Ifølge offisielle tall fra den sentrale valgkommisjonen i Ukraina, med 98,9 % opptalte stemmer, leder Viktor Janukovitsj med 48,53%, mot 45,88 % til rivalen Julia Timosjenko. Timosjenko ser dermed ikke ut til å oppnå sin drøm i denne omgang, å endelig bli Ukrainas president. For Janukovitsj er dette den ultimate revansj, etter at han i 2004 mistet seieren på ydmykende vis etter at millioner av demonstranter hadde gått ut i gatene og protestert mot valget. Mange har dermed erklært Oransjerevolusjonen død. Men er den det?
Omdømmet til revolusjonen har lenge vært tynnslitt. Viktor Justsjenko som er utgående president, fikk bare noe få prosent av stemmene i første valgomgang etter at han på punkt etter punkt har sviktet de løftene som var sentrale for at Oransjerevolusjonen ga ham presidentmakten. Timosjenko, hans høyre hånd under revolusjonen, har tapt valget.
Før vi erklærer Oransjerevolusjonens endelige død kan det være grunn til å minne om hva den dreide seg om: Ukraina i 2004 var et land i dyp politisk krise. Tilliten til landets ledelse var på bunnivå etter flere alvorlige skandaler, som inkluderte drap på en journalist antakelig beordret på president Leonid Kutsjmas kontor. Det var et stort gap mellom landets politiske elite som hadde privat kontroll over store deler av landets økonomiske ressurser, og folk flest. Korrupsjonen var omfattende. Opposisjonen var i fremmarsj og 72% hadde ønsket at Kutsjma skulle tre til side lenge før valget, i følge en meningsmåling gjennomført allerede i 2002.
Brudd på grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfriheten, forsamlingsfriheten og organisasjonsfriheten var systematisk. Valg til nasjonalforsamlingen, Verkhovna Rada, ble i liket med presidentvalg regelmessig underkjent av internasjonale observatører som ‘ikke frie’. Sist, men ikke minst, ble opposisjonens viktigste kandidat, Viktor Justsjenko, like før valget i 2004 forgiftet med cyanid og holdt på å miste livet. Han overlevde, men bildene av ham viste grotesk deformasjon av ansiktet.
Ukrainas velgere hadde fått nok.
Da andre valgomgang i 2004 ble massivt manipulert av den russiskstøttede Viktor Janukovitsj, som i tillegg var blitt utvalgt som den upopulære Kutsjmas etterfølger, utløste det masseprotestene som fikk navnet Oransjerevolusjonen. Der ble det krevd respekt for demokratiet, en ny politikk og tilnærming til Europa. Godt over halve befolkningen sto bak, resten støttet fortsatt Janukovitsj og et nært forhold til Russland.
Justsjenko ble president, og Timosjenko ble statsminister. Det skulle ha vært et sterkt team som med respekt for demokrati og menneskerettigheter gjennomførte reformer, antikorrupsjonstiltak og europeisk integrasjon, som sine viktige saker. I stedet ble Justsjenkos presidentperiode preget av politisk kaos, indre maktkamp og handlingslammelse.
De mange som protesterte på den nå legendariske Maidanplassen i Kiev er dypt skuffet. De siste fem årene har på langt nær gitt de endringene som ukrainere håpet på. – Jeg demonstrerte ikke for Justsjenko og Timosjenkos rett til å ta makten og skusle den bort, som en ukrainsk velger fortalte Helsingforskomiteen under første valgomgang. – Jeg demonstrerte for demokratiet, retten til å bestemme hvem som skal styre mitt land uten at folkets vilje blir manipulert av en selvutnevnt, politisk overklasse.
Noen viktige endringer har funnet sted. Radaens makt er økt, på bekostning av presidentmakten. Det er pressefrihet, journalister kan skrive og kritisere uten redsel for å bli arrestert eller statlig sensur, selv om sterk eierkontroll i mediene likevel styrer innhold og synspunkter som blir publisert. Det er full organisasjonsfrihet og ingen hindres i å arrangere politiske markeringer.
Nå er det nettopp gjennomført et valg i tråd med internasjonale standarder. Kandidater kunne drive sin valgkamp uten frykt for liv eller represalier, valgkampen har uhindret blitt dekket i mediene og velgerne har gått til stemmelokalene med større tillit enn noen gang tidligere. Dette er kanskje likevel den viktigste arven fra Oransjerevolusjonen. Folket har valgt, ingen bestemte for dem. Om det blir noen bedring i Ukrainas økonomi og samfunn, må den nyvalgte presidenten ta et overordnet ansvar for. Den viktigste oppgaven fra et menneskerettslig perspektiv, er å sikre rettigheter gjennom styrket lovgivning og målrettet innsats for reformer med sikte på å hindre korrupsjonen som hersker både i økonomi og i domstolsvesenet.