Olga Sahmshur Flydal har skrevet om gårsdagens valg i Ukraina og hvilke utfordringer landet står overfor. Teksten ble publisert som kronikk i VG 25.10
Om man ser på forrige ukes valg i nabolandet Hviterussland, hvor presidenten Aleksandr Lukasjenko håvet inn utrolige 83,5 prosent av stemmene, framstår Ukraina som pluralismens og demokratiets fyrtårn. Men både nasjonale og internasjonale observatører registrerer flere problematiske sider i forkant av valget som er gjengangere fra alle tidligere år. Særlig tilfeller med kjøp av stemmer og bruk av offentlige midler og ansatte i valgkamp høster kritikk. Teknikkene blir stadig mer oppfinnsomme. I byen Vinnitsja vest i Ukraina arrangerte en lokalpolitiker som stiller til gjenvalg en gratis dag i en offentlig dyrehage for å promotere seg selv. I Shevchenkivskij, en bydel i Kiev, lokket en av kandidatene med gratis hårklipp før skolestart i september.
På tross av, eller på grunn av, krig og økonomisk krise, er antallet ordførerkandidater og håpefulle politikere til kommune- og fylkesstyrer i Ukraina større enn noen gang. Hele 132 partier fikk godkjenning til å slåss om makta. I Kiev har 29 menn og kvinner meldt seg til kampen om ordførervervet. Tallet i Odessa er alle tiders rekordhøye 42, og i Mariupol, en viktig by ved frontlinjene i sørøst, har 22 ordførerkandidater. Å drive med politikk er tryggere enn noen gang i landets historie. Men hvem er det som stiller til valg?
Ukrainsk politisk landskap er et krevende terreng å orientere seg i, og det stemmer i enda større grad i dag etter at monopolet til ekspresident Janukovitsj’Regionsparti ble knust i 2014. Det nye ved oktober-valget er at mikropartier, frivillige, aktivister, demobiliserte soldater og private næringsdrivende landet rundt for alvor prøver seg i lokalpolitikken. Også kvinner vil stille sterkere etter at kravet om minimum 30 prosent kjønnsrepresentasjon på partienes lister ble lovfestet i sommer. Valgekspertene er enige om at det samtidig er stor grad av resirkulasjon av «gamle» politikere og få genuint nye stemmer uten forbindelse til enten forrige eller nåværende regime.
For den jevne ukrainer, desillusjonert etter tiår med nepotisme, korrupsjon og vanstyre, er det dessverre mange kjente trekk med hvordan valgkampen forløper. Og det er den samme grunnen som gjør dem oppgitt over systemet. Politikernes tilknytning til store næringssektorer og oligarker, egne selskaper og interesser, er fortsatt et enormt problem. Tiltakene som skulle gjøre slutt på slikt ble raskt lansert i kjølvannet av revolusjonen i fjor. Men flere institusjoner, som opprettelsen av Det nasjonale antikorrupsjonsbyrået, arbeider altfor sakte til at en vanlig borger ser resultatene.
Allikevel er det flere positive endringer i Ukraina, selv om de skjer langsomt. For eksempel styrkes offentlighetslovene. Forrige måned ble Ukrainas nasjonale eiendomsregister åpnet for offentligheten. For mange journalister var det tiårets ”julegave”, særlig foran et valg.
Ukrainske journalister fra «YanukovychLeaks» vant dessuten verdensmesterskapet i gravende journalistikk på Lillehammer i forrige uke. Deres avsløringer om Janukovitsj-regimets omfattende korrupsjon baserte seg på 25 000 dokumenter fisket opp fra elven utenfor ekspresidentens slott Mezhgirja på landsbygda i utkant av Kiev. Flere har de siste tiårene betalt med livet eller helsa for å levere slike reportasjer om ukrainske næring- og makteliter. At journalister i dag får gå i fred er nok et godt tegn.
Bidragene fra uavhengige NGOer og sivilt samfunn i forkant av valget imponerer. Et godt eksempel på det er kampanjer for å sjekke valgkampfinansieringen og privatøkonomien til de mange tusen kandidatene som skal fylle kommune- og fylkesstyrene. Det sivile initiativet Chesno (navnet betyr ”ærlig” på ukrainsk) har samlet aktivister i de fleste ukrainske storbyer for å gjøre jobben. Samtidig driver de med opplysningsarbeid for å bevisstgjøre velgere om deres ansvar, forklare valglovverket og gi dem verktøy for å kontrollere om representanten de stemte på gjør en god jobb i kommune- eller fylkesstyre. For et splittet land er det en sårt tiltrengt mulighet til å enes på tvers av politiske skillelinjer.
Aktivistenes korrupsjonsetterforskning og arbeid for et mer transparent og rettferdig politisk system får ikke problemer til å forsvinner overnatt, men det gir et glimt av håp for Ukrainas framtid. Helsingforskomiteen håper Norge vil fortsette støtten til det ukrainske sivilsamfunnet i en tid når solidaritet og internasjonal deltakelse betyr mest for Ukraina.