Denne saken ble først publisert i Nye Meninger i Dagsavisen.
Eurovision-arrangørene gjentar år etter år at konkurransen handler om musikk, ikke politikk. Ukrainas uteblivelse i år handler imidlertid om politikk, økonomi og ukrainernes selvbilde.
År etter år preger geopolitikken i Eurovision Song Contest den fargerike popmusikken: I 2012 utnyttet Aserbajdsjan sitt vertskap til å fremdyrke et bilde av landet som en eksotisk turistdestinasjon, for å stilne kritikken mot korrupsjon, omfattende miljøødeleggelser og fengslingen av opposisjonelle og journalister. I 2015 valgte Armenia å sende en sang som markerte 100-årsdagen for folkemordet på armenere i sluttfasen av det Ottomanske imperiet. Tyrkia ble rasende. I 2017 fikk ikke den russiske artisten Julia Samojlova innreisetillatelse til Ukraina, fordi hun tidligere besøkte den okkuperte Krimhalvøya. Selv hoppet Ukraina over konkurransen i 2015 på grunn av skjør økonomi.
Også årets kvalifiseringskonkurranse fikk mange profilerte kulturarbeidere til å protestere mot det de oppfattet som forsøk på å omgjøre kunst til statlig propaganda
Olga Shamshur Flydal
I februar kunngjorde statskringkasteren UA:PBC at Ukraina heller ikke vil delta i årets musikkfest i Tel Aviv. Grunnen var uenighet om kontrakten med vinneren av den nasjonale konkurransen, Hanna Korsun. Ifølge Korsun, som opptrer under artistnavnet Maruv, stilte UA:PBC mange og urimelige krav, uten å dekke et øre av utgiftene. Kontrakten inneholdt samtidig en klausul som forbød Maruv å opptre i Russland. Det var en betingelse hun skal ha gått med på, selv om loven ikke forbyr det. Forhandlingene havarerte likevel.
Da UA:PBC spurte de to andre finalistene, avslo også de å stille opp for hjemlandet. Også årets kvalifiseringskonkurranse fikk mange profilerte kulturarbeidere til å protestere mot det de oppfattet som forsøk på å omgjøre kunst til statlig propaganda. Flere reagerte på dobbeltmoralen fra staten og deler av samfunnet, som krever patriotisme og oppofrelse fra musikere og kunstnere, mens næringslivet fortsetter eksporten av varer og tjenester til det russiske markedet.
Kringkastingsselskapet tok siden både selvkritikk og hovedansvar for den mislykkede forhandlingsprosessen. Skandalen synliggjorde imidlertid en dyptgående splittelse innad i det ukrainske samfunnet, som sliter med belastningen av krigen i øst og okkupasjonen av Krim.
Forholdet til Russland og militærinnsatsen i øst er de temaene som deler ukrainere mest og dominerer dagsorden i forkant av presidentvalget i slutten av mars.
Olga Shamshur Flydal
Mye av kritikken mot Maruv kommer først og fremst på grunn av hennes turné- og konsertvirksomhet i nabolandet. For mange innbyggere fremstår det som umusikalsk at ukrainske popstjerner tjener store penger på det russiske musikkmarkedet, mens deres landsmenn dør ved frontlinjene i Øst-Ukraina.
Stormen rundt Ukrainas Eurovision-avbud bør settes i et større samfunnsmessig perspektiv: Er kunstnere et verktøy for staten og politikerne, som under Sovjet, eller er de frie mennesker som uhemmet kan utøve sine yrker og bruke sin ytringsfrihet? Det ukrainske folket er faktisk splittet. Forståelsen av at det er umulig å bygge en vellykket stat uten borgerfriheter for alle ukrainere, inkludert de man ikke liker på grunn av legning, etnisitet eller politiske holdninger, begynner å synke inn. Mange ønsker samtidig, på grunn av den militære konflikten i øst, en definitiv slutt på alle forbindelser med nabolandet. Kunstnerisk frihet i en krigssituasjon blir fort oppfattet som underordnet statens og samfunnets behov for å fremstå som kulturelt og politisk uavhengig fra Russland.
Dessverre mangler Ukraina per i dag passende arenaer og en tolerant debattkultur for en effektiv meningsutveksling. I årets Eurovision-debatt druknet gode argumenter og forslag i netthets mot både artister, kringkastingsselskapet og politikere.
Olga Shamshur Flydal
Et blikk på Ukrainas tidligere seire i Eurovision Song Contest, i 2004 og i 2016, kan forklare hvilke forventninger mange ukrainere har til den som skal presentere landet utad. Begge ukrainske seirene ble uløselig forbundet med henholdsvis Oransjerevolusjonen i 2004 og annektering av Krim i 2014. Vinnerne Ruslana i 2004 og Jamala i 2016 kom med sanger som var sterkt preget av anti-autoritær protest. Jamala var attpåtil en etnisk krimtatar i eksil fra den okkuperte Krimhalvøya. Sangen hennes «1944» henspilte på året hvor nærmere 200 000 krimtatarer ble tvangsdeportert av Stalin og sendt til de de sovjetiske republikkene i Sentral-Asia.
Diskusjonen om nasjonal identitet og musikkindustriens frihet vs. ansvar er utvilsomt aktuell. Dessverre mangler Ukraina per i dag passende arenaer og en tolerant debattkultur for en effektiv meningsutveksling. I årets Eurovision-debatt druknet gode argumenter og forslag i netthets mot både artister, kringkastingsselskapet og politikere. Derfor er det positivt at statskringkaster UA:PBC tar nå initiativ til en dialog mellom eksperter, befolkninger og musikkbransjen.
Dialogen vil forhåpentlig munne ut i en løsning som tillater Ukraina delta i 2020. Med mindre Russland vinner i Tel Aviv, og geopolitikken kommer i veien neste år også.