Ånden som går

Nazarbajev stiger ned fra presidentstolen, men går ikke særlig langt.

Denne saken ble først publisert i Agenda Magasin.

Et stille jøss gikk gjennom Kasakhstan denne uka, da president Nursultan Nazarbajev annonserte sin avgang etter snart tredve år ved makta. En enslig rakett spratt til himmels fra en forstad i Almaty.

På Instagram lød en og annen bekymret stemme – hva vil fremtiden bringe? Enda mer Nazarbajev er sannsynligvis svaret, i hvert fall inntil videre.

Nazarbajev begynte fulltid i kommunistpartiet i 1962 og ble øverste leder i Kasakhstan i 1989, altså på samme tid som Syse tok over fra Brundtland her på våre trakter. Gjennom de siste tredve år har han blitt gullstandarden for den post-sovjetiske autokrat, som styrer skuta baktungt mot fremtiden med liten interesse for andres mening om hvilken retning den bør ta.

Munnen ble beordret lukket på dem som forstyrret bildet med krav om åpenhet og demokrati.


Ivar Dale

Tidvis har det syntes som om Nazarbajevs tilhengere heller måler hans suksess etter hva han har unngått, enn det han har oppnådd. Under hans ledelse har Kasakhstan ikke blitt kastet ut i borgerkrig, til forskjell fra Tadsjikistan. Under Nazarbajev har Kasakhstan ikke gjennomgått revolusjon, som Kirgisistan. Kasakhstan er korrupt, men ikke korrupt som Turkmenistan. Det er undertrykkende, men ikke like undertrykkende som inntil ganske nylig Usbekistan. Økonomien er kanskje ikke så sterk som Russlands, men ikke like elendig som mange andres.

Som Kasakhstans president siden uavhengigheten, har Nazarbajev holdt sin hånd over det meste. Politiske partier, parlamentets sammensetning, økonomi og utenrikspolitikk, ja selv utseendet på landets pengesedler, bærer bokstavelig talt avtrykket av Nazarbajevs hånd. Betydelige ressurser er blitt brukt på å profilere Kasakhstan internasjonalt som et attraktivt, moderne og fremtidsrettet land, et delikat balansert geopolitisk lyskryss mellom stormaktene Russland og Kina.

Byråkrater og diplomater i det gass- og oljerike landet ble forflyttet fra Almaty til den nye hovedstaden Astana, hvor også Equinor hadde kontor inntil de trakk seg ut for noen år siden. Munnen ble beordret lukket på dem som forstyrret bildet med krav om åpenhet og demokrati.

Budskapet er at han overleverer et fiks ferdig Kasakhstan og trekker seg elegant tilbake for å hvile.


Ivar Dale

Med et par unntak har sentral-asiatiske presidenter det med å sitte til de blir fjernet, enten av folket eller av Gamle-Erik selv. Nazarbajev flykter ikke fra revolusjon, som to av presidentene i nabolandet Kirgisistan (2005 og 2010), og faller ikke om ved sin lest som sine kolleger i Turkmenistan (2006) og Usbekistan (2016).

Han kaster seg ikke inn i en konstitusjonell leikarring som Putin og Medvedev, men endret selv grunnloven for noen år siden, slik at han kan bli sittende så lenge han selv måtte ønske. Når han nå allikevel velger å gå av, handler det om å forvalte sitt eget ettermæle, samtidig som han egentlig ikke gir fra seg makt.

Budskapet er at han overleverer et fiks ferdig Kasakhstan og trekker seg elegant tilbake for å hvile. I virkeligheten fortsetter han som formann for det nasjonale sikkerhetsråd, noe som innebærer at han når som helst kan stoppe toget om han ikke liker retningen det tar. Han fortsetter også som formann for landets praktisk talt eneherskende politiske parti, hans eget Nur-Otan.

Man skal heller ikke undervurdere effekten det kan ha hatt på 78-åringen å se hva som skjedde i nabolandet Usbekistan. Ved sin bortgang i 2016 etterlot jevnaldringen Islam Karimov et regime som knapt torde innrømme at presidenten var død, for deretter å kaste seg over milliardformuen til hans gjenlevende familiemedlemmer.

En slik sniktitt på det som teoretisk sett kan bli hans egen skjebne, må ha gitt ham en støkk. Nazarbajevs mellomste datter Dinara har lenge figurert på Forbes’ miliardærlister – familievillaen i Genève til ubegripelige 660 millioner kroner ligger bare en svipptur unna Karimov-døtrenes nå forlatte hus i samme strøk.

Hangen til selvforherligelse blant sentral-asiatiske presidenter, er først og fremst til plage for dem som må leve midt i det.


Ivar Dale

Tidligere senatsformann Kassym-Djomart Tokajev er nå landets fungerende president og inntil videre en lynavleder for kritikk mot den aldrende landsfader. Nazarbajev har utvilsomt andre permanente kandidater i tankene – en mulighet er 55 år gamle Dariga Nazarbajeva, som har erfaring i kraft av å være sin fars datter, og som nå har tatt over som leder for senatet.

Selv om reelle forandringer virker langt unna, er dette en mulighet for Kasakhstan til å snu seg i retning ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og frie valg. Gjennom Helsingforskomiteens kontor i Kasakhstan og mangeårige tilstedeværelse i Sentral-Asia, har komiteen dokumentert grove brudd på menneskerettighetene. I dag er det største opposisjonspartiet tvunget under jorden, eller som Tokajev sa det i fjor – noe slikt parti eksisterer ikke, fordi det er forbudt.

Den som våger å stille seg opp for å protestere den saken, blir brutalt fjernet av opprørspoliti på rekordtid. Det sitter flere samvittighetsfanger i Kasakhstans fengsler. Bare den siste tiden har Helsingforskomiteen vært tilstede under rettssaker mot modige folk som Max Bokajev, dømt til fem års fengsel for å ha sagt sin mening offentlig, og Iskander Jerimbetov, som fikk syv år i en oppkonstruert korrupsjonssak.

Hangen til selvforherligelse blant sentral-asiatiske presidenter, er først og fremst til plage for dem som må leve midt i det. Man kan forsøke å forestille seg at Karl Johans gate ble til Erna Solbergs Allé eller Oslo til Stoltenberg City mens de fortsatt satt som statsministre, eller at Agenda Magasin sin nettside ble blokkert av PST og Kristin Halvorsen var en verdenskjent samvittighetsfange. Det lar seg knapt gjøre. Men slik er samfunnet Nazarbajev har skapt.

Man aner at Nazarbajevs personlige drøm er å skrive seg inn i historien som en moderne Atatürk.


Ivar Dale

Tokajevs første forslag som president var at alle landets hovedgater skal hete Nursultan Nazarbajev-gata og at hovedstaden Astana skal omdøpes til Nursultan. Forslaget ble vedtatt og endringene er allerede gjennomført. På Wikipedia er Astana alt historie og tjue personer ble straks arrestert for å ha demonstrert mot navnbyttet – de blir ikke de siste. Selv den store nasjonalhelt, dikteren Abay (1845-1904), har måttet vike plass og gi fra seg gateskilt over det ganske land.

Man aner at Nazarbajevs personlige drøm er å skrive seg inn i historien som en moderne Atatürk, kanskje helst med Nobels fredspris på veggen. Med sin høyst kontrollerte avgang har han foreløpig kun skrevet seg inn i en slags overnaturlig forviklingskomedie – han er tilstede i sin egen minnestund, hvor han kan observere reaksjoner og hvor det er påbudt å applaudere.

Når applausen til slutt stilner, er det på høy tid at Kasakhstan ser seg i speilet og begynner å bygge det Nazarbajev ikke har greid i sine foreløpig tredve år ved makta – et ganske ordinært demokrati.

Kontakt

Employee

Ivar Dale

Seniorrådgiver, GenèveE-post: [email protected]Telefon: +41 78 907 3558 / +47 93 67 19 00Twitter: @IvarDale
Read article "Ivar Dale"

Employee

Hilde Sandvær

KommunikasjonsrådgiverE-post: [email protected]Telefon: +47 95 72 21 08Twitter: @HSandvr
Read article "Hilde Sandvær"