Onsdag forrige uke inviterte utenriksminister Ine Eriksen Søreide til et møte med norske sivilsamfunnsorganisasjoner om situasjonen i Hviterussland. Der beskrev Helsingforskomiteen den siste utviklingen for Utenriksministeren, som møtte oss svært godt forberedt. I møtet kom vi med seks konkrete anbefalinger til Eriksen Søreide. Demonstrasjonene i landet nå har vart i mer enn to måneder, og det er ikke umiddelbare tegn til at Lukasjenko vil tre av slik demonstrantene krever.
– Vi forventer at Norge fortsetter å tale med tydelig stemme om overgrepene som foregår i Hviterussland, der regimet fortsatt bruker vold mot fredelige demonstranter. Hviterussiske demonstranter bør vite at vi støtter dem, og da kan selv en oppmuntrende tweet fra utenriksminister Søreide gjøre mye positivt. Vi forventer at Norge stiller opp for de modige opposisjonelle i Hviterussland, sier konstituert generalsekretær Gunnar Ekeløve-Slydal.
1) Det er på tide at Norge endrer navn på Hviterussland.
Norge er et av et minkende antall land som fremdeles holder fast på navnet Hviterussland. Hviterussere selv anser dette navnet knyttet til en tid da landet var underlagt Russland, og foretrekker navnet Belarus – som er likt det offisielle navnet på Republikken Belarus. Sverige har nylig endret offisiell betegnelse på Hviterussland til Belarus. Nå er det på tide at Norge også gjør det.
Les mer om Belarus her.
2) Forhandlinger og grunnlovsreform må finne sted i dialog med representantene for opposisjonen for å markere at Lukasjenko ikke lenger er legitim leder av landet.
Forhandlinger om en eventuell grunnlovsreform i Hviterussland må bygge på viktige prinsipper. For det første må OSSE eller en annen anerkjent internasjonal aktør være vertskap for dialog mellom det utgående regimet og legitime representanter for hviterussisk opposisjon. For det andre må opposisjonelle løslates, ettersom reelle forhandlinger bare kan skje mellom frie parter. For det tredje må grunnlovsrevisjonen være reell, som da betyr at grunnloven bør endres etter at det er avholdt frie og rettferdige valg.
3) Vold og tortur må etterforskes og dokumenteres.
Det er dokumentert systematisk grov vold mot hundrevis av fredelige demonstranter. Norge må fortsatt kreve at alle former for bruk av vold mot demonstranter må opphøre umiddelbart, men også gi støtte til dokumentasjon av voldsbruken, med sikte på etterforskning og rettsoppgjør internasjonalt eller nasjonalt ved utøvelse av universell jurisdiksjon. Norge bør også bidra til at situasjonen kommer på bordet i FNs Sikkerhetsråd. En systematisk dokumentasjon er viktig for en helningsprosess i et fremtidig fritt Hviterussland.
4) Norge må støtte opp under sanksjonene fra EU.
EU har nettopp publisert de første listene over personer som er underlagt sanksjoner. Vi regner med at Norge slutter seg til denne listen, men skulle gjerne sett at Norge markerer støtte til sanksjonene i offentlig uttalelse.
5) Norge må gi støtte til menneskerettighetsarbeid og sivilsamfunnet i Hviterussland på kort, mellomlang og lang sikt.
Det er viktig å gi tydelig politisk støtte til de protesterende hviterusserne og deres ledere. Her er regelmessige meldinger velkomment. Videre er støtte gjennom norske NGO-er med erfaring fra landet en viktig måte å få sikret støtte dit den virker best. Mennesker i alle samfunnslag deltar i protestene, og fagforeninger, kulturarbeidere, studenter og andre grupper som gir verdifulle bidrag til protestene mot regimet, kan ha behov for norsk støtte. For de av aktivistene som har behov for å komme seg ut av Hviterussland, bør land som Norge stille opp.
Det kommer en tid etter Lukasjenko. Da vil det gjenstå et enormt arbeid for å gjenoppbygge valgte organer, domstoler, sikkerhetsmyndigheter til institusjoner som fungerer etter demokratiske prinsipper. Norge kan da bidra avgjørende ved å gi råd, praktisk støtte og penger for å støtte oppbygging av disse sentrale institusjonene, dette har Norge gjort med hell i andre land, som for eksempel Georgia etter Roserevolusjonen.
Kontakt oss
Employee