Høring i Stortinget: Stortingsmelding om Vest-Balkan
Den norske Helsingforskomité har ønsket en ny Stortingsmelding om Vest-Balkan velkommen, ikke minst fordi det kan bidra til å øke oppmerksomheten i det politiske og andre miljø om en region som er viktig for Norge. Vi takker også for anledningen til å presentere våre synspunkter direkte til Utenriks- og forsvarskomiteen. Helsingforskomiteen har deltatt på møter med Utenriksdepartementet og har deltatt aktivt i debatten, også med synspunkter som er drøftet med våre søsterkomiteer på Balkan. I et brev til Utenriksdepartementet 11. januar i år meldte vi inn en del hovedsynspunkter på norsk Vest-Balkan politikk. Vi er tilgjengelige for komiteens medlemmer også etter høringen med nevnte brev og for diskusjon og saksopplysning om ønskelig.
Gitt at våre generelle synspunkter allerede er lagt fram ønsker vi her å fokusere på noen punkter som er av spesiell interesse for en norskbasert menneskerettighetsorganisasjon med godt nettverk på Vest-Balkan. Siden 1995 har Helsingforskomiteen samarbeidet med Vest-Balkan-seksjonen og mottatt midler til vårt arbeid med overvåkning, støtte til lokale menneskerettighetsforsvarere, talsmannsrolle i Norge og ute, samt opplæring i menneskerettigheter for unge mennesker på tvers av etniske skiller.
Helt sentralt for Helsingforskomiteen er å fremme demokrati, menneskerettigheter, rettstatsprinsipper og forsoning. Vi setter pris på at dette er emner som kommer høyt opp i diskusjonene av førende prinsipper for Norges innsats på Vest-Balkan.
Samtidig mener vi at meldingen har noen svakheter.
1) Helsingforskomiteen deler oppfatningen at Bosnia og Kosovo krever spesiell oppmerksomhet og støtter prioriteringen av disse. Men vi vil for øvrig oppfordre til en diskusjon av nedskalering av bistanden i regionen. Det heter i meldingen at regjeringen gradvis vil nedtrappe bistanden ”i tråd med den positive utviklingen i landene” (s.6). Vi støtter at vurderingene gjøres individuelt land for land, sektor for sektor, men ”positiv utvikling” er et svært vagt kriterium. Helsingforskomiteen mener at mer presise indikatorer for demokratisering og menneskerettighetsgjennomføring bør inngå når nedskalering vurderes.
Det kan også spørres om meldingen generelt tegner et vel positivt bilde av utviklingen. Vi er i hvert fall uenige i at alle positive endringer er så irreversible at de bør begrunne grunnleggende endringer i de langsiktige hovedlinjene i norsk politikk. Det er nok å nevne finanskrisen og ”enlargement fatigue” i EU. Når positiv utvikling har stanset opp og konflikt rundt valggjennomføring nå tilspisser seg i Albania, skulle vi gjerne hatt mulighet til å gi ikke bare moralsk, men også økonomisk støtte til våre partnere i Den albanske Helsingforskomiteen som gjør en profesjonell innsats som en nøytral og menneskerettslig kompetent aktør i en spent situasjon. Men dette faller utenfor prioriteringene, hvilket vi gjerne hadde sett annerledes og som vi mener viser en fare ved å trekke seg ut for tidlig.
2) Helsingforskomiteen hadde gjerne sett en mer systematisk tilnærming til å styrke sivilsamfunnets rolle, spesielt vaktbikkjeorganisasjoner på alle sektorer, og ikke bare noen utvalgte sektorer, der Norge satser. Spesielt viktig er det å støtte lokalt basert ikke-statlig menneskerettighetsovervåkning og –talsmannsarbeid når det gjelder rettstat, demokrati, minoriteter og grunnleggende friheter.
Vi mener at det er beklagelig at vi for eksempel ikke lenger har finansiering for støtte til menneskerettighetsovervåkning i regi av Helsingforskomiteen i Bosnia. Dette er en anerkjent og respektert ikke-statlig menneskerettighetsaktør som gjør et viktig arbeid under press.
3) Vi mener at forvaltningsmodellen for sivilsamfunnstøtte må være egnet til å ivareta slike ikke-statlige organisasjoners uavhengighet, noe som dessverre er vanskelig å kombinere med nærhet til myndighetene i det aktuelle landet. Det er interessant å se til Sverige der man nylig har besluttet å fortsette å gi sivilsamfunnstøtte på menneskerettighetsfeltet gjennom svenske organisasjoner etter en grundig evaluering. Slik støtte er i liten grad tematisert i NORADs evaluering av norsk bistand.
4) I meldingens femte kapittel trekkes ”Fred og forsoning” fram som ett av få områder for fokusert norsk innsats. Vi er helt enig i regjeringens vurdering om at ”Det er fortsatt behov for økt kunnskap om krigsforbrytelser og folkemord … Uten objektiv og troverdig kunnskap om hva som faktisk skjedde, er det ikke mulig å skape grunnlag for reell forsoning.” Men denne erkjennelsen får en for sped oppfølging ved at tiltakene som bebudes er utfasing eller nedskalert videreføring av enkeltprosjekter.
Rettsoppgjøret pågår nå ved Straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og i nasjonale domstoler. Saken mot Karadzic pågår, Mladic ble nylig arrestert, saken mot tidligere Kosovo-statsminister Haradinaj pågår, og sakene mot den kroatiske generalen Gotovina m.fl. er avsluttet i førsteinstans ved ICTY.
– Her er det viktig at Norge følger opp med fortsatt understøttelse av disse rettsprosessene, ikke minst de lokale rettsvesens arbeid, hvilket i stor grad synes å være ivaretatt, men dette kan gjerne understrekes av Stortinget.
– Vi mener for øvrig her at den oppstilte motsetningen mellom forsoningstilnærming og bygging av rettstat, der regjeringen signaliserer en gradvis overgang fra det første til det annet, er noe oppkonstruert. Et troverdig rettsoppgjør mot de verste forbrytelser er en nødvendig forutsetning for tillitten ikke bare til rettsystem, men til den grunnleggende rettsoppfatningen og troen på en rettsorden i for eksempel Bosnia og Kosovo. Dette tilsier at oppgjør etter krigsforbrytelser og annet forsoningsarbeid bør prioriteres videre som en sentral del av arbeidet til støtte for bygging av rettstater.
– Dernest, mottakelsen av de nevnte saker i offentlig opinion viser med all mulig tydelighet det fortsatte behovet for ”troverdig kunnskap om hva som faktisk skjedde”. Vi vil hevde med styrke at de nærmeste årene representerer et mulighetsvindu på dette feltet og at ambisjonsnivået på forsoning som et angitt satsningsområde må være høyere. Dette kan sees på som en nødvendighet for å sikre merverdi av de store investeringene på rettsektoren.
– Helsingforskomiteens arbeid blant ungdom i delte samfunn på Vest-Balkan gir et godt informasjonsgrunnlag for å ta temperaturen på forsoningen. Dessverre står fiendebilder og etno-nasjonalistisk ideologi sterkere blant ungdom enn i foreldregenerasjonen. Dette gjelder også i ressurssterke miljø og er betinget av praktisk og faktisk adskillelse og ideologisk formidling gjennom medier, skole og ellers i samfunnet. Også dette burde anspore til fortsatt sterk innsats på forsoningsfeltet.
5) Når det gjelder erkjennelse av fortidens ugjerninger mener vi at Serbia gjerne må ta en lederolle som kan vise vei ikke minst i Republika Srpska. Serbias sentrale rolle i krigene gir landet en spesiell mulighet til å gå foran. Vi hadde derfor ønsket oss at dette feltet hadde vært diskutert grundigere i meldingen og uthevet som et hovedsatsingsområde for norsk bistand til Serbia og sivilsamfunnet i Serbia.
6) Til slutt vil vi rose regjerningen for å ha tatt inn en anerkjennelse av folkemordet i Srebrenica i meldingen. Dette er etterspurt i mange land, også Norge, fordi benektelse fortsatt er et problem i regionen og internasjonalt. Vi oppfordrer partiene til å gi sin tilslutning til denne offisielle anerkjennelsen i Stortingets behandling av meldingen, for å gi ytterligere vekt til denne.
Les Helsingforskomiteens brev til Utenriksdepartementet datert 11. januar her