Helsingforskomiteens seniorrådgiver Enver Djuliman har gått bort

Djuliman døde natt til 6. oktober på Drammen sykehus etter lang tids sykdom.

– Det er med stor sorg vi mottar budskapet om at vår kjære kollega har gått bort. Våre tanker går nå til hans familie og nærmeste, sier konstituert generalsekretær Gunnar Ekeløve-Slydal.

Djuliman kom til Helsingforskomiteen i 1996 etter å ha flyktet fra krigen i Bosnia-Herzegovina. Med tunge erfaringer fra krigen i bagasjen, gjorde han det til sin livsinnsats å fremme menneskerettigheter og forsoning.

Hans konsept for menneskerettighetsskoler rettet seg mot ungdom fra det krigsherjete tidligere Jugoslavia og andre konfliktområder. Tusenvis av unge har deltatt på slike skoler, som ble et av Helsingforskomiteens flaggskip innen menneskerettighetsundervisning.

– Gjennom sin 24 år lange karriere hos oss har Evner løftet komiteens arbeid når det gjelder undervisning på menneskerettigheter, konflikthåndtering og forsoning. Han var en høyt respektert og kjær kollega. Vi vil savne ham dypt, avslutter Ekeløve-Slydal.

Les Helsingforskomiteens minneord «En flyktning som satte spor» under bildet

En flyktning som satte spor

Enver Djuliman, 1959 – 2020

Foto: Anne Marit Austbø

Å oppsummere Enver og hans 24 år lange karriere i Den norske Helsingforskomité er umulig. Det er for mye å si. Alle vi som gjennom årene har vært kollegaene hans har vårt eget forhold til ham – mange av oss arbeider her i dag på grunn av ham.

Enver var en bygger. Ikke bare forestilte han seg ting, steg for steg virkeliggjorde han ideene sine. Mange flinke folk har vært tilknyttet Helsingforskomiteen, men ingen andre hadde samme kombinasjon av visjoner og praktisk gjennomføringskraft.

Han dukket opp hos oss i 1996 med et konsept for menneskerettighetsskoler rettet mot ungdom fra det krigsherjete tidligere Jugoslavia. Enver identifiserte utdanning som nøkkelen til å bryte den onde sirkelen av frykt og krig, og åpne for demokrati og forsoning. Ideen var god, men stor. Veldig stor. Vi andre tvilte på om dette ville la seg realisere.

mange av oss arbeider her i dag på grunn av ham.

Han snakket imponerende godt norsk, men hvor var pengene?

Enver reiste til UDI i Sandvika med generalsekretæren på slep. Enver var overbevisende, saken viktig. På det tidspunktet hadde han knapt vært tre år i Norge, men forsto allerede bedre enn oss hvordan man fikset ting på norsk. Vi fikk støtte både fra staten og andre som skjønte at Enver (og Helsingforskomiteen) ville levere.

I løpet av den neste tiårsperioden ble menneskerettighetsskolene vårt største prosjekt. Tusenvis av ungdommer fikk ukelange kurs i menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og fredelig konfliktløsning. Opplegget høres kanskje ut som en slags konfirmasjonsundervisning, men stemningen ble ofte intens når ungdommer fra forskjellige etniske grupper og religiøse bakgrunner skulle bli enige om felles spilleregler og anerkjenne hverandres historier. Ekte forsoning gjør vondt. Det var sterke møter, følelser og inntrykk.

Skolene til Enver spredte seg fra Det tidligere Jugoslavia til Barentsregionen, altså Finnmark og Russland, til konfliktområdene i Kaukasus, Drammensregionen og til Hviterussland – hvor den årelange kampen mellom demokrati og diktatur kulminerer i disse dager. Helsingforskomiteen hadde tre ansatte da Enver kom. I dag er vi 25. Mye av veksten skyldes hans visjoner, evne til å bygge og arbeidskapasitet – han hadde gjerne over hundre reisedøgn i året. Enver tenkte langsiktig. Han ville bygge ting som varte i generasjoner. Det er få som oppnår så ambisiøse mål.

Da han kom til oss, var Enver i trettiårene og jurist fra universitetet i Sarajevo. En voksen mann som, i likhet med tusenvis av andre, kom til Norge fra Bosnia med tung bagasje. Krigen traff ham og familien med stor kraft. I 1993 jaget maskerte og bevæpnete menn ham ut av huset i Mostar. Samme år ble den berømte og eldgamle broen i byen skutt ned av kroatiske styrker. Det skjedde på årsdagen for Berlinmurens fall, og Envers livsverk kan oppsummeres i tittelen på boken han ga ut i 2007 (sammen med Lillian Hjorth), Bygg broer, ikke murer.

Enver og Zerina flyktet til Drammen og begynte et nytt liv i Norge med to små døtre. Få har lyktes like godt. Samtidig kunne børen fra krigen være tung å bære, også for Enver. Kan en flyktning virkelig sette spor, spurte han, og antydet at livet i eksil har en spøkelsesaktig karakter: Når du går, setter ikke føttene dine avtrykk. Vi som kjente ham merket at minnene fra Bosnia aldri lot ham helt i fred.

Enver var en bygger.

Krigen var rettet mot alt Enver trodde på: sannhet, rettferdighet og respekt mellom forskjellige grupper, religioner – og mennesker. Men Enver gjorde sine egne traumer om til en slags superkrefter. Siden spørsmålet om forsoning var så akutt for ham, ble han en god lærer og veiviser for andre, også de som kom fra helt andre bakgrunner.

Men bagasjen inneholdt også sterke minner fra oppveksten i Jugoslavia, som handlet nettopp om disse kjerneverdiene. Enver fortalte om skjellsettende erfaringer da han på syttitallet deltok i de såkalte ungdomsaksjonene, der unge fra hele Jugoslavia brukte flere uker av sommerferien på å bygge veier, bygninger – og broer. Antagelig var det ekko av disse idealistiske somrene i Helsingforskomiteens menneskerettighetsskoler.

I tillegg til Bygg broer, ikke murer, som er utgitt på en rekke språk, ga Enver ut boken Forsoning: skilt langs veien i 2016. Han skrev over 60 artikler i fagtidsskrifter og norske medier, og holdt utallige foredrag i Norge og utlandet, både om sitt pedagogiske nybrottsarbeid og i kraft av å være en av landets fremste eksperter på Vest-Balkan. I 2003 ble han den første som mottok Blanche Majors forsoningspris. Han er høyt verdsatt, respektert og anerkjent blant våre kolleger i den europeiske menneskerettighetsbevegelsen.

I de senere årene lyttet ikke minst miljøer i Ukraina til Envers tanker om rettferdighet, fred og veien til forsoning. Den siste boken hans ble utgitt der i 2018. Mange ukrainere forstod fra egne erfaringer hva han snakket om når han insisterte på at freden ikke kunne bygge på glemsel, men på et oppgjør med forbrytelsene og uretten som blir begått i konflikten i landet.

Å arbeide sammen over lang tid, å reise sammen under dramatiske omstendigheter, å bygge ting sammen – alt dette skaper tette bånd og vennskap. Enver var sosial, morsom og under en tilbakelent fremtoning, kunne han også være infam, med en rammende replikk man kanskje først innså rekkevidden av i det man gikk ut døren. I dag er det 11 forskjellige nasjonaliteter i Helsingforskomiteen. Også nordmennene måtte integreres, og Enver har ikke minst bidratt til å gjøre sin egen arbeidsplass til et flerkulturelt fellesskap.

Vi vil savne latteren og ideene. Vi vil savne reisekameraten. Vi vil savne de bosniske vitsene hans.

Vi vil savne latteren og ideene. Vi vil savne reisekameraten. Vi vil savne de bosniske vitsene hans.

At en flyktning kan sette spor er Enver selv bevis på. Vi krysser dem omtrent hver dag. Én ting er hans bidrag til å bygge vår egen organisasjon. En annen ting er hvordan ungdommene som var på menneskerettighetsskoler for tjue år siden i dag preger sivilsamfunnet og institusjonene i både Kroatia, Serbia, Kosovo og Bosnia. De tar kampen for demokrati og forsoning videre inn i fremtiden. Flere av dem har senere sagt at skolen endret livet deres.

Denne generasjonen er Envers åndelige barn, bevis på at UDI gjorde rett da de viste tillit til menneskerettighetsgründeren fra Mostar for 24 år siden. Og bevis på at hans tanke om at forsoning mellom forskjellige grupper, selv under de verst tenkelige omstendigheter, er mulig gjennom utdanning, refleksjon og konfrontasjon mellom mennesker som møtes, ansikt til ansikt.

Kontakt

Employee

Gunnar M. Ekeløve-Slydal

Fungerende generalsekretærE-post: [email protected]Telefon: +47 95 21 03 07Twitter: @GunnarEkelveSly
Read article "Gunnar M. Ekeløve-Slydal"

Employee

Emil André Erstad

Kommunikasjonssjef E-post: [email protected]Telefon: +47 92 29 45 94Twitter: @emiers
Read article "Emil André Erstad"