Krigsforbrytelser i Ukraina

Gjennom flere måneder har vi sett de forferdelige bildene og lest reportasjene fra Ukraina. Det er stilt mange spørsmål om det vi ser er krigsforbrytelser, og om selve angrepet på Ukraina utgjorde en forbrytelse som Russlands ledere kan straffes for. Her kan du lese Helsingforskomiteens svar på slike spørsmål.

  1. Hvordan startet krigen i Ukraina?

Den militære konflikten går tilbake til 2014. Da gikk russiske styrker inn på Krim og okkuperte halvøya og innlemmet den i Russland. Russiske og russisk-støttede styrker gjennomført også et militært angrep på Donbas-regionen i Øst-Ukraina og okkuperte deler av regionen. Siden da har det vært krig i Øst-Ukraina.

24. februar 2022 gjennomførte Russland et omfattende militært angrep på Ukraina med et mål om å ta hovedstaden Kyiv og andre storbyer i løpet av noen få dager. Det lyktes ikke, og russiske ledere har senere redefinert målet til å ta kontroll over områder i Øst-Ukraina. Mange eksperter tviler likevel på at President Putin har gitt opp sitt opprinnelige mål.

  1. Var angrepet på Ukraina en forbrytelse?

Både Russlands angrep på Ukraina fra 2014 og i 2022 var et brudd på FN-pakten artikkel 2(4), som sier at «alle medlemmer … i sine internasjonale forhold [skal] avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.» FN-pakten er det nærmeste vi kommer en grunnlov for hvordan statene skal opptre i forhold til hverandre.

FNs generalforsamling vedtok 2. mars 2022 en resolusjon som karakteriserte angrepet som en «aggresjon mot Ukraina». Aggresjon er en internasjonal forbrytelse, som Den internasjonale straffedomstol (ICC) kan etterforske og dømme enkeltpersoner for.

  1. Men kan noen dømmes og straffes?

I prinsippet ja. En gruppe jurister har til og med laget en tiltale mot President Putin og hans nærmeste sikkerhetsrådgivere.

Ifølge ICC-vedtektene (artikkel 8 bis) består aggresjonsforbrytelsen i å “planlegge, forberede, starte eller utføre» en aggresjonshandling som «ved sin karakter, alvorlighetsgrad eller sitt omfang, utgjør et åpenbart brudd på FN-pakten». Det er personer som effektivt kan utøve kontroll over eller styre «politiske og militære handlinger til en stat» som kan stilles for retten.

I praksis er det vanskeligere. ICC har ikke jurisdiksjon over denne forbrytelsen i Ukraina-situasjonen. Det skyldes at verken Russland eller Ukraina har godkjent (ratifisert) ICC-vedtektene. Ukraina er ikke medlem av ICC, men har gitt domstolen lov til å etterforske krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord på sitt territorium siden 2014. Men når det gjelder aggresjonsforbrytelsen holder ikke dette. Her er kravet at både Russland og Ukraina må ha ratifisert ICC-vedtektene (se artikkel 15bis(5)).

Et annet problem er å sikre at personer møter opp i retten hvis de blir tiltalt. Internasjonale domstoler har ofte måttet vente lenge på at tiltalte personer melder seg eller blir arrestert og overført til domstolen. Statsledere vil i praksis først bli arrestert etter at de har mistet makten og nye makthavere er villige til å arrestere dem. ICC har ikke eget politi, så det er opp til statene å bistå her.

Men en internasjonal arrestordre fra ICC vil uansett sende et sterkt signal og kan i praksis fungere som et reiseforbud for tiltalte. Den vil også kunne føre til at vedkommende gradvis mister støtte både på hjemmebane og internasjonalt.

En viktig forutsetning for å få global oppslutning om rettsoppgjør er at like situasjoner behandles likt. Mange stater i sør og øst kritiserer vesten for dobbelt-standarder når det gjelder rettsoppgjør og tolkning av internasjonal lov. Ulike regler gjelder basert på hvilke land vesten står på god fot med. Derfor må støtte til ICC ikke være støtte til «ICC i Ukraina», men støtte til ICC overalt hvor det begås internasjonale forbrytelser og hvor vilkårene for ICC-etterforskning er oppfylt. I tillegg må ICC ved utvalg at saker sørge for at gjerningspersoner med ulik etnisitet og nasjonalitet behandles likt. Påtalemyndighetene må ta ut tiltale uavhengig av hvilken stridende part personen tilhører, så lenge det er tilstrekkelig med bevismateriale.

  1. Hvorfor er det viktig å etterforske og dømme noen for aggresjonsforbrytelsen?

Aggresjonsforbrytelsen er den moderne betegnelsen for ‘forbrytelse mot freden’, som var en del av Nuremberg-oppgjøret etter andre verdenskrig. I etterforskning av denne forbrytelsen går man rett til toppen av kommandokjeden. Det er bare statsledere og høytstående personer rundt denne som normalt kan ha effektiv kontroll over militære handlinger til en stat. Det kan være mye vanskeligere å bevise at toppledelsen er skyldig i krigsforbrytelser som skjer på slagmarken siden kommandolinjene ofte er lange.

  1. Hvordan kan dette skje i praksis?

Siden ICC ikke har jurisdiksjon over aggresjonsforbrytelsen, har flere eksperter og politikere foreslått å etablere en egen internasjonal ad hoc-domstol. Alternativt kan en såkalt hybrid- eller blandingsdomstol etableres, med både ukrainske og internasjonale dommere. Europarådets parlamentarikerforsamling har støttet etablering av en ad hoc-domstol.

Dette er et positivt initiativ, men har også noen ulemper. Det koster mye å lage en ny domstol, det tar tid og kan skape inntrykk av at spesielle regler gjelder for denne konflikten sammenlignet med andre konflikter hvor det har blitt begått lignende forbrytelser.

Helsingforskomiteen mener derfor at en god løsning kan være at ICCs hovedanklager vurderer alle tilgjengelige alternativer under ICC-vedtektene. Selv om ICC ikke har jurisdiksjon over aggresjonsforbrytelsen, finnes det likevel måter den kan etterforske forbrytelsen på. Dette inkluderer å ta aggresjonsforbrytelsen i betraktning i etterforskningen og rettsforfølgelsen av krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, som foreslått av den norske professoren Terje Einarsen og Joseph Rikhof.

  1. Hva er krigsforbrytelser og hvem kan straffes for dem?

Krigsforbrytelser er definert i den norske straffeloven kapittel 16. Sammen med forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og aggresjonsforbrytelsen utgjør de såkalte internasjonale kjerneforbrytelser.

Mens folkemord og forbrytelser mot menneskeheten kan finne sted både i krig og i fredstid, er krigsforbrytelser (og aggresjonsforbrytelsen) alvorlige brudd på internasjonale lover og sedvaner for hva som er tillatt i militære konflikter. Begrepet oppstod på 1800-tallet, men det er særlig de fire Genèvekonvensjonene fra 1949 og to tilleggsprotokoller fra 1977 som i dag ligger til grunn.

Kapittel 16 i straffeloven bygger på ICC-vedtektene og sedvanerett, som sammenfatter hva som i dag er regnet som krigsforbrytelser. Det viktigste prinsippet er at de som ikke deltar i konflikten skal skånes. Det gjelder blant annet sivile, krigsfanger og helsepersonell. Sivil infrastruktur skal også skånes så langt det er mulig. Visse våpen som skaper særlig store lidelser eller er unøyaktige er også forbudt.

Både fotsoldater, deres kommandanter og de lengre opp i kommandokjeden, som generaler, statsledere, forsvarsministre, osv., kan straffes. Alle de som deltar i stridende styrker har straffeansvar for krigsforbrytelser, selv om de spiller ulike roller. Noen utfører forbrytelsene, andre gir ordre om dem og noen vet at de blir begått og kunne ha stoppet dem.

Det var under andre verdenskrig at det ble utbredt enighet om at krigsforbrytere bør straffes. Det var også forslag om dette under første verdenskrig, men etter krigen løp rettsoppgjøret ut i sanden. Etter andre verdenskrig var det både internasjonale oppgjør i regi av Nürnberg- og Tokyo-tribunalene i tillegg til mange rettssaker i nasjonale domstoler.

Under krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet og etter folkemordet i Rwanda i 1994 etablerte FNs sikkerhetsråd internasjonale straffedomstoler. En rekke andre internasjonale eller blandede domstoler, det vil si hybrid-domstoler med både nasjonale og internasjonale dommere og øvrig personale, er senere blitt etablert.

Den viktigste internasjonale domstolen i dag er Den internasjonale straffedomstol (ICC), som har 123 statsparter (medlemmer).

  1. Hva er forskjellen mellom krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten?

En og samme handling kan være både en krigsforbrytelse, en forbrytelse mot menneskeheten, brudd på menneskerettighetene og brudd på et lands straffelov. Vi snakker om overlappende rettssystemer og normer.

Et eksempel er tortur. Begått «som et ledd i et utbredt eller systematisk angrep rettet mot enhver sivilbefolkning» er det en forbrytelse mot menneskeheten. Det må da dreie seg om «gjentatt utøvelse av» tortur «mot enhver sivilbefolkning, i samsvar med eller for å fremme en stats eller en organisasjons målsetting om å foreta et slikt angrep».

I tillegg til tortur, omfatter forbrytelser mot menneskeheten flere andre brutale handlinger, som drap, utryddelse, å gjøre noen til slave, fengslinger, forfølgelse av en bestemt gruppe, tvungne forsvinninger, apartheid og andre umenneskelige handlinger. Men bare når de er ledd i et omfattende angrep på sivile.

I en militær konflikt kan tortur bli anvendt mot krigsfanger eller sivile, men uten at det er ledd i et slik omfattende angrep. Vi snakker da om krigsforbrytelser.

Tortur er dessuten alltid brudd på menneskerettighetene. Selv om myndigheter kan erklære at noen menneskerettigheter ikke gjelder i en krigssituasjon, kan de aldri sette til side forbudet mot tortur (som er en såkalt jus cogens-norm).

For å dømme noen for folkemord må en ytterligere skjerpelse av motivene for handlingene bevises. Vi snakker om «handlinger som er begått med den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan», som drap, «å forårsake alvorlig legemlig eller psykisk skade på medlemmer av gruppen», å utsette gruppen for skadelige levevilkår for å ødelegge den helt eller delvis, å forhindre barnefødsler eller å ta barna fra gruppen.

  1. Blir det begått krigsforbrytelser i Ukraina?

Det er godt dokumentert at det er blitt begått krigsforbrytelser, blant annet ‘angrep på sivilbefolkningen’, ‘forsettlig drap’, ‘tortur’, ‘voldtekt’ og ødeleggelse av ‘eiendom uten at det er berettiget av militær nødvendighet, og foretatt i stor målestokk og på ulovlig og vilkårlig måte’.

Det kommer daglig rapporter om slike forbrytelser. 13. april 2022 la en ekspertgruppe som hadde blitt utpekt av 45 deltakerstater i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) frem sine funn:

[Vi] fant klare mønstre for brudd på internasjonal humanitær rett fra de russiske styrkenes side … Hvis de hadde respektert sine forpliktelser når det gjelder å skille mellom militære og sivile mål, proporsjonalitet og forholdsregler ved angrep og vedrørende spesielt beskyttede gjenstander som for eksempel sykehus, ville antallet sivile drepte eller skadde ha vært mye lavere. Betydelig færre hus, sykehus, kultureiendommer, skoler, blokker, vannstasjoner og strømanlegg ville blitt skadet eller ødelagt.

Mye av oppførselen til russiske styrker i delene av Ukraina som ble okkupert før og etter 24. februar 2022, inkludert gjennom sine «representanter» ­– de selverklærte «republikkene» Donetsk og Lugansk — bryter med internasjonal humanitær rett under militær okkupasjon.

  1. Kan også ukrainske styrker bli holdt ansvarlige for krigsforbrytelser?

Ja, selv om det var Russland som angrep og Ukraina ifølge folkeretten har rett til å forsvare seg, må ukrainske styrker overholde reglene i den humanitære retten og menneskerettighetene. Den nevnte ekspertgruppen i OSSE fant «noen brudd og problemer … angående ukrainsk praksis». Særlig gjaldt dette «behandlingen av krigsfanger, som opprinnelig ble ansett som kriminelle og behandlet på måter som er uforenlige med Den tredje Genèvekonvensjonen.»

  1. Hvem etterforsker?

Det er i hovedsak seks typer aktører som etterforsker krigsforbrytelser i Ukraina:

(1) Den internasjonale straffedomstol (ICC) ved hovedanklageren Karim A.A. Khan QC.

(2) Ukrainske myndigheter, ledet av riksadvokat Iriyna Venediktova.

(3) Internasjonale organisasjoner som FN, OSSE og Europarådet. FNs menneskerettighetsråd har opprettet en egen kommisjon for å samle dokumentasjon om brudd på menneskerettighetene og humanitær rett (krigsforbrytelser) i Ukraina, ledet av nordmannen Erik Møse. OSSE har brukt den såkalte Moskvamekanismen til å gjøre noe av det samme (se ovenfor). Også Europarådet og FNs internasjonale domstol kan spille viktige roller ved å motta og vurdere dokumentasjon og saker.

(4) Norsk politi og politi i mange andre stater innhenter informasjon om krigsforbrytelser fra ukrainske flyktninger. Medlemsland i EU samarbeider i Eurojust om dokumentasjon.

(5) En rekke private aktører samler dokumentasjon og bevismateriale, slik som internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner (Amnesty International, Human Rights Watch,osv.) og ukrainske aktører som Truth Hounds, Kharkiv Human Rights Protection Group, Center for Civil Liberties og andre. Helsingforskomiteen støtter særlig aktører i Ukraina med kompetanse og økonomi i dette arbeidet.

(6) Også ukrainske og internasjonale medier som gjør egne undersøkelser kan bidra til etterforskningen.

  1. Hvordan går de frem?

Man bruker mange av de samme etterforskningsmetodene som ved andre forbrytelser, det vil si avhør av vitner og/eller ofre, tekniske bevis (for eksempel satellittbilder, DNA, analyser av skuddsår), opptak av ordrer eller samtaler mellom militære ledere, dokumenter som viser hvilke planer og strategier som blir fulgt, oversikt over bevegelsene til militære enheter, enkelte personers deltakelse i militær planlegging og/eller tilstedeværelse når beslutninger tas og/eller utføres, osv.

Men siden forbrytelsene har flere ofre og også flere gjerningspersoner enn de fleste andre forbrytelser, er etterforskningen ofte omfattende og komplisert. Helsingforskomiteen bidrar i samarbeid med CILRAP/Case Matrix Network til å etablere databaser for å samle og analysere dokumentasjon om krigsforbrytelser og gi opplæring til både lokale organisasjoner og myndigheter.

I tillegg til å innhente store mengder av fakta om forbrytelsene, er det nødvendig å gjennomføre nøye juridiske vurderinger av om bevismaterialet (a) rekker til å bevise at krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller folkemord er begått, (b) viser at den tiltalte hadde kommandoansvar for, selv begikk forbrytelsene, oppfordret til å begå forbrytelser eller kunne ha stoppet dem og (c) at tiltalte var tilregnelig.

  1. Er rettsoppgjør realistisk?

At sivile blir rammet av krigshandlinger er ikke nødvendigvis en krigsforbrytelse. Etterforskningen må vise at noen av de konkrete bestemmelsene i internasjonal strafferett er blitt brutt, for eksempel ved at man angriper sivile mål som ikke har noen militær verdi, torturerer eller dreper sivile eller krigsfanger, osv.

Det er imidlertid heller ikke nok å bevise at forbrytelser har funnet sted, man må også bevise hvem som har ansvaret for dem. Soldater, offiserer eller andre som er mistenkt for krigsforbrytelser har krav på «rettssikkerhet». Ingen skal dømmes uten at vanlige standarder for bevisvurdering blir fulgt i en rettferdig rettsprosess.

En annen utfordring er å få tiltalte personer arrestert, som kan ta årevis eller ikke lykkes i det hele tatt. På den annen side er det ikke noen foreldelsesfrist for slike forbrytelser. Vi har sett mange eksempler på at lovens lange arm innhenter krigsforbrytere først årtier etter at de begikk forbrytelsene.

Det kan være en komplisert og tidkrevende prosess fra etterforskning, tiltaler, arrestasjon, rettssaker og til slutt domfellelse. Sakene består av et stort tilfang av fakta. Så kommer de juridiske vurderingene. Og så kommer spørsmålet: hvem hadde ansvaret? Alle som begår krigsforbrytelser kan dømmes, men ofte er så mange involvert at man ender opp med å prioritere. De internasjonale domstolene prioriterer stort sett de med størst ansvar, det vil si militære og politiske ledere. I noen tilfeller kan internasjonale domstolene dømme fotsoldater, fordi bevismateriale er lett tilgjengelig og det er enklere å starte en riktig prosess i domstolen. På nasjonalt plan kan man gå etter mellomledere og fotsoldater.

Også Norge og andre land som har lovgivning som tillater staten å utøve universell jurisdiksjon for internasjonale forbrytelser kan bidra med etterforskning og rettssaker.

Ukraina kan etterforske og straffe russiske krigsfanger, men her vil beskyldninger om partisk rettsoppgjør lett komme. Derfor er det viktig at ICC og andre land er involvert.

Uansett, det gjelder å ha en lang tidshorisont og ikke gi seg, samtidig som man begynner dokumentasjon og etterforskning så raskt som mulig.

Har du flere spørsmål om krigsforbrytelser og hvordan de kan etterforskes og straffes, ta gjerne kontakt med våre eksperter:

Kontakt oss

Employee

Ana Pashalishvili

SeniorrådgiverE-post: [email protected]Telefon: (+47) 968 78 085
Read article "Ana Pashalishvili"

Employee

Arve Hansen

RådgiverE-post: [email protected]Telefon: +47 958 12 353
Read article "Arve Hansen"

Employee

Gunnar M. Ekeløve-Slydal

Assisterende generalsekretærE-post: [email protected]Telefon: +47 95 21 03 07Twitter: @GunnarEkelveSly
Read article "Gunnar M. Ekeløve-Slydal"