Denne kronikken ble først publisert i en forkortet utgave i Aftenposten.
Den belgiske politikeren Didier Reynders, en av kandidatene til å bli Europarådets nye generalsekretær, peker i et intervju med NTB 11. januar på viktigheten av å ha Russland med i en europeisk dialog om demokrati og menneskerettigheter. Det er et viktig anliggende. Men vi kan ikke ofre Europarådets integritet for å tekkes urimelige russiske krav.
Bakgrunnen for uttalelsene til Reynders er en krise i Europarådet hvor det står om organisasjonens kjerneverdier: skal den forbli et forpliktende samarbeid om å styrke demokrati, rettsstat og menneskerettigheter? Eller skal den være et dialogforum hvor statene kan delta med ulike holdninger og praksis når det gjelder disse verdiene?
Europarådet er offer for en «perfekt storm», konfrontert med en rekke alvorlige problemer som truer med å undergrave integritet, troverdighet og ressursgrunnlag, slik blant annet omfattende dekning i Aftenposten har fått frem.
Det dreier seg om en omfattende korrupsjonsskandale i Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) knyttet til Aserbajdsjans bestikkelser av forsamlingens medlemmer for å unngå kritiske resolusjoner. Responsen har vært begrenset, selv om en granskning i fjor førte til strengere regler, at fire parlamentarikere mistet retten til å inneha ledende stillinger og 16 tidligere parlamentarikere ble nektet adgang. En rettssak i Milan mot to aserbajdsjanere og en italiener som var sentrale i skandalen er så langt den mest håndfaste reaksjonen. Granskningens anbefalinger om etterforskning i regi av nasjonale myndigheter er ikke blitt fulgt opp. Etterforskning av Aserbajdsjans overordnete ansvar for skandalen er ikke iverksatt.
I tillegg er det konflikt med Russland og en vanskelig relasjon til Aserbajdsjan og Tyrkia. En budsjettkrise forårsaket av at Russland ikke betaler sin kontingent kan føre til oppsigelser og svekkelse av kapasiteten. Det er ikke en dristig antakelse at Ungarn og andre land styrt av politikere med autoritære trekk følger nøye med på det som skjer. De bør ikke oppmuntres til å følge Russlands eksempel.
Russland har stilt krav om at det i fremtiden ikke lenger skal være mulig å frata delegasjoner stemmerett i PACE når statene de kommer fra eklatant bryter reglene for medlemskap, slik Russland gjorde i 2014-2015 ved å annektere Krim og ved å stå bak opprøret i Øst-Ukraina.
Det er PACE som velger dommere til Menneskerettighetsdomstolen, Kommissæren for menneskerettigheter og – ikke minst – Generalsekretæren. Å miste stemmeretten her betyr at man mister innflytelse over de viktigste valgene i Europarådet.
Men i realiteten driver Russland nå med utpresning. Den russiske delegasjonen ble fratatt stemmeretten i 2014 og 2015, men siden 2016 er det Russland selv som har valgt å stå utenfor. Staten vil ikke delta i PACE eller betale kontingenten sin før regelendringer er på plass som sikrer mot slike sanksjoner i fremtiden.
Etter vår vurdering er det liten tvil om at det Russland krever vil svekke Europarådets integritet. Det vil sende et signal til andre stater om at det er mulig å omdefinere hvilken rolle Europarådet kan spille – ved hjelp av utpresning. Det kan oppfattes som en blankofullmakt til autoritære staters fremferd. Og det kan være første steg mot at også EU lemper på kravene om at Russland må følge folkeretten før EU-sanksjonene blir opphevet.
Det er mer enn noensinne behov for håndfast lederskap både internt i organisasjonen og blant medlemsland. Norge bør i kompaniskap med likesinnede stater uttrykke støtte til Europarådet og signalisere vilje til økte økonomiske bidrag for å svekke effekten av Russlands utpresning.
Konflikten handler ikke bare om hva Europarådet skal være. I siste instans handler den om grunnleggende kjøreregler, både internt i statene når det gjelder å respektere menneskerettighetene og i forholdet mellom statene når det gjelder å respektere territorial integritet og suverenitet.
Alternativet til Reynders’ linje er at:
• Medlemslandene øker støtten til Europarådet for å kompensere de pengene som Russland holder tilbake. Da unngår man budsjettkrise og at Europarådets kapasitet til å overvåke medlemslandenes oppfyllelse av menneskerettighetene svekkes.
• En ikke endrer reglene som gjør det mulig for PACE å reagere raskt med sanksjoner på klare brudd på spillereglene. Slik ivaretar man organisasjonens integritet og sikrer at medlemskap forblir forpliktende.
Hvis man velger dette alternativet er det opp til Russland selv om de vil melde seg ut. Vi er ikke overbevist om at det vil skje. Utmeldelse vil undergrave ethvert forsøk fra russiske myndigheters side på å fremstille staten som demokratisk og med vilje til å styrke menneskerettighetene. Det vil svekke imaget betydelig.
PACE tilbyr fortsatt Russland dialog. Den russiske delegasjonen er som nevnt ikke ekskludert. En kan også styrke Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som dialogforum. Under den kalde krigen var det ofte her, i FN eller bilateralt at dialogen fant sted. I Europarådet bør forpliktelsene statene har påtatt seg forbli i fokus.
Vi står overfor et klassisk dilemma med nedsider uansett hva man velger. Men vi mener at det viktigste er å verne om Europarådets integritet. Hvis vi mister den, vil det ta lang tid å bygge den opp igjen. Hele Europa vil føle konsekvensene.
De europeiske demokratiene må slå ring rundt organisasjonen som et fellesskap av stater som ønsker å styrke respekten for demokratiske spilleregler og menneskerettigheter.
Det er helt åpenbart at noen av medlemmene er på et annet spor. Svaret for Norge og likesinnede medlemsstater må være å øke støtten – politisk og økonomisk. Og å fremme en generalsekretærkandidat som ønsker å lede Europarådet med en slik målsetting.