* Denne kronikken var først publisert på trykk i Klassekampen 16. november med tittelen «Har russerne våknet?»
Det skulle ikke være noe spesielt ved de russiske lokalvalgene denne høsten. Som vanlig hadde lokale myndigheter lagt alt til rette for at statlig ansatte skulle stemme på forhåndsgodkjente kandidater og parti. Opposisjonslederen Aleksej Navalnyj hadde blitt fengslet i 30 dager. De strenge restriksjonene som vanskeliggjør lokal valgobservasjon lå fast. Alt skulle ligge til rette for nok en ren, teknisk gjennomføring av valg.
Likevel – i fire av 22 regioner der man valgte guvernører, klarte ikke kandidatene fra det Forente Russland å vinne den første valgrunden. Kandidater fra det såkalte Liberaldemokratiske partiet vant andre valgrunde i to regioner. I Khakasia blir andre valgomgang stadig utsatt ettersom kandidatene trekker seg en etter en. Andre valgrunde i Primorskoe-regionen finner først sted i desember.
Det Forente Russland feilet i å få flertall i hele 11 av 16 lokale forsamlinger. Man kan derfor med stor sikkerhet konkludere med at partiet tapte valget. De ble utfordret hovedsakelig av kandidater fra den forhåndsgodkjente systemopposisjonen som har begynt å vise klare tegn til selvstendighet, og avslørt av velgere som stemmer selvstendig.
Dette er nye tendenser for et Russland der valg som utrykk for demokratiske prosesser, folkevilje og maktrotasjon aldri har festet seg i praksis. Siden Vladimir Putin kom til makten er valg blitt gjennomført mest som en ren teknisk øvelse. Kreml nominerte sine lojale representanter i regionene, i bytte mot en illusjon om kontroll. I realiteten levde regionene sitt eget liv, problemer ble underkommunisert og reformer ble ikke gjennomført.
Men hvorfor begynner russerne å stemme selvstendig nå? I Russland som andre steder bestemmer innenrikspolitikken mye av utenrikspolitikken. Men NATOs aktiviteter og situasjonen i USA eller Syria er fjernt for russere flest. Og euforien over «tilbaketagelsen» av Krim og militære seire i Syria er ikke nok til å tøyle misnøyen med stadig økende innenrikspolitiske utfordringer. Ikke en gang et godt gjennomført fotball-VM kunne kamuflere den særdeles upopulære pensjonsreformen som ble lansert halvveis i mesterskapet.
Pensjonsreformen er ikke det eneste irritasjonsmomentet for russerne. Rundt 22 millioner mennesker lever på eller under fattigdomsgrensen samtidig som gapet mellom de rikeste og de fattigste øker. Når oljeinntektene svikter er det ikke like akseptert lenger at myndighetene pøser ut store summer utad mens de strammer inn for egne borgere. Savnet etter rettferdighet øker. Demografiske utfordringer, degradering av institusjoner og omfattende korrupsjon er også viktige utfordringer Russland står ovenfor i dag.
Situasjonen for de politiske elitene er også blitt krevende, særlig etter annekteringen av Krim-halvøya, med påfølgende sanksjoner som påvirket økonomien og reisevirksomheten deres. For Putin ble balanseringen mellom de ulike maktgrupperingene vanskeligere når appetitten deres økte samtidig som kaken ble mindre. Så lenge økonomien vokste og dekket det meste var det ikke noe problem for russere flest at politiske eliter flyttet familie og penger til utlandet. Folk levde sitt liv, mens myndighetene levde sitt eget.
Men ifølge statsviteren Ekaterina Schulmann er situasjonen endret betraktelig. Valget mellom regimets eller egen overlevelse blir stadig klarere for folk flest. En nylig undersøkelse fra det uavhengige russiske meningsmålingsinstituttet Levada viser at tilliten til President Putin har sunket fra 59 til 39 prosent fra september 2017 til 2018.
Trygghet, forutsigbarhet og rettslige rammer er blant hovedgrunnene til at russiske eliter flytter sine penger til Vesten istedenfor Kina, for eksempel. Et voksende sivilt samfunn i Russland jobber også for samme mål, men i eget land. Paradokset ligger i at sivilsamfunnsorganisasjoner blir erklært som interne fiender, samtidig som også myndighetene selv ser en viktig nytteverdi i dem. To eksempler på dette er organisasjonene Golos og Agora som arbeider henholdsvis med valgobservasjon og rettshjelp. Samtidig som de er satt på listen over utenlandske agenter og utsatt for restriksjoner og trusler, samarbeider myndighetene med dem når det er ønskelig og nødvendig.
Når valg ikke er en reell kanal for folkeviljen, skjer kommunikasjonen mellom styresmaktene og befolkningen i moderne autoritære regimer uformelt via sosiale medier og internett. Cirka 88 av 146 millioner russere bruker internett, og tallet har økt betydelig de siste årene. Russiske myndigheter har foreløpig ikke lyktes i å ta kontroll over internett og bruken av sosiale medier, og stadig flere russere bruker disse kanalene til å uttrykke sin misnøye.
Parallelt er demonstrasjoner blitt en type protest som stadig flere russere har akseptert som normen, og flere ser seg villige til å delta. Under protestene mot pensjonsreformen 9. september var både 12-årsalderen og pensjonister blant dem som ble brutalt arrestert av politiet. Aleksej Navalnyj er den eneste opposisjonspolitikeren som har klart å lese folkets misnøye, tatt dem på alvor og samlet dem til en bevegelse, tross uenigheter. I klar motsetning til president Putin har han besøkt flere regioner, møtt tusenvis av velgere, svart på vanskelige spørsmål, og deltatt i politisk debatt med millioner av russere som publikum på sosiale medier. Slik har han blitt en klar leder for protestbevegelsen i Russland og holdes derfor stadig i arrest.
Valg er fremdeles den formelle og fredelige muligheten russerne har til å påvirke politiske prosesser, og de siste valgene viser at dette potensialet våkner til live. Men i mangel på gulrot, virker myndighetene stadig mer villig til å bruke pisk. Når russerne begynner å finne sin rolle som politisk individ med rett til valg og protest, fylles likevel tomme institusjoner med innhold, og sivilsamfunnet spiller en viktig rolle.
Kontakt
Employee