Vi har hjulpet kvinner og menn fra livstruende forfølgelse i sine hjemland til trygge liv i Norge. Dette kan ha reddet livet til utsatte menneskerettighetsforsvarere.
En rekke av disse personene var i tillegg ofre eller vitner i alvorlige menneskerettighetssaker. Siden de fikk beskyttelse i Norge kunne de henvende seg til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD), som er siste instans når det ikke finnes rettferdighet i hjemlandet.
Jelenas kamp
Utallige historier fra mennesker i mange land viser at det nytter, selv om anti-demokratiske krefter er sterke.
Den etnisk-russiske kvinnen Jelena Gontsjaruk bodde i den russiske delrepublikken Tsjetsjenia. Hun ble skadet under bombardementet da føderale styrker rykket inn i byen vinteren 2000. Jelena gjemte seg i en kjeller sammen med sine tsjetsjenske naboer da russiske soldater kom for å renske opp i området. I den påfølgende massakren, ble Jelena ble hardt skadd og etterlatt under likene av sine naboer.
Etter at soldatene hadde dratt, klarte hun å unnslippe og komme seg til et sykehus. Men da hun klaget til domstolene, ble hun truet og tvunget til å gå i skjul. I 2004 hentet vi henne til Norge med hjelp av Utlendingsdirektoratet (UDI). Jelena klaget saken sin inn for EMD, som i sin banebrytende kjennelse dømte Russland for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Beskyttelse
Beskyttelse var en forutsetning for rettferdighet i Jelenas sak. Menneskerettighetsdomstolens kjennelse er en stadfestelse av de grove forbrytelsene som ble begått under den andre tsjetsjenske krig. Vår jobb var å få Jelena i sikkerhet og bidra til at hun kunne bli hørt i domstolen. Dette er kjernen i Helsingforskomiteens oppdrag: Å støtte menneskerettsforsvarere i deres kamp mot maktovergrep.
Og kampen for menneskerettigheter tar aldri slutt. Vi vil ikke oppleve et Utopia med rettferdighet og frihet for alle. Det betyr ikke at arbeidet vårt er fruktløst, selv om det kan være vanskelig å måle effekten av å overvåke, rapportere og undervise om menneskerettigheter. Vi ser at det nytter å kjempe mot urett og at Helsingforskomiteen sammen med den globale menneskerettighetsbevegelsen utgjør en forskjell.
Kampen om fakta
I tid preget av polarisering og fabrikkerte nyheter, er rollen til en uavhengig og faktabasert aktør viktig. Noen ganger har vi spilt denne rollen, både i Norge og særlig i utlandet.
I 2011 viste NRK Brennpunkt og SVT en dokumentar om massakren i Srebrenica som inneholdt grove faktafeil, manglet balanse og gikk langt i å hevde at det ikke ble begått folkemord der. Etter at Helsingforskomiteen klaget til Pressens fagllige utvalg (PFU, ble programmet felt i Norge (og senere av Granskningsnämnden för radio och TV i Sverige) for å gi en ubalansert fremstilling av et av de mørkeste kapitlene i nyere europeisk historie.
Vi bestemte oss for å si tydelig ifra etter å ha observert og dokumentert omfattende valgfusk i Albania i 1996. Da Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeids permanente råd ikke ville uttale seg om valget på vegne av de internasjonale valgobservatørene, gikk vi selv ut med funnene våre sammen med de britiske observatørene og erklærte at valget ikke var fritt og rettferdig.
Uttalelsen vår bidro til at myndighetene mistet legitimitet både i utlandet og på hjemmebane – og noen måneder senere også makten i landet.
Sterke sivilsamfunn
Vårt viktigste bidrag har vært å støtte fremveksten av et sterkt sivilsamfunn i de delene av Europa som frigjorde seg fra sovjetisk undertrykkelse for en generasjon siden. Den norske Helsingforskomités modell består av to komponenter: Vi er både donor og en profesjonell partner.
Et eksempel viser hvordan denne rollen både er verdsatt og mislikt: Ivar Dale, vår representant i Sentral-Asia, ble erklært persona non grata i Kirgisistan av sikkerhetspolitiet i 2008. Etter revolusjonen to år senere, var en av den nye presidentens første beslutninger at Ivar skulle få lov til å komme tilbake til vårt kontor i hovedstaden Bisjkek.
Sårene fra nittitallets kriger på Vest-Balkan er fremdeles ikke leget. Men jeg er stolt av at flere av ungdommene som tok del på menneskerettighetsskolene vi organiserte i samarbeid med Helsingforskomiteene i Bosnia, Serbia, Montenegro og Kosovo har blitt lederskikkelser og aktivister. De står opp for menneskerettigheter og forsoning. Det gir meg håp.
I en tid da menneskerettighetene er under hardt press, husker jeg et sitat som angivelig kom fra vår avdøde russiske kollega, nobelprisvinneren Andrei Sakharov: ”Om natten er det viktig å holde liv i glørne til neste morgen”. Å støtte våre modige partnere i den globale menneskerettighetsbevegelsen handler nettopp om det: Å holde liv i glørne.
– Bjørn Engesland, Generalsekretær