Hvorfor bidrar ikke domstolen i Haag til forsoning på Vest-Balkan?

Domstolen i Haag sørget for rettferdighet, men samfunnet i Bosnia er fortsatt splittet, og i Serbia og Kroatia blir dømte krigsforbrytere sett på som helter.

Denne saken ble først publisert i Dagbladet.

Ratko Mladić beordret i 1995 massakre av mer enn 8000 bosniakiske menn i Srebrenica. Han var den siste som fikk sin straff før dommerne i slutten av 2017 pakket sammen for godt.

Det er ikke tvil om at FNs domstol for det tidligere Jugoslavia har vært viktig. Den sørget for at de med størst ansvar for krigsforbrytelser under krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet ble dømt. Det ble tatt ut tiltale mot 161 personer. De fleste dømt til lange fengselsstraffer. Domstolens arkiv inneholder mer enn 4000 vitnemål og 10 millioner sider med dokumentasjon. Alle de som ser etter sannheten kan begynne der.

Domstolen ble opprettet i 1993 av FNs sikkerhetsråd. Samme år ropte den franske generalen Philippe Morillon til en mengde av utsultede mennesker i Srebrenica: «Dere er nå under beskyttelse av FN! Krigen er over for dere». Sikkerhetsrådet hadde etablert Srebrenica som en såkalt sikker sone.

Selv om individer har blitt dømt, lever ideologien som førte til krigene videre.


Enver Djuliman, seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomité

 

I juli 1995 trosset general Mladić FN og ropte til sine soldater: «Retning Srebrenica». Slik viste han dem veien til folkemordet.

23 år seinere dømte FN-domstolen Mladić. Den stengte sine dører etter å ha sørget for lov og rettferdighet, men uten å ha oppnådd forsoning i de konfliktfylte samfunnene på Balkan.

Selv om individer har blitt dømt, lever ideologien som førte til krigene videre.

Mladić, Karadžić, Plavšić, Praljak, Prlić og andre, er dømt av domstolen, blir utropt til helter av politikere, akademikere og religiøse kretser i Serbia, i den serbiske delen av Bosnia, og i EU-landet Kroatia. Et studenthjem i nærheten av Sarajevo ble for eksempel oppkalt etter Radovan Karadžić. Nylig deltok Ratko Mladic i en av de mest sette direkte tv-sendingene i Serbia fra sin fengselscelle i Haag.

En nylig undersøkelse i Serbia viste at mer enn halvparten av befolkningen ikke vet hvorfor Mladic ble dømt. Krigsforbryterne får flere og flere åpne dører til det offentlige ordskiftet.

Krigsforbryterne har fått status som helter. Det de gjorde, gjorde de for oss, ser det ut til at mange mener. Derfor kommer de ut etter soning uten å ha endret seg. Ved å feire krigsforbrytere som helter og ignorere ofrene, aksepterer mange i realiteten deres skyld som sin egen og nasjons skyld.

FN-domstolen etablerte en slags rettferdighet, men det er ikke nok for å få forsoning. Det er bare folkene selv og deres ledere som kan sette i gang prosessen.

I stedet er vi vitne til at lederne benekter, relativiserer og forvrenger fakta. Dermed uteblir oppgjøret med krigsforbrytelsene, og ideologien bak dem lever fortsatt. Og domstolens viktige bidrag blir fratatt sin forsoningsverdi. Derfor er visning av filmen The Case Against Ratko Mladic og debatten under HUMAN festivalen den 27 februar, som tar opp spørsmålet rundt rettsoppgjøret, viktig.

Enver Djuliman følger situasjonen i Serbia i tett.

Etter at Karadžić ble arrestert i Beograd sommeren 2008 og utlevert til domstolen, publiserte serbiske medier hundrevis av oppslag om hans forkledning, elskerinner, og favorittkafeer.

Det de unnlot å skrive var hvorfor han ble arrestert. Serbiske myndigheter begrunnet fengslingen med kravene EU stiller for at Serbia skal kunne bli medlem. Regjeringssjef Mirko Cvetković uttalte fire dager seinere til den samme radiostasjonen, at hvis «Serbia respekterer internasjonal lov og samarbeider med domstolen, må også det internasjonale samfunnet respektere serberne og støtte Serbias krav om at Kosovo skal forbli en del av Serbia».

Ett av problemene er at det internasjonale samfunnet ikke har stilt strenge nok krav til myndighetene om å slutte å delegitimere domstolen, glorifisere forbrytere, og heller bidra til å formidle resultatet av domstolens omfattende rettsoppgjør.

Særlig EU og USA burde ha stilt klare spørsmål til de politiske lederne: Hvorfor ser dere bort fra at dommene er basert på nitidig bevisførsel i en rettferdig rettsprosess? Hvordan kan dere gjøre Mladić og Karadjic til helter? Hvorfor legger dere til rette for at samfunnet identifiserer seg med forbrytere?

Det er også delvis sant at det internasjonale samfunnet støtter dem, selv om de fra tid til annen blir kritisert. Kritikken får ingen følger for dem.


Enver Djuliman

 

Samtidig som domstolen legger opp, ser vi at en ny epoke av «stille stolthet» er på frammarsj i Serbia med forsvarsminister Aleksander Vulin i front. Han sa nylig at «dagene da Serbia ble tvunget til å skamme seg over sine krigsforbrytere er over».

Utnevnelsen av general Vladimir Lazarević, etter 14 års soning for krigsforbrytelser i Kosovo, til å undervise på et serbisk militærakademi, signaliserer kanskje klarest av alt begynnelsen på den nye epoken.

EU kritiserte riktignok utnevnelsen av Lazarević, men har ellers vært svak og ettergivende. Årsaken kan være at man prioriterer å holde landene på Balkan stabile. Det jeg kaller «stabilokratier» er stater som jevnlig arrangerer valg, men som har autoritære ledere som styrer gjennom uformelle nettverk, skryter av at de har støtte fra det internasjonale samfunnet mens de unnlater å ta oppgjør med fortida og å fremme forsoning.

Det er også delvis sant at det internasjonale samfunnet støtter dem, selv om de fra tid til annen blir kritisert. Kritikken får ingen følger for dem.

Uten domstolens arbeid ville ikke ofrenes lidelser, og den urett de ble utsatt for, blitt anerkjent, tatt avstand fra og vist til omverden.

Det er rimelig å forvente at domstolens beretning om krigene og overgrepene får sitt gjennomslag på biblioteker, skoler, universiteter og i media. Dette ville over tid bidra til at mennesker endrer sine feilaktige oppfatninger om sin gruppes totale rett og uskyld. Det kunne blitt starten på en dialog om hva som skjedde under konfliktene og sette spørsmålstegn ved den destruktive etniske logikken som råder.

Når dette ikke skjer føler de fleste ofre at rettferdigheten blir stjålet fra dem.

FN-domstolen for det tidligere Jugoslavia har stengt sine dører. Dens mål var ikke forsoning, men lov og rettferdighet. Forsoningen kan først starte når folkegruppene og deres ledere vil arbeide for den. Hvis de ønsker å bevege seg i den retningen, kan domstolens dommer og arkiv bli en av de viktigste ressursene.

Kontakt

Employee

Enver Djuliman

Seniorrådgiver, Vest-BalkanE-post: [email protected]Telefon: +47 90 55 92 02
Read article "Enver Djuliman"

Employee

Hilde Sandvær

Fungerende kommunikasjonssjefE-post: [email protected]Telefon: +47 95 72 21 08Twitter: @HSandvr
Read article "Hilde Sandvær"