Helsingforskomitéen har skrevet et brev til Fritt Ord og KORO i sakens anledning, hvor vi understreker at vi finner det beklagelig at de gjennom et arrangement som var ment å handle om angrep på varslere, angriper en varsler, Sergej Magnitskij, som ble drept fordi han sto opp mot svindel og maktmisbruk. Vi har også formidlet arrangementets innhold til Sergei Magnitskijs mor, Natalia Magnitskaja, som i skriftlig form reagerer på konferansen og usannhetene som blir fremsatt om hennes sønn. Både brevet til Fritt Ord og reaksjonen fra Natalia Magnitskaja kan leses i sin helhet under.
Les brevet til Fritt Ord og KORO her.
Det følgende er reaksjonen fra Natalia Magnitskaja på uttalelsene og påstandene fremsatt mot hennes sønn på Nationaltheatret 1. og 2. November:
«I løpet av årene har jeg vært vitne til mange forsøk fra russiske myndigheter side på å sverte navnet til min sønn Sergei Magnitskij. Dette inkluderer åpenbare løgner og propaganda, som spres for å beskytte dem som er skyld i min sønns martyrdød. Ingenting av dette overrasker meg i Putins Russland.
Det som overrasker og skuffer meg er at respekterte vestlige organisasjoner biter på de russiske løgnene og bidrar til å spre dem, til tross for at påstandene har blitt avkreftet utallige ganger.
Andrei Nekrasovs film, The Magnitsky Act, (som er finansiert av Norsk filminstitutt), er årets «løgnfabrikk». At liberale organisasjoner som Fritt Ord og KORO har gitt Andrei Nekrasov og hans produsent Torstein Grude en plattform på Nationaltheatret for å spre løgner om Sergei, er trist og skuffende både for meg og min sønns enke.
Jeg skulle gjerne ha spurt arrangørene: Tror dere virkelig på løgnene til Nekrasov? Hvis dere ikke gjør det, hvorfor tillot dere at påstandene hans ble presentert uten motforestillinger, slik at løgnene hans kan spre seg i stillhet? Hvorfor inviterte dere ikke også noen som kunne forsvare sønnen min mot ærekrenkelsene og fortelle at beskyldningene har vekket avsky hos de fleste som kjenner saken både i Russland og i utlandet?
Ytringsfriheten må ikke bli svertet av løgn og propaganda som fabrikkeres av russiske myndigheter mot min sønn.»
Med respekt,
Natalia Magnitskaja
Helsingforskomitéens engasjement i Magnitskij-saken:
Helsingforskomitéen har vært engasjert i Magnitskij-saken i seks år. Den handler om en russisk regnskapsfører og advokat, Sergei Magnitskij, som varslet om en stor skattesvindel der en gruppe russiske tjenestemenn, inkludert politimenn, stjal omlag 1,8 milliarder kroner fra den russiske stat. Magnitskij ble arrestert av de samme politifolkene han hadde vitnet mot, og døde i fengsel 16. november 2009 etter å ha blitt holdt under umenneskelige forhold i nesten et år. Han ble banket opp av politiet rett før han døde. Russland har ikke etterforsket verken drapet eller svindelen, tvert imot har pengene blitt sporet til personer tett på president Vladimir Putin. I tiden etterpå har det vært en bred russisk og internasjonal kampanje for å dokumentere både drapet, hvem som var innblandet og pengestrømmen etter svindelen.
Magnitskij-saken er en av de best dokumenterte menneskerettighetssakene vi kjenner fra Russland. I dokumentasjonsarbeidet har vi særlig samarbeidet med våre russiske kolleger i Moskva. Vi bygger også på Europarådets granskning. Magnitskij-kampanjen har gått ut på å fremme sanksjoner mot individer innblandet i drapet og svindelen.
Kampanjen har vært drevet av William (Bill) Browder, Magnitskijs tidligere oppdragsgiver. Den har lyktes med å få vedtatt en lov i USA, the Magnitsky Act, der personer innblandet i forbrytelsen nektes innreise til USA og får sine midler i landet frosset. Loven rammer også personer som har begått alvorlige overgrep mot andre varslere og menneskerettighetsforkjempere i Russland. I arbeidet med å få lignende lover vedtatt i Europa har vi samarbeidet med Browder. Vi har argumentert for at loven må ha et globalt sikte, slik at den kan ramme overgripere fra ethvert land som ikke selv etterforsker forbrytelsene. Helsingforskomitéen har også anmeldt russiske tjenestemenn for torturen av Magnitskij i Norge, ettersom det er universell jurisdiksjon for slike grove forbrytelser (det vil si at forbrytelsene i prinsippet kan etterforskes i Norge, selv om de er begått i utlandet.)
Forståelig nok har russiske myndigheter motsatt seg funnene fra kampanjen og lovene som springer ut av dem. Deres versjon er at Browder og Magnitskij svindlet Russland for skatt, og at Browder har fabrikkert historien om varsling og tortur for å slippe utlevering til Russland. Problemet med denne versjonen er at den ikke lar seg dokumentere.
Den russiske versjonen har fått ny aktualitet i Norge ettersom en norskprodusert film av den russiske regissøren Andrei Nekrasov, som bor i Norge, gjentar de russiske påstandene mot Magnitskij. Filmen er produsert av Piraya Film, et internasjonalt anerkjent selskap i Stavanger. Nekrasov har brukt filmen som anledning til å uttale seg i verdenspressen (og norsk presse). Der har han sagt at Magnitskij ikke var en varsler, men selv innblandet i skattesvindel. At han ikke ble drept, men døde av hjertesvikt. At pengene fra svindelen ikke blir hvitvasket i vestlige land. Ja, at hele Magnitskij-kampanjen er basert på desinformasjon fra Browder. Disse påstandene blir forsøkt belagt i filmen. For å få historien sin til å stemme underslår Nekrasov blant annet innholdet i avhørsprotokollen fra 5. juni 2008, der Magnitskij forteller hvordan politifolkene muliggjorde svindelen. Det finnes også en rekke andre dokumenter hvor Magnitskij redegjør for hvordan svindelen ble gjennomført og at han selv ble fengslet som en hevn for at han impliserte navngitte politifolk i svindelen. Påstanden om at kun Browder etterforsket saken er tilbakevist av en rekke aktører, blant annet sentrale russiske menneskerettighetsforsvarere og journalister, samt av Europarådet. Påstanden om at han ikke ble torturert og drept er i strid med obduksjonsrapporten og en rekke fotografier av liket. Nekrasov og Piraya har ikke kommet med noen forklaringer eller svar på kritikken. Fordi filmen ikke holder mål journalistisk sett, kansellerte de store TV-kanalene ARTE og ZDF avtalene om å vise filmen.
Browder og Magnitskijs familie har reagert ved å true med søksmål mot dem som viser filmen. Helsingforskomitéen har ikke bedt om at filmen skal forbys, selv om filmskaperne hevder dette. Det er vide rammer for ytringsfrihet i Norge, noe vi som menneskerettighetsorganisasjon er spesielt opptatt av. Likevel setter både menneskerettighetene og norsk lov grenser for ytringsfriheten. Når familien til Magnitskij opplever filmen som ærekrenkende er det lett å forstå, og de er i sin fulle rett til å be norske domstoler om beskyttelse. Helsingforskomitéen har vært opptatt av å stille opp der filmen blir vist for å debattere dens påstander. Men selv om vi ikke ønsker at filmen skal forbys, mener vi at alle som gir filmen, Nekrasov og Piraya Film en plattform for å komme med sine påstander, også bør gi kritikken mot filmen plass.
Her sviktet etter vårt syn Fritt Ord og KORO grovt da de ga filmens produsent, Torstein Grude, anledning til uimotsagt å frembringe anklager mot Magnitskij og den konspirasjonen han mener er ute etter Nekrasov og Piraya Film under en stor konferanse på Nationaltheatret 1. og 2. november. I den forbindelse skrev Helsingforskomitéen brev til arrangørene, og videreformidlet reaksjonen til Magnitskijs familie.