Idéen om at mennesket har en umistelig verdi er gammel, men de siste 70 årene har den fått et mer konkret innhold. Siden 1948 har FNs menneskerettigheter slått fast at alle mennesker har grunnleggende rettigheter, uavhengig av nasjonalitet, seksualitet, livssyn eller alder. Staten skal sikre at alle får sine grunnleggende behov dekket. Regjeringer som bryter reglene skal bli holdt ansvarlige.
Etter andre verdenskrigs (1939-1945) grusomheter ble FN etablert. Tre år senere ble et forslag om et globalt regelverk lagt frem, Verdenserklæringen for menneskerettigheter. Den skal sørge for at det som skjedde før og under krigen aldri skjer igjen. Jøder eller andre minoritetsgrupper skal ikke bli plaget, forfulgt eller til og med henrettet på grunn av sitt livssyn, sin levemåte eller sin seksualitet.
Erklæringen består av 30 paragrafer som slår fast hvilke sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter alle har krav på. Noen av reglene gjelder alltid og uten unntak, som forbudet mot slaveri og tortur. Men andre regler kan innskrenkes, som for eksempel bevegelsesfriheten. Dette kan skje under en unntakstilstand. Regjeringen må da være klare på hvor lenge dette skal vare og begrunne innskrenkningene.
Noen av de mest omtalte rettighetene er:
- Friheten til å si hva man mener
- Friheten til å velge og utøve religion eller livssyn
- Frihet fra tortur
- Retten til utdanning
- Retten til å delta i politikk og kultur
- Retten til å ha det trygt sosialt og økonomisk
Ingen skal oppleve forskjellsbehandling fordi de er annerledes enn flertallet
– Det er statenes ansvar å sørge for at menneskerettighetene blir respektert, beskyttet og oppfylt. Men også private aktører har et ansvar, som for eksempel bedrifter og internasjonale organisasjoner, sier Gunnar M. Ekeløve-Slydal, fagsjef i Den norske Helsingforskomité.
I tillegg til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter har vi internasjonale lovverk og avtaler som sikrer menneskerettighetene. Dette kalles konvensjoner. For eksempel har medlemslandene i EU blitt enige om Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Det er Den europeiske menneskerettighetsdomstol som avgjør om statene har krenket rettighetene i denne konvensjonen.
I krig blir menneskerettighetene ofte brutt
Det finnes egne regler for hvordan partene i en konflikt skal ta hensyn til sivile, syke og sårede, behandle krigsfanger og unngå å bruke særlig skadelige våpen. Konflikten i Syria er et mørkt eksempel på at disse reglene ikke blir fulgt. Bruk av giftgasser, angrep på boligområder, sykehus og religiøse bygninger, tortur og henrettelser er blant noen av bruddene.
Høsten 2019 hjalp NHC fem syriske flyktninger i Norge med å anmelde 17 syriske tjenestemenn for tortur og mishandling. Tjenestemennene arbeider for den syriske presidenten Bashar al-Assad.
Vårt arbeid
Vi baser vårt arbeid på FNs avtaler om menneskerettigheter, Helsingforserklæringen og Europarådets konvensjoner.
– Den norske Helsingforskomité fremmer menneskerettighetene på flere måter. Vi støtter menneskerettighetsorganisasjoner og frie medier, driver undervisning, dokumenterer brudd på menneskerettighetene og sørger for at ofrene får sin sak behandlet av en domstol i hjemlandet eller i internasjonale organer. Vi bidrar også til at nye virkemidler blir tatt i bruk, som for eksempel sanksjoner mot de som begår særlig grove overgrep, forteller Bjørn Engesland, generalsekretær i Helsingforskomiteen.
Helsingforskomiteen er særlig aktiv i mange land i Europa og Sentral-Asia, men jobber også med en rekke temaer som går på tvers av landegrenser.