Ti kjappe om Geir Hønneland
- Skiferie eller strandferie?
- – Det er bare å innrømme det: strandferie, helt klart – selv om jeg har registrert at det er skiturer i marka som gir status, i alle fall i akademiske miljøer. Jeg kommer jo fra den byen i Norge som har flest soltimer i løpet av et år og landets lengste ordentlige badestrand [Mandal], og det var ikke hver dag det var ski på beina da jeg vokste opp, for å si det sånn. Det pleier jeg å bruke som unnskyldning når folk skal ha meg med ut på ski. Men når jeg først har kommet meg ut på tur, nyter jeg det.
- Favoritttilbehør på tacoen?
- – Jeg er ikke så avansert der, bare jeg slipper maiskornene.
- Hva er favorittkasusen i russisk; genitiv, instrumentalis eller holder du en knapp på dativ?
- – Instrumentalis: rytmisk og elegant.
- Foretrekker du at Europas høyeste fjell er Elbrus eller Mount Blanc?
- – Det er sus over begge disse navnene, altså. Men det er Elbrus, ikke sant?
- HBO eller Netflix?
- – Hva er forskjellen?
- Glasscola eller boks-cola?
- – Glasscola, meget klart – og det er ikke for å være pretensiøs.
- Egon eller Maaemo?
- – Her er det vanskelig å si noe annet enn «midt imellom». I praksis heller det nok mer mot Egon, med ambisjoner om Maaemo.
- Sykkel eller løping?
- – Har blitt mer løping enn sykling opp gjennom åra, men kjøpte meg faktisk ny sykkel under «koronaen», for første gang på en del år.
- En låt som får deg i knallhumør?
- – More Than This. Roxy Music. Sommere på det tidlige 1980-tall, sol, sjø…
- Hva har du på nattbordet?
- – Burde selvfølgelig sagt en bok, men det er ikke på senga jeg leser. Så det blir vel en mobil.
Geir Hønneland er vår nye generalsekretær og begynte i jobben denne første uka i januar. Nå som han er på plass har vi latt staben i Helsingforskomiteen få stille han noen spørsmål om alt fra retning på det internasjonale menneskerettighetsarbeidet til favorittilbehør på tacoen.
Du er forsker og har arbeidet med ulike forskningsgrupper i Norge i mange år. Nå skal du begynne i en menneskerettighetsorganisasjon. Hva er forskjellen mellom forskning og menneskerettighetsarbeid?
– Forskningen skal være rent empirisk; arbeid for menneskerettigheter er normativt. Nå kan også forskning være normativ – noe jeg selv mener den bør søke å unngå – mens arbeid for menneskerettigheter bør ha et empirisk grunnlag. Når det er sagt, er det selvfølgelig betydelige fellestrekk mellom å jobbe med anvendt samfunnsforskning i et område og å dokumentere menneskerettighetsbrudd der, enten det er gjennom feltarbeid eller dokumentanalyse, svarer den nye generalsekretæren.
NHC er omtalt som en «maratonløper for menneskerettighetene». I hvilken retning mener du at Helsingforskomiteen skal løpe for å slå nye rekorder?
– Etter bare et par dager i jobben vil jeg være forsiktig med å si noe som kan oppfattes som tematiske eller geografiske prioriteringer. Vi har et fundament i pågående og tidligere arbeid, og så kan vi forhåpentligvis bygge videre ut fra det – i høyden og muligens i bredden. Vi er en prosjektfinansiert organisasjon og er avhengige av at noen faktisk ønsker å betale for arbeidet vi gjør. Man kan slite vettet av seg uten å få gjennomslag for strategidefinerte prioriteter, mens nye muligheter gjerne dukker opp fra uventet hold – dette kjenner jeg meget godt til fra 25 år som oppdragsforsker, svarer han
Noen, og ikke bare autoritære statsledere, mener kampen for menneskerettigheter og demokrati er en kulturkrig, og at det egentlige mål er å «vestliggjøre» land i Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. Hva mener du?
– Min egen erfaring er først og fremst fra Russland, og jeg har skrevet mye om russisk identitet og russiske oppfatninger av landets forhold til Vesten. Det er en utbredt oppfatning at den kalde krigen aldri tok slutt; Vesten fortsatte bare kampen mot Russland med mer subtile midler i det som gjerne kalles «den kalde freden». Vesten prøver angivelig å presse på Russland vestlige samfunnsstrukturer, vel vitende om at dette ikke vil funke i Russland og derfor bare vil gjøre vondt verre. Jeg mener dette er en klart feilaktig fortolkning av Vestens intensjoner, men det er viktig for oss å kjenne til slike strømninger. Dette er ikke nødvendigvis bare propaganda fra mer eller mindre autoritære ledere – det har gjenklang i brede lag av befolkningen. Samtidig pågår det holdningsendringer i de yngre generasjoner under nesa på både Putin og andre postsovjetiske ledere. Det gir håp, sier en optimistisk generalsekretær.
Helsingforskomiteen har vært en sentral aktør når det gjelder å sette fokus på menneskerettighetsbrudd mot lhbti-personer, kvinner og andre grupper med høy risiko for å oppleve stigma og diskriminering. Hvordan ser du på utfordringene for disse gruppene og komiteens rolle fremover?
– Jeg er stolt over at Helsingforskomiteen har fått en såpass stor rolle i arbeidet for rettighetene til lhbti-personer og andre utsatte grupper. Uten at jeg har fått satt meg inn i våre konkrete prosjekter ennå kan jeg på generelt grunnlag si at jeg antar at antivestlige strømninger er en utfordring også her, altså at slike rettigheter i seg selv oppfattes å representere noe «vestlig» og nettopp derfor er noe man vil ha seg frabedt i eget land. Men vi står støtt i vårt eget ideologiske grunnlag – og internasjonale menneskerettigheter, svarer Hønneland.