoner og akademiske miljøer rapporterer mer om problemene. Fra vår hjemlige arena vet vi at institusjoner blir bedre av å bli utsatt for offentlighetens kritiske blikk. Det ser vi for lite av internasjonalt.

For det andre må institusjonene selv arbeide aktivt med å styrke faglig kompetanse og profesjonell integritet i stab og lederskap. Norge har vært en viktig bidragsyter til prosjekter med et slik siktemål, slik som kvalitetssikringsprosjektet i regi av Centre for International Law Research and Policy (CILRAP).

For det tredje må demokratiske stater snakke om problemene og deres løsning. Norge og de andre nordiske landene har stor troverdighet når det gjelder slike spørsmål. Norske myndigheter bør utfordre ledere for internasjonale organisasjoner på hvordan de går frem for å styrke en kultur for uavhengig og kritisk kvalitetssikring innad i deres organisasjoner. Og de bør være aktive i å fremme kompetente og ubestikkelige ledere.

Regjeringens Hurdalsplattform slår fast at «[h]ovedlinjene (i norsk utenrikspolitikk) … ligger fast, herunder sterk oppslutning om FN og folkeretten». I to påfølgende punkter blir målsettingen konkretisert. Regjeringen vil være «være en pådriver for å styrke FN-systemet» og «bruke medlemskapet i FNs sikkerhetsråd i 2021–22 til å forsterke folkeretten».

Men slike mål vil bare lykkes dersom organisasjonene som fremmer folkeretten er ubestikkelige og kompetente. Da må de som arbeider der og representerer organisasjonene ha slike egenskaper.

Det er nokså selvsagt. En organisasjon som Interpol, som skal bekjempe kriminalitet, kan ikke representeres av en person som er involvert i tortur på hjemmebane.

Det bør Norge si.