Ole var som mangeårig styremedlem og deretter rådsmedlem, en av de virkelige veteranene i Helsingforskomiteen.
Han kom med i organisasjonen på samme tid som meg, det vil si på 1980–tallet. Da jeg traff Ole første gang, var han en av lederne av DKSF og dessuten redaktør av bladet deres Minerva. Da jeg ble engasjert som Helsingforskomiteens generalsekretær, inviterte jeg Ole med meg til komiteen.
Han ble en god venn og en nær medarbeider i hele den tiden da jeg var organisasjonens daglige leder.
Helsingforskomiteens aller viktigste arbeidsområde var den gang Sovjetunionen. Vi støttet arbeidet til de forskjellige Helsingforskomiteene og andre menneskerettighetsorganisasjoner i det daværende Sovjetimperiet og leverte dessuten våre egne kommentarer, uttalelser og undersøkelser med konkluderende rapporter. Allerede i 1986 skrev Ole og jeg sammen en rapport, et hefte sammen om «Menneskerettighetsbrudd og russifisering i Baltikum».
Ole fortsatte deretter engasjementet sitt for de baltiske folkenes sak helt frem til Estland, Latvia og Litauen fikk sin nasjonale uavhengighet tilbake, som en følge av Sovjetunionens sammenbrudd. Samme år som Sovjetunionen ble oppløst, det vi si i 1991, utga Ole nok en rapport om forholdene i de baltiske landene. Denne fikk tittelen «Søkelys på Baltikum» og behandlet i stor grad behandlet miljøproblemene i disse landene i sovjettiden.
Allerede før han ble med i Helsingforskomiteen, hadde Ole engasjert seg i et støttearbeid for den sovjetiske komiteen for frie fagforeninger SMOT.
Samtidig engasjerte Ole seg også på en rekke andre områder, ofte områder som vi inntil da ikke hadde rukket å dekke. Et av disse var menneskerettighetssituasjonen i DDR. Han rakk i siste halvdel av 80 – tallet å skrive to rapporter om dette emnet. Den første av dem, som generelt tok for seg «Menneskerettighetene i DDR», kom i 1987.
Noen år senere skrev Ole også en rapport, et temahefte om undertrykkelsen av den nasjonale sorbiske minoriteten i det daværende DDR. Denne publikasjonen var et resultat av et langt besøk hos sorberne i Bautzen (sorbisk Busyšin) i Sachsen, der han blant annet knyttet kontakt med sorbernes egen interesseorganisasjon Domowina.
Han engasjerte seg også sterkt for polakkenes og rumenernes sak og i særdeleshet for den tyrkiske minoriteten i Bulgaria, som sent på 1980 – tallet ble brutalt undertrykket av de daværende kommunistiske, bulgarske makthaverne og mange flyktet til Tyrkia. Han skrev blant annet en rapport om deres vanskelige situasjon sammen med Helsingforskomiteaktivisten Mehmet Karagöz.
Dette er bare noen eksempler på Oles verdifulle arbeid for Helsingforskomiteen i min periode som generalsekretær. Ole fortsatte som styremedlem en lang tid etter dette og deretter som rådsmedlem frem til hans død i fjor.
Bjørn Cato Funnemark